Toppsjiktet i Yamaguchi-gumi på vei til begravelsen til lederen Masahisa Takenaka, som ble drept i 1985. 

© Asahi Shimbun /AP/TT

Yakuzan – mafia med samurairøtter

De kalles yakuza, som betyr tapere på japansk. Men de er likevel et av verdens mest framgangsrike forbrytersyndikater. Det skyldes delvis at Japans mafia til tider fant støtte både i folket og hos myndighetene.

12. mars 2018 av Kjetil Johansen

Den 26. januar 1985 sto Masahisa Takenaka og ventet på heisen i en boligblokk i Suita utenfor Osaka. Han skulle besøke sin elskerinne, og han kom ikke alene. Masahisa Takenaka var nettopp blitt sjef for Japans største yakuzasyndikat, Yamaguchi-gumi. Han hadde to menn med seg. Men denne kvelden ble det ingen romantikk på Masahisa, for livvaktene kunne ikke beskytte ham da heisdørene åpnet seg. De tre mennene ble pepret fulle av bly.

Attentatmennene var fra Ichiwa-kai, et rivaliserende syndikat som var blitt etablert bare et halvt år tidligere. Det er mulig at Masahisa rakk å gjenkjenne noen av mennene før han døde. Ichiwa-kai besto nemlig av utbrytere fra hans egen organisasjon. 

Krig mellom yakuza-gjeng

Drapene utløste en gangsterkrig som skulle vare fram til 1989. I de cirka 220 skuddvekslingene som fant sted, døde 36 yakuza-medlemmer og flere hundre ble såret. Japanske aviser fulgte konflikten oppmerksomt og registrerte «poeng-summer” for de ulike ligaene i en makaber resultatservice. Til slutt vant Yamaguchi-gumi. De beholdt dermed sin stilling som en av verdens største kriminelle organisasjoner.

Den japanske yakuzaen er på mange måter forskjellig fra organisert kriminalitet i andre deler av verden. Syndikatene er for eksempel ikke hemmelige. Yakuza-grupper kan ha både offisielle hovedkvarter, visittkort, medlemsblad og hjemmesider. I kontorlokalene kan det henge fotografier av viktige personer i gruppen eller skjemaer over hvordan virksomheten er organisert. Medlemmene kan ha framtredende roller under offentlige tilstelninger og årlige festivaler uten å skjule sine koblinger til underverdenen. Det finnes til og med yakuza-medlemmer som leverer selvangivelse og betaler skatt.

Chobei-Banzuiin (t.v.) ledet en selvforsvarsmilits i Tokyo på 1600-talet. Han ble drept av Roninlederen Jurozaemon Mizuno (til høyre).

Lav gatekriminalitet

En av grunnene til dette er at den japanske mafiaen har hatt et nært forhold til landets myndigheter og politiske ledere i nesten hele sin historie. Derfor har forbrytersyndikatene aldri vært forbudt. De har snarere hatt en slags halvoffisiell status. Fram til nylig god-tok også de aller fleste japanere yakuzaen som en nødvendig del av samfunnet. Det har vært en vanlig oppfatning at det er bedre med organisert kriminalitet enn med uorganisert. Yakuzaens eksistens er nemlig den fremste årsaken til at gatekriminalitet som ran, overfall, tyveri og lommetyveri knapt forekommer i det på overflaten så lovlydige Japan. Disse merkverdige forholdene har en historisk forklaring.

Arbeidsløse samuraier dannet ronin

Yakuzaens egen historieskrivning går tilbake til 1600-tallet. En lang periode med indre kamper tok slutt da Tokugawa Ieyasu ble shogun i 1603. Men den påfølgende fredsperioden førte til at mange samuraier mistet sine posisjoner hos de ulike krigsherrene og ble arbeidsløse. For å brødfø seg, dannet disse ronin (omreisende samuraier) kriminelle ligaer som drev med overfall og ran. Men yakuzaens medlemmer betrakter seg ikke som etterkommere av dem. Tvert imot ser de på seg selv som arvtakerne til de lokale militsene, machi-yakko, som ble dannet for å beskytte befolkningen mot bandene i ronin-ligaene.

Disse selvforsvarsgruppene besto ikke bare av frivillige sivile. Den mest berømte militslederen, som ledet forsvaret av Tokyo, het Chobei-Banzuiin. Han var en forhenværende ronin, og ble til slutt drept i 1657 av erkefienden Jurozaemon Mizuno, som ledet byens største røverbande.

Ronin og militser renset ut

Denne historien gjør at medlemmene i yakuzaen betrakter seg som en slags Robin Hood-organisasjon. Men de fleste seriøse historikere mener at røttene ikke ligger så langt tilbake i tid. På slutten av 1700-tallet klarte nemlig Japans shogun-styrte myndigheter å hevde sin kontroll også på landsbygda. Dermed ble både ronin-ligaene og selvforsvarsmilitsene utryddet.

Terningspill 1880. Bakuto-gjengen blir regnet som yakuzaens forløper. Myndighetene fikk en del av spilleinntektene, og gjengen fikk være i fred.

© Agentur Voller Ernst/Picture-Alliance/DPA/AP/TT

Bakuto og tekya

Yakuzaens virkelige forløper kan i stedet finnes på 1800-tallet da to forskjellige slags organisert kriminalitet oppsto: ba-kuto (spillere) og tekya (gatesvindlere). Disse gjengene ble dannet med støtte av myndighetene. For eksempel ble ba-kuto-gjenger etablert for å få bygningsarbeidere til å spille bort noe av lønnen. Dermed fikk statskassen tilbake en del av sine byggekostnader. Bakuto-gangsterne drev altså en slags uoffisiell beskatning og lot myndighetene få en del av gevinsten for å få holde på med sitt.

Disse bandittene har imidlertid blitt skildret som «gode” forbrytere i japansk litteratur. Det fortelles for eksempel at bakuto-lederen Kunisada Chuji nok lurte penger av arbeiderne, men han hjalp også en sultrammet landsby.

Båndene mellom forbryterbandene og myndighetene ble ytterligere styrket på slutten av 1800-tallet. De endret også karakter samtidig som Japan raskt ble modernisert. 

Yakuzan knyttet til ultranasjonalister

Landets industriutbygging var en toppstyrt utvikling, og for myndighetene var det viktig å beholde kontrollen over folket. Ikke minst måtte arbeidere og venstreradikale aktivister overvåkes, og streiker stoppes. Det redskapet myndighetene brukte til dette, var de kriminelle ligaene.

I første omgang var ikke innsatsen deres ideologisk motivert. Ligaene så bare en ny mulighet til å tjene penger. Men på 1880-tallet knyttet yakuzaen stadig tettere bånd til ultranasjonalistiske grupper. I disse miljøene ble det opprettet hemmelige samfunn der politisk ekstremisme og kriminalitet smeltet sammen. Genyosha var et slikt selskap. Det ble grunnlagt av Toyama Mitsuri, som kom fra en fattig samuraibakgrunn. Hans organisasjon kom til å spille en viktig rolle i Japans ekspansjonspolitikk. Genyosha-medlemmer infiltrerte Kina og Korea som spioner og drev med våpenhandel og terrorisme. Blant annet sto de bak drapet på den koreanske dronningen Min i 1895. Liberale japanske politikere ble også utsatt for attentater. 

Dai Jippon Kokusui-kai

I 1919 dannet Mitsuri (sammen med innenriksminister Takejiri Tokunama) organisasjonen Dai Jippon Kokusui-kai der over 60 000 forbrytere, politiske ekstremister og stridsglade ble innrullert. Organisasjonen var en paramilitær grein av partiet Seiyu-kai – på 1920-tallet et av landets største – og kom til å fylle samme funksjon som Mussolinis svartskjorter i Italia.

Svartebørshandelen etter andre verdenskrigs slutt ga yakuzan en mulighet til å vokse seg sterk igjen. Bilde fra Tokyo 1945.

© Galerie Bilderwelt/Getty

Yamaguchi-gumi vokser frem

I skyggen av disse ideologiske mafia-kartellene kom det også endringer i organisasjonsstrukturen blant vanlige forbrytere. Det oppsto små bander, ofte med opprinnelse i fagforeninger. En av dem ble dannet i 1915 av Harukuchi Yamaguchi i havnebyen Kobe. I utgangspunktet var det et titall medlemmer i Yamaguchi-gumi, en gruppe som skulle vokse eksplosjonsartet i etterkrigstidens Japan.

Men under opptakten til annen verdenskrig, og enda mer etter krigsutbruddet, fikk yakuzaen problemer. Den japanske staten var blitt mer autoritær og ville kontrollere alt og alle. De kriminelle organisasjonene ble dermed betydelig svekket og medlemmene deres ble ent-en fengslet eller sugd inn i den japanske krigsmaskinen.

Hvis yakuzaen skulle ha noen sjanse til å blomstre igjen, måtte landets militærdiktatur avskaffes. Den sjansen kom omsider. 

Svartebørs, bordeller og agenter

Høsten 1945 var Japans nederlag totalt. Amerikanske soldater okkuperte landet, og det gamle samfunnssystemet lå i ruiner. Dette kaoset ga yakuzaen en mulighet til å gjenoppstå. I første omgang mest takket være svartebørshandelen som blomstret i kjølvannet av krigen. Dessuten krydde landet av foreldreløse barn. Mange av dem havnet i yakuzaens bordeller.

En annen grunn til yakuzaens comeback var at USAs etterretningstjeneste fort ble avhengig av hjelp fra det gamle regimets folk. Da Mao Zedong kom til makten etter den kinesiske borgerkrigen i 1949, måtte amerikanerne forholde seg til et kommunistisk Kina som de hadde veldig lite greie på. Derfor måtte USA rekruttere agenter med erfaring fra Kina, og mange av dem var japanere. Også de som var skyldige i krigsforbrytelser under Japans langvarige krigføring i Kina, ble sluppet ut av fengselet for å bistå amerikanerne. En av dem var Yoshio Kodama.

Yoshio Kodama nøkkelperson

Kodama hadde forbindelser både i politiske og kriminelle kretser. I politikken ble han en slags uoffisiell «kongemaker”, og i underverden forhandlet han fram våpenhviler og samarbeidsavtaler mellom de største grenene av yakuzaen. Han gjenopprettet også forbindelsene mellom politikere og mafiabosser og sørget for at ligaene fikk stabile betingelser for sin virksomhet.

Yakuzamedlemmer i et bad i Tokyo 1946. 

© Horace Bristol/Corbis/IBL

Taoka Kazuo ble mektigst

En annen forhenværende fange som gjorde kjapp karriere, var Taoka Kazuo. Han hadde steget høyt i hierarkiet i Yamaguchi-gumi før han ble pågrepet for drap i 1937. Etter løslatelsen ble han ny yakuza-leder i Kobe i 1946. Der fikk han en flying start takket være «samfunnsnyttig” innsats. Omkring 300 sangokujin (samlebegrep for utenlandske minoriteter i Japan) hadde okkupert byens politikammer i protest mot sosiale misforhold. Det japanske politiet, som var blitt avvæpnet av okkupasjonsmakten, sto maktesløs. Borgermesteren ba derfor Yamaguchi-gumi om hjelp. Taoka lot sine folk storme stasjonen og fordrev demonstrant-ene. Enda en gang hadde mafiaen hjulpet politikere og myndigheter, som nå sto i gjeld til dem. Hendelsen styrket Taokas stilling innad i hans egen organisasjon. Han beholdt sin posisjon fram til sin død i 1981. Da hadde han gjort Yamaguchi-gumi til Japans største kriminelle organisasjon. 

Yakuzan meglet i rettstvister

Men det aller mest paradoksale er at yakuzaens posisjon hadde vokst seg sterk som en erstatning for det japanske rettssystemet. I 1949 ble det nemlig satt et tak for hvor mange jurister japanske universiteter fikk utdanne hvert år. Tanken var at man ved å begrense antallet nye jurister til 5000 per år kunne opprettholde en større harmoni i samfunnet, for mangelen på juridisk hjelp ville gjøre det vanskeligere for folk å reise sak mot hverandre. Resultatet er blitt et enormt underskudd på advokater. På slutten av 1990-tallet hadde Japan bare én advokat per 5995 innbyggere mens for eksempel Tyskland hadde én advokat per 724.

Dessuten får de fleste jurister sikre og godt betalte jobber i japanske storbedrift-er. Vanlige borgere har derfor meget vanskelig for å få hjelp av en utdannet jurist. Her så yakuzaen et lukrativt marked og begynte å tilby «megling”. Dette har i praksis utviklet seg til en slags utpressings- og beskyttelsesvirksomhet.

I etterkrigstiden kunne mafiabosser gjenoppbygge sine organisasjoner og også etablere kriminelle imperier. Inntektene kom ikke bare fra tradisjonelle aktiviteter – som spill, bedrag, heleri, prostitusjon, utpressing og beskyttelse – men også fra handel med narkotika og våpen, menneskesmugling og formidling av underbetalt arbeidskraft. 

Yamaguchi-gumi patruljerer i Tokyo i 2002. Tilstedeværelsen gjør at vanlig gatekriminalitet knapt finnes. I spissen går Osawai (i dressjakke), sjef for den væpnede grenen.

© Alexandre Sargos/Gamma/IBL

Yakuzan blåste opp boligboblen

Den moderne yakuzaen har også engasjert seg i flere former for økonomisk kriminalitet hvor de overtar lovlige virk-somheter innenfra. Yakuza-grupper kontrollerer i dag entreprenørselskaper, restauranter, barer, offentlige bad, transportfirmaer, eiendomsmeglere, medie-selskaper og mye annet. Det skal til og med finnes sykehus og skoler som eies av forbrytersyndikater.

Da den japanske økonomien skjøt fart på 1980-tallet, ble finans-yakuzaen et begrep. Kriminelle penger bidro til å blåse opp boligboblen og sørget for at tomteprisene ble fordoblet i det tett bebodde Japan. Yakuzaen hadde egne «spesialister” som enten «overtalte” folk til å selge eller ganske enkelt jaget dem bort fra hjemmene deres. Så kunne tomtene overtas av eiendomsutviklere som også arbeidet for yakuzaen.

Disse særtrekkene har bidratt til å svekke økonomien i dagens Japan. Mange lån på markedet kontrolleres av yakuzaen og er umulige å inndrive. En av de få som har forsøkt å rydde opp i dette, er Kazafumi Hatanaka, styremedlem i Sumitomo Bank. I september 1994 ble Kazafumi skutt og drept i sitt eget hjem.

Anti-yakuza-lover i 1992

Gangsterkrigen i åttiårene og de kriminelles infiltrering av finanssektoren utløste til slutt en kraftig motreaksjon.
I 1992 fikk Japan omsider sine første anti-yakuzalover, og politioperasjoner ble satt inn mot deres virksomhet.

Parallelt med dette har offentligheten fått større innsyn i mafiaens interne forhold, blant annet gjennom vitneutsagn fra avhoppere eller personer som har vokst opp i kriminelle familier. Ikke minst har en selvbiografi av Shoko Tendo, datteren til en gangsterboss, vakt oppmerksomhet og skapt en negativ innstilling til yakuzaen hos stadig flere.

Men den største utfordringen ser nå ut til å komme fra Kina. Den økonomiske maktkampen mellom de to nabolandene har fått en parallell i den kriminelle sfæren, siden kinesiske triader har begynt å innta det japanske markedet.

Samtidig lider yakuzaens ledersjikt av det samme problemet som resten av Japans elite – forgubbing.

Kanskje du er interessert i...