Elsie Knocker og Mairi Chisholm kjører sin ambulanse gjennom det sønderbombede Pervyse 1916.

© Getty

Englene ved Pervyse risikerte livet på vestfronten

De var på skuddhold av fronten, men Elsie Knocker og Mairi Chisholm trosset farene i arbeidet for å pleie sårede soldater. Iblant bega de seg ut i ingenmannsland mellom frontlinjene for å redde liv. Under første verdenskrig ble de etter hvert kjent som «Englene i Pervijze».

25. mai 2018 av Emma Bergman

Et engelsk fly med hostende motorer flyr inn over skyttergravene i den belgiske byen Pervijze, som ligger rett ved fronten. Det flyr så lavt at de britiske sykepleierne Elsie Knocker og Mairi Chisholm kan se pilotens ansikt før flyet krasjer ned i et vannfylt område i ingenmannsland. Sykepleierne springer mot flyet for å se om piloten har overlevd, og rekker fram før de tyske soldatene.

Tyskerne roper ut og spør om piloten er skadet. «Ja, hva pokker tror du når han stuper ned på den måten. Selvfølgelig er han skadet og vi har tenkt å hente ham!" svarer Elsie. Tyskerne går med på det, men tar hånd om flyet. Kvinnene tar med seg piloten, som i realiteten er uskadd.

For denne modige inngripen fikk de to kvinnene senere den britiske Military Medal. 

Flying Ambulance Corps

Elsie Knocker og Mairi Chisholm hadde truffet hverandre i en motorsykkelklubb for kvinner før krigen og kjente hverandre godt. Begge elsket høye hastigheter, men bortsett fra det kom de fra helt ulike verdener. Elsie var 30 år gammel, utdannet sykepleier og hadde en liten sønn. Hun hadde skilt seg fra sin brutale ektemann, men oppga alltid at hun var enke for å unngå vanskelige spørsmål. Mairi var bare 18 år gammel og kom fra en familie som vanket i kongelige kretser. Hun rømte imidlertid hjemmefra da krigen kom, og dro til London for å jobbe som frivillig. Begge de to kvinnene vervet seg begge til Flying Ambulance Corps som skulle tjenestegjøre i Belgia.

Knocker og Chisholm fikk medalje av Belgias konge for sin innsats.

Feltsykehus ved fronten i Pervyse

Knocker, Chisholm og resten av ambulansekorpset ankom Belgia den 25. september 1914. Der kastet de seg inn i et farlig arbeid som besto i å dra til fronten for å hente sårede soldater. Tyskerne rykket innimellom så raskt fram at kvinnene plutselig befant seg bak fiendens linjer og dermed ble vitne til krigens redsler og brutalitet. Mange av de sårede soldatene døde på veien til sykehuset, og Elsie Knocker og Mairi Chisholm bestemte seg for å sette opp et feltsykehus ved selve fronten.

Den 20. november åpnet de et feltsykehus og et suppekjøkken i den strategisk viktige landsbyen Pervijze. Belgierne hadde latt den nærliggende elven Yser flomme over i et desperat forsøk på å holde tyskerne stangen, og Pervijze lå bare rundt 100 meter fra den oversvømmede frontlinjen. Tyskerne skulle de neste årene forsøke å erobre denne byen flere ganger, og snart var det bare utbombede ruiner igjen av den. 

Med suppe til soldatene i skyttergravene

Kvinnene installerte seg i en kjeller under et sønderbombet hus. Der satte de inn en matovn og la halm på gulvet for å ha noe å sove på. Et etterlatt piano ble plassert i det som var igjen av første etasje, og der spilte de dansemusikk for de pasientene som var friske nok til å lytte. Selv i rolige perioder var det mange menn som ble syke av de forferdelige forholdene i skyttergravene.

Huset lå nær fronten, og det gjorde at de alltid risikerte å bli beskutt av fienden. De måtte da også bytte hus to ganger i den perioden de oppholdt seg i Pervijze. Elsie og Mairi sto opp klokka seks hver morgen for å lage mengder av varm kakao og suppe. Hver dag tok de seg stille fram til fronten i det iskalde mørket for å gi soldatene varm suppe. Noen ganger ble de stanset av tyske vakter som spurte hvem de var og hva de gjorde. Elsie spøkte med dem og spurte om de ville ha en kopp varm sjokolade.

En såret belgisk soldat får pleie på feltsykehuset i Pervijze i 1917.

© Imperial War Museum

Døpt til Englene ved Pervyse

Når våpendrønnet stilnet, bega kvinnene seg ut i ingenmannsland for å redde sårede og frakte vekk døde kropper. Elsie pleide å feste en melding på sin lille terrier Shot og be fienden om tillatelse til å dra ut. Tyskerne advarte dem mot å ha på seg soldathjelmer under sine ekspedisjoner for ikke å bli skutt ved et uhell.

De to sykepleierne var avhengig av donasjoner for å drive sitt arbeid og reiste med jevne mellomrom tilbake til Storbritannia for å samle inn penger. De ble hyllet som helter av pressen og døpt «Englene i Pervijze." 

Besøk av belgiske kong Albert I

Belgiske myndigheter hadde lagt ned forbud mot kvinnelige sykepleiere i mars 1915 fordi de fryktet at kvinnene skulle bli skadet. Men de gjorde likevel et unntak for Mairi Chisholm og Elsie Knocker. Det var en anerkjennelse av deres innsats, og de to ble også dekorert av den belgiske kongen Albert I, som besøkte sykestuen i mars 1916.

Samme år var kong Albert til stede i bryllupet da Elsie giftet seg med piloten baron Harold de t'Serclaes, som tilhørte en av Belgias eldste familier. Mairi var redd for at Elsie ville forlate Pervijze, men den nye baronessen ville ikke forlate sin post og nøyde seg med å møte Harold når de begge hadde permisjon. Men ekteskapet overlevde ikke krigen. Mannen tok ut separasjon da han fikk vite at Elsie var fraskilt. 

Tysk offensiv 1918

De sårede fikk førstehjelp og i beste fall litt hvile på feltsykehuset. Etterpå kjørte kvinnene dem til det militære sykehuset som lå 15 kilometer unna. Turen foregikk på gjørmete og sønderskutte veier, ofte nattestid for å unngå å bli beskutt. Det hendte at kvinnene måtte ta denne vanskelige turen flere ganger på en natt. Noen ganger kjørte ambulansen i grøfta, eller den ble sittende fast i granatkraterne som veien var full av. Da tumlet de skadde rundt bak i bilen og skrek av smerte.

De to sykepleierne søker tilflukt under et tysk bombardement av Pervijze i 1917.

© Imperial War Museum

Slik gikk livet i tre og et halvt år. Men så rant flaksen ut. Tyskerne forberedte en offensiv, og den 15. mars 1918 begynte de å bombardere Pervijze med rasende kraft. Elsie og Mairi søkte ly for den øredøvende bombingen i det trange tilfluktsrommet, sammen med pasienter og andre sykepleiere. 

Gassangrep mot Pervyse

Passasjen de brukte for å få inn sårede hadde blitt bombet, og granatsplinter trengte inn gjennom ventilasjonslukene. Kvinnene forsøkte å bære gassmaskene sine, men disse var så ubekvemme og klumpete at de ga opp. Tidlig om morgenen den 17. mars landet en gassgranat i sykepassasjen. Elsie var på vei ut for å lete etter sårede da hun plutselig følte at et tau ble strammet til rundt halsen hennes.

Mairi lå på gulvet og rullet fram og tilbake. Den lille hunden deres Shot, som hadde vært med dem i tre år, gikk bort til Elsie og så på henne med undrende øyne. Han slikket henne på hånden, og så døde han.

For første gang følte Elsie et hat mot fienden. Kvinnene ble kjørt til sykehuset i en kjerre, for ambulansen var også ødelagt. Elsie måtte fraktes til England for spesialistbehandling, men Mairi var snart tilbake i Pervijze.

Feltsykehus ble stengt

Der ble hun utsatt for nok et gassangrep, som ga henne varige mén. Men nå tok den belgiske militære ledelsen affære og stengte feltsykehuset. De to kvinnenes arbeid i Belgia var over.
Under annen verdenskrig tjenestegjorde de begge i RAFs kvinnelige hjelpekorps. Elsie Knocker døde i 1978, Mairi Chisholm tre år senere

Kanskje du er interessert i...