Dronning Margrete med Kalmarunionens våpen.

© Nationalmuseum

Kalmarunionen – maktspillet om Norden

På slutten av 1300-tallet klarte den danske dronningen Margrete I å ta kontroll over hele Norden. Men unionen hun grunnla i Kalmar i 1397 ble utfordret av mektige adels­slekter som nektet å la seg styre fra København. Etter 80 urolige unionsår sendte kong Christian I en invasjonsflåte mot Stockholm.

15. februar 2018 av Bo Eriksson

Med høye rop gikk den svenske riksforstanderen Sten Stures hær til angrep fra sin posisjon ved landeveien. Brølet fra den danske sidens kanoner satte skrekk i de angripende styrkene. Armbrøstpiler regnet ned over de framstormende mennene. Kampen utviklet seg til et blodbad.

Kong Christian hadde en fordel i forhold til Sten Sture. Han hadde hatt god tid til å forberede seg på et angrep og hadde blant annet bygd trepalissader på Brunkebergsåsen. Åsen var dessuten bratt, noe som gjorde det vanskelig for Sten Stures styrker å ta seg opp fra veien nedenfor høyden. Veien var så smal at soldatene måtte stå i kø til slagmarken.

Christian I beleiret Stockholm

På toppen av alt hadde Christian vervet profesjonelle tyske artillerister som rettet sine kanoner mot riksforstanderens hær. Situasjonen så ikke lys ut for Sten Stures styrker i begynnelsen av slaget som ble utkjempet på Brunkebergsåsen rett utenfor Stockholm den 10. oktober 1471.

Årsaken til slaget var en stadig dypere konflikt mellom tilhengere og motstandere av Kalmarunionen. Den var blitt dannet av de tre rikene Sverige, Danmark og Norge i 1397. Unionskongen Christian I ville tvinge den svenske riksforstanderen Sten Sture til forhandlingsbordet for å få en slutt på splittelsen i unionen. Det var derfor kong Christian hadde beordret flåten sin til Stockholm i august 1471. Byen var nå
under beleiring.

Propagandaen framstilte slaget som en kamp mellom svensker og dansker. Men det var ikke to rikshærer som sto mot hverandre i Brunkebergsåsen. Det var svensker på begge sider. Riddere fra flere svenske adelsfamilier kjempet på Christians side. Unionen hadde vært omstridt helt siden den ble dannet. Adelsfamilier som hadde eiendommer i flere land så på den som en god ting. Men de som hadde sine interesser og eiendommer i den svensk-finske delen av unionen motsatte seg et altfor kontrollerende styre fra København. 

Unionsbrevet (til venstre) og Erik av Pommerns kroningsbrev, begge dokumenter utarbeidet på møtet i Kalmar i 1397.

Erik av Pommern konge over Norden

Unionen hadde vært et faktum fra 1389, da et stort herremøte i Helsingborg hyllet dronning Margretes slektning Erik av Pommern som norsk tronfølger. Margretes sønn Olof hadde dødd i 1387, og hun hadde ingen arvinger.

Dronning Margrete innkalte deretter til et møte i Kalmar, som gikk av stabelen i 1397. Det la grunnlaget for unionen av tre riker som senere skulle bli kjent som Kalmarunionen. Erik av Pommern ble kronet til unionskonge foran de fornemme gjestene fra hele Skandinavia og Nord-Tyskland. Men like viktig var de to dokumentene som ble utarbeidet under møtet. I det seglbehengte «kroningsbrevet", skrevet på pergament, ble Erik av Pommern hyllet som konge over de tre rikene. Den andre erklæringen, det såkalte unionsbrevet, inneholdt forslag om hvordan adelen kunne begrense kongemakten.Fra første stund fantes det altså indre motsetninger i unionen, mellom ønsket om en sterk unionskonge på den ene siden, og adelsfamilienes ønske om å begrense kongens makt på den andre.

Union som motvekt til Hansaen

Et av dronning Margretes formål med unionen var at den skulle fremme nordiske interesser overfor det tyske handelsforbundet Hansa, som hadde tilrevet seg stor makt rundt Østersjøen. Margrete skulle fortsette å inngå allianser for å øke kontrollen over sine landområder resten av livet. Men ikke før hadde hun oppnådd posisjonen som «mektig storfyrstinne" i Norden, før hun ble rammet av pesten – en dødelig fiende hun ikke klarte å beseire. Den 28. oktober 1412 led hun en smertefull død i lugaren på et skip.

Dronning Margrete etterlot seg en konfliktfylt arv. Hennes fostersønn, Erik av Pommern, hadde store problemer med å holde unionen sammen. Én snubletråd var at unionens ledelse hadde størst fokus på danske interesser. Norske, svenske og finske saker endte lenger ned på dagsorden.

Erik av Pommern ble unionskonge i Kalmar i 1397. Tekstiltapet laget for Kronborgs slott 1581–84.

© Nationalmuseet

Det var også vanskelig å styre unionen, da man sjelden klarte å arrangere rådsmøter med deltakere fra alle de tre landene. Reisen til København var både lang og kostbar for stormenn med base i Norge, Sverige og Finland.

Et annet problem var at bøndenes rettsstilling var ulik i de nordiske landene. Svenske bønder hadde tradisjonelt hatt flere rettigheter enn danske. Misnøyen med Kalmarunionen var da også størst i Sverige. 

Engelbrekts opprør

Erik av Pommern forsøkte å overvinne problemene, men samtidig beholde all makt på egne hender. Hele tiden møtte han motstand fra den danske og svenske adelen. I Sverige brøt det dessuten ut et regelrett opprør ledet av gruvearbeideren Engelbrekt Engelbrektsson. Han og flere andre, både adelsmenn og bønder, var misfornøyd med måten kongens skattefogder skjøttet sitt oppdrag. Sankthansaften den 24. juni 1434 var Engelbrekts bondehær framme ved borgen til den forhatte italienske fogden Johan Vales Borganäs. Men fogden hadde allerede flyktet da de første flammene slikket murveggene.

Det stakk i neseborene og sved i øynene på stridsmennene, men de ble likevel værende ved ildhavet. Borganäs brant som et fyrtårn i natten og sendte et klart signal til den danske unionskongen om at nå var det krig.

Misnøye med utenlandske fogder

Blant svenskene var det stor misnøye med at Erik av Pommern hadde plassert utlendinger på landets borger. Ifølge samtidige kilder var det først og fremst den danske fogden Jösse -Erikssons hardt kritiserte forvaltning av Dalarna og Västmanland som utløste Engelbrekts opprør i 1434.

Engelbrekt trodde han hadde det svenske riksrådet på sin side. Men stormennene som satt der hadde mistet tilliten til opprøreren og trakk tilbake sin støtte. I stedet ble han myrdet av en svensk stormann som han tidligere hadde ligget i feide med. 

Danskeflåten angriper Hansaens skip i 1428. Kalmarunionen var et forsøk på å svekke det tyske handelsforbundets makt i Østersjøen.

Erik av Pommern flyktet til Gotland

Opprøret hadde rystet alle landene i unionen, og til slutt ble situasjonen uholdbar for Erik av Pommern. I årene 1439–42 ble han avsatt i det ene nordiske riket etter det andre, og det endte med at han flyktet til Gotland. Med Erik av Pommern borte var det duket for en hard maktkamp om Sverige.

I løpet av de neste 70 årene var det nesten tjue regentskifter her. Fem konger rakk å regjere, hvorav den ene, Karl Knutsson Bonde, var konge tre ganger. Med jevne mellomrom ble unionskonger som Kristoffer av Bayern, Christian I, Hans og Christian II godkjent av det svenske riksrådet. Men den virkelige makten i Sverige lå ofte hos mektige familier som Oxenstierna, Sture og Vasa, og de likte absolutt ikke at unionskongene la seg opp i sakene deres.

Spionasje i familien Tott 

Det fantes unionsvennlige stormannsslekter også, og i blant gikk skillelinjen mellom tilhengere og motstandere tvers igjennom hver enkelt familie. Birgitta Olofsdotter Tott bodde på storgården Hammersta i Södermanland. Hun spionerte på sin mann, ridderen Eringisle Nilsson den yngre, som var unionsmotstander. Dokumenter som hun hadde stjålet, ble sendt til Danmark. Fruen på Hammersta ble til slutt avslørt og dømt til døden, men ble senere benådet.

Hun levde som enke på Hammersta-gården lenge etter at mannen var død og holdt god orden på eien-dommen. Men ingen hadde glemt sviket, og i 1494 følte hun seg presset til å selge gården til Sten Sture den eldre. Selv flyttet hun til Danmark, der hun var født. 

Karl Knutsson Bonde

En viktig aktør som motarbeidet unionen var Karl Knutsson Bonde, stormannen som ble svensk konge tre ganger. Når han ikke satt på tronen tilbrakte han lange perioder i eksil, blant annet i karelske Viborg. Om han var konge i Stockholm eller høvedsmann på Vyborg slott, hadde han Østersjøen som sin arbeidsplass. Karl Knutsson Bonde samarbeidet blant annet med Den tyske orden og det mektige Hansa-forbundet. 

Christian I – her med dronning Dorothea – tapte slaget mot Sten Sture ved Brunkeberg i 1471.

Han rakk også tre ekteskap. På dødsleiet giftet han seg med sin elskerinne Kristina Abrahamsdotter, som var fra Finland. Ekteskapet var ment å skulle gjøre sønnen Karl til legitim arving og dermed bli en mulig ny svensk konge.

Sten Sture tar over

I 1470 lå Karl Knutsson Bonde for døden på Stockholms slott. Han utnevnte sin nevø Sten Sture til å oppfylle sin siste vilje. Et nytt testament ble satt opp, og Sten Sture ble oppnevnt som verge for kona og sønnen. Men Sten Sture var en djerv og slu person.

Karl Knutsson Bonde døde den 15. mai 1470. Sten Sture sa noen trøstens ord til den sørgende enken og den gråtende gutten, men tok så straks fatt på arbeidet med rikets affærer. Dagen etter kongens død utropte Sten Sture seg til Stockholms høvedsmann. To dager senere sa han at kongen hadde «befalt" ham riket, spesielt «Åbo og Örebro slott med Stockholms slott og by". Kort tid etter ble han riksforstander. Karl Knutsson Bondes sønn måtte forlate slottet.

Slaget ved Brunkeberg

Unionskongen Christian I mente at Sture nå var blitt altfor mektig. Konflikten ble til slutt avgjort i slaget ved Brunkeberg, som fant sted året etter. Der gikk den svenske riksforstanderens styrker av med seieren, til tross for oppoverbakken og den danske kongens tyske leiesoldater.

Sten Sture toger inn i Stockholm etter seieren ved Brunkeberg i 1471.

© Georg von Rosen /Nationalmuseum

Det var for å minne folket om denne seieren, og understreke sin egen betydning, at Sten Sture bestilte skulpturgruppen St. Göran og dragen. Den står i dag i Stockholm storkirke, litt bortgjemt. Men slik var det ikke dengang. I Sten Stures tid var skulpturen plassert midt i kirkerommet og var et populært monument over mannen som hadde «frigjort" Sverige fra det danske tyranniet.

Christian II og Sigbrit Villums

Kampen mellom svenske riksforstandere og unionsmotstandere på den ene siden og unionstilhengere og unionskonger på den andre, fortsatte inn på 1500-tallet. I 1514 ble Christian II konge av unionen, som fortsatte å være preget av uenighet og politisk uro. Christian strevet for å få kontroll over sitt imperium og lyttet mye til en kvinne som hadde hatt en fantastisk karriere: fra en stilling som torgselger i Bergen hadde Sigbrit Villums avansert til noe som i praksis var unionens finansminister, med sete i København.

Hun hadde møtt Christian i Bergen kort tid etter at datteren Dyveke var blitt den danske kronprinsens elskerinne i 1507. Mor og datter var fra Nederland, men hadde flyttet til Bergen. Noen år senere klarte Christian å overtale Dyveke og Sigbrit til å flytte til København, noe de gjorde i 1513.

To år senere giftet Christian seg med prinsesse Elisabeth av Østerrike. Tross konas misnøye fortsatte Christian forholdet til Dyveke fram til 1517, da elskerinnen plutselig døde – muligens etter å ha blitt forgiftet.

Sten Sture den yngre

Dyvekes død endret ikke Sigbrits stilling ved hoffet. Christian II stolte blindt på hennes råd i politiske saker. Hun klarte imidlertid aldri å løse kongens problemer med det uregjerlige Sverige, der en ny riksforstander nå kalte seg Sten Sture den yngre.

Gustav Vasa samlet en opprørshær mot Christian II i Dalarna.

© Fortuné Dufau/Bridgeman/IBL

Stockholms blodbad

Konflikten mellom Christian II og de svenske unionsmotstanderne fortsatte i årene 1517–20. Regelrette slag ble etterfulgt av forhandlinger, men noen reell enighet ble aldri oppnådd. I 1519 klarte Christian II å få Sten Sture den yngre bannlyst, og året etter vant danske hærer avgjørende slag ved Åsunden og Tiveden. Den svenske riksforstanderen ble dødelig såret i kampene, og Christian ble anerkjent som konge av Sverige.

Han ble kronet i Stockholm den 4. november. Mot slutten av festen fikk Christian sin lojale biskop til å anklage adelsmennene som hadde støttet Sten Sture den yngre for kjetteri. Etter en summarisk rettergang ble opp mot 90 personer henrettet, hvorav 15 var adelsmenn. Hendelsen ble senere kjent som Stockholms blodbad. 

Gustav Vasas opprør

Blodbadet førte til et nytt opprør ledet av adelsmannen Gustav Vasa, hvis far var en av de henrettede. De neste årene var preget av kamper, men i 1523 kunne Vasa toge inn i Stockholm og la seg krone til svensk konge.

Men i Danmark var unionstanken fortsatt levende, symbolisert ved danskenes bruk av tre kroner i det nasjonale våpenskjoldet. Først ved freden i Stettin i 1570 fikk svenskene gjennomslag for at den danske kronen skulle gi avkall på den svenske. Til gjengjeld ga Sverige avkall på Norge, Skåne og Gotland.

Konflikten mellom Sverige og Danmark skulle blusse opp med jevne mellomrom fram til 1800-tallet. Først da var de såre minnene fra unionsårene leget, og et fredelig nordisk samarbeid så dagens lys.

Kanskje du er interessert i...