400-tallets Alexandria var preget av uroligheter, og Hypatia ble en brikke i et maktspill. Bildet er fra filmen Agora fra 2009 med Rachel Weisz som Hypatia.

© Everett/IBL

Vitenskapskvinne stemplet som heks og drept av kristne

Matematikeren og filosofen Hypatia var en av antikkens vitenskapelig mest framstående personer. Innflytelsen hennes i Alexandria ergret erkebiskop Kyrillos siden hun verken var kristen eller mann. Hans fordømmelse av henne utløste et opprør der hun ble drept av kristne fanatikere.

29. november 2016 av Emma Bergman

Alexandria, våren 415. Hypatias venn Philemon ser maktesløst på at en kristen mobb bevæpnet med leirskår og ledet av presten Petros river klærne av Hypatia og sleper henne fram til alteret i en kirke. «Hun slet seg fri fra sine rasende plageånder, løp tilbake, reiste seg et øyeblikk i sin fulle høyde, naken, snøhvit mot den mørke massen rundt henne – skam og sinne gnistret i hennes store, klare øyne men det var ikke spor av frykt. Med den ene hånden dro hun sine oppløste gylne lokker rundt seg som et klesplagg, den andre armen strakte seg opp mot det store, beroligende bildet av Kristus, bedende [...] i ett og samme øyeblikk rev Petros henne ned, og hele den svarte massen fløt sammen over henne. .. deretter hørtes et klagende skrik, langtrukkent, vilt gjennomtrengende, som lød gjennom de dystre hvelvene. [...] Når skulle det ende? Hva gjorde de, i Herren, den barmhjertiges navn? Slet de henne i stykker? Ja, og verre enn det."

Hypatias død fascinerte mange

Slik beskrives Hypatias død i den engelske presten og forfatteren Charles Kingsleys anti-katolske roman Hypatia – or New Foes with an Old Face fra 1853. Han er bare én av mange som har vært fascinert av Hypatias skjebne og brukt den til egne formål.

I Kingsleys roman framstilles Hypatia som
ung, men i virkeligheten ble hun født en gang mellom 350 og 370 og kan ha vært så gammel som 65 år da hun døde. Hun vokste opp i Alexandria som datter av den greske vitenskapsmannen Theon. Byen tilhørte det romerske imperiet men hadde vært regionens vitenskapelige og kulturelle sentrum i århundrer før Romerriket vokste fram. 

Levde for vitenskapen

På 400-tallet e.Kr. pågikk det fortsatt vitenskapelig forskning i byen, og en enorm bokskatt var forvart i det storslåtte Serapeion, et tempel dedikert til den gresk-egyptiske guden Serapis. Både biblioteket og tempelet var en torn i øyet på Alexandrias erkebiskop Theofilos. Mektige kirkeledere hadde utsatt annerledestenkende for forfølgelser helt siden kristendommen ble statsreligion i det romerske imperiet.

Vitenskapsmenn ble sett på med mistenksomhet og ble ofte beskyldt for hekseri. Beskyldningen var ikke så søkt som man kanskje kunne tro, for grensen mellom vitenskap og overtro var ganske flytende på dette tidspunktet. Hypatias far Theon var for eksempel matematiker og astronom, men han var også interessert i astrologi og kunsten å utlese gudenes vilje av fuglesangen.

Hypatia var mer rasjonelt anlagt enn faren og overgikk ham også som vitenskapsmann. Hun var sin tids fremste matematiker, men var også astronom og laget vitenskapelige instrumenter. Hennes egen matematiske forskning har gått tapt, men noen av de antikke matematiske verkene som har overlevd til vår tid, er redigert og kommentert av henne. Hypatia valgte å leve alene for å kunne vie seg til vitenskap og filosofi.

Usedvanlig kvinne

Dette var uvanlig nok for en kvinne, men hun holdt også offentlige forelesninger og spilte en viktig rolle i Alexandrias politiske liv. Hypatia underviste i nyplatonsk filosofi, en religiøst preget filosofi som så den fysiske virkeligheten som en refleksjon av guddommelige ideer. Gjennom filosofiske diskusjoner og matematikkstudier skulle man nå fram til den guddommelige kilden, Det ene. Nyplatonismen hadde stor innflytelse på den kristne treenighetslæren, men var også koblet til hedenske trossystemer. 

Det fins mistenkelig mange likheter mellom den katolske martyren Katarina og Hypatia. Onorio Marinaris maleri fra 1707 heter Sankta Katarina Hypatia.

© Erich Lessing/akg/ibl

Hypatia tilba ingen gud

Hypatia selv tilba verken de antikke gudene eller den kristne guden. Blant hennes elever var det både hedninger og kristne, og kanskje også jøder. Disse unge mennene fra Romerrikets elite elsket sin lærer, og gjennom dem fikk hun et betydningsfullt politisk nettverk.

Alexandrias eliter var stolte av byens gamle, hedenske tradisjoner, som først og fremst ble symbolisert av tempelkomplekset Serapeion der en enorm blå statue av guden Serapis dekket med gull og edelstener tronet. Men tiden holdt på å renne ut for hedningene. I 391 forbød den romerske keiseren all hedensk gudsdyrkelse, og Alexandrias erkebiskop Theofilos sendte sine trosfeller for å rive Serapeion. Men tempelet ble forsvart av hedninger som forskanset seg der inne, beredt til å dø for de gamle gudene. Kristne som ble drept da de forsøkte å ta seg inn, ble senere opphøyet til martyrer av kirken.

Politisk innflytelse var en livsfarlig belastning

Theofilos hadde støtte fra keiseren, og det gjorde at han til slutt fikk kontroll over tempelet. Ansiktet på Serapis' statue ble hugget i stykker med øks, og gudebildet ble slept gjennom gatene. Hedningenes ledere forsøkte å overbevise sine tilhengere om at det bare var gudens jordiske manifestasjon som var ødelagt, men mange lot seg konvertere til kristendommen. Deler av tempelets skatter ble solgt til inntekt for de fattige, andre ble omgjort til kristne kultgjenstander. Theofilos lot også brenne de bøkene som var forvart i Serapeion og bygde om tempelet til en kristen kirke.

Hypatia og hennes lærlinger deltok sannsynligvis ikke i forsvaret av Serapeion. Men hun må ha sørget over ødeleggelsen av biblioteket og forstått at dårligere tider ventet dem som ikke ville adlyde kirkelederne. Hun ble lenge beskyttet av byens prefekt, Orestes. Men hennes politiske innflytelse ble en livsfarlig belastning da Theofilos døde i 412 og ble etterfulgt av sin maktsyke nevø Kyrillos.

Kyrillos ønsket å overta de fullmakter som prefekten, keiserens representant
i Alexandria, hadde. Maktkampen mellom mennene, som begge hadde egne væpnede styrker, forårsaket stor uro i byen. Orestes ble støttet av byens elite, både hedninger og kristne, og også av Hypatia, som var hans nære venn og rådgiver.Kyrillos prøvde å styrke sin posisjon ved å fordrive kristne med avvikende lære fra byen og vendte seg deretter mot Alexandrias jøder – en folkegruppe som hadde vært i byen siden den ble grunnlagt i 332 f.Kr. Ifølge en kristen kronikør toppet konflikten seg i Alexandrias teater, dit Orestes hadde gått for å la seg underholde av en danseforestilling. Mange jøder hadde for vane å gå på teater på lørdager i stedet for å markere den jødiske sabbaten. Kyrillos hadde sendt en av sine menn til teateret for å spionere og provosere fram uro. Spionen ble oppdaget av jøder som pekte ham ut for prefekten. Spionen ble pågrepet og deretter mishandlet. 

Mordtokt mot jødene

Kyrillos var rasende. Han kalte til seg jødenes eldste og advarte dem mot å provosere byens kristne. Resultatet ble imidlertid det stikk motsatte. En natt sprang en gruppe jøder gjennom de kristne kvartalene i byen og ropte at en kirke sto i brann. De kristne stormet av gårde for å redde helligdommen, men ble angrepet av jøder som hadde gjemt seg inne i kirken. Mange ble drept.

For Kyrillos ble dette en gylden anledning til å øke kirkens makt. Han hisset folkemassene til et mord- og plyndringstokt gjennom de
jødiske kvartalene og fordrev Alexandrias jødiske innbyggere fra byen. Deretter ble
synagogene omgjort til kirker. 

Hypatia ble utropt til heks

Orestes klaget Kyrillos' handlinger inn for keiser Theodosios II. Keiserens reaksjon er ikke kjent, men Kyrillos innså antakelig at han hadde gått for langt og søkte nå et forlik med Orestes. Men prefekten avviste Kyrillos, som nå fikk hjelp av en gruppe fanatiske munker som levde oppe i fjellene utenfor Alexandria. Munkene bega seg inn i byen og stoppet Orestes da han red gjennom gatene. De anklaget ham for å være hedensk, og en av dem – en viss Ammonius – slo prefekten i hodet med en stein så blodet fosset.

Ammonius ble arrestert og torturert til døde på ordre av Orestes. Kyrillos ga Ammonius tilnavnet «den beundringsverdige" og kunngjorde at han var en martyr som hadde ofret livet for den kristne lære. Men dette var for sterk kost for byborgerne, og erkebiskopen måtte trekke helgenerklæringen tilbake.

Kyrillos skjønte nå at Orestes var for mektig til å bli angrepet direkte. Prefektens venn Hypatia var derimot mer sårbar. Hun var ikke bare kvinne og hedensk, men drev også med vitenskap – en suspekt syssel i manges øyne. Kyrillos spredte rykter om at Hypatia var en heks som hadde svekket Orestes' kristne tro og sådd splid mellom erke-biskopen og prefekten. Det var ikke vanskelig for Kyrillos å overbevise vanlige folk om Hypatias skyld, for hun var slett ikke elsket av folket. Verken hun eller lærlingene hennes hadde brydd seg om folks levekår. 

Hypatia slepes gjennom Alexandrias gater før hun drepes av en mobb.
Illustrasjon fra 1866.

© Illustration fra 1866.

Folkemengde myrdet Hypatia

I mars 415 ble Hypatia angrepet av en gruppe fanatiske kristne da hun var på vei gjennom byen i vognen sin. De hørte antakelig til Kyrillos' private hær og ble ledet av presten Petros. Ifølge en kilde ble Hypatia dratt inn i en kirke der hun ble hakket til døde med skarpe leirskår. Andre versjoner sier hun ble dratt rundt i gatene til hun døde, eller også at hun ble brent til døde. Mordet på Hypatia var uansett dødsstøtet for Alexandrias vitenskapelige tradisjoner. Hennes død har derfor blitt et symbol på en mørk og fanatisk tidsalder som nå ble innledet.

For Kyrillos var drapet en triumf. Overfor keiseren klarte han å framstille Hypatia som en hedensk heks, og Orestes ble nødt til å forlate Alexandria. Prefekter var forsiktige med å utfordre erkebiskopens makt etter dette.

Kyrillos av Alexandria døde i Alexandria i 444. Han har i dag status som helgen i både den ortodokse og den katolske kirken.

Kanskje du er interessert i...