Deltakerne på et Hitler-jugendmøte i Nürnberg hilser Hitler.

Unge gutter ble nazismens soldater

Hitlerjugend ble grunnlagt i 1926 med mål å fostre tyske gutter inn i den tyske nazistiske ideologien. De fikk også trening i å bli soldater, og mot slutten av annen verdenskrig ble gutter helt ned i 12-13-årsalderen satt inn i kampene.

24. februar 2017 av Christer Bergström

Nikolaj Dmitrijev, den 19 år gamle signalisten i den sovjetiske stridsvognen, griper utløseren til maskingeværet i front og kikker ut gjennom siktet mens vognen beveger seg gjennom ruinene i det sønderbombede Berlin. Det er bare dager igjen av annen verdenskrig. Plutselig bryter han ut i en saftig ed og slipper grepet: «Et barn!"

Den tyske soldaten har bare vist seg som en skygge idet han stormer i full fart ut av en åpning i ruinene. Men nå får han klarere form idet han stiller seg opp ved hushjørnet og slenger noe opp på skulderen. Det er en avlang gjenstand med en fortykning foran. Men «soldaten" er bare en liten gutt, ikke mer enn tretten eller fjorten år gammel. Han har en hjelm som er altfor stor og en uniformsjakke som ville ha passet en voksen.

Dmitrijev rekker å se hvordan ladningen forlater røret idet gutten løsner panserskuddet. Han griper fatt i sin egen utløser. I samme øyeblikk blir den 32 tonn tunge stridsvognen rykket bakover av ladningen som treffer den. Et voldsomt smell høres, og Dmitrijev og de andre i stridsvognbesetningen kastes omkull inne i tanksen. Heldigvis har det dødelige panserskuddet bare truffet stålbåndet på høyre side av kjøretøyet.

Dmitrijev reiser seg jamrende opp og manøvrerer seg tilbake på setet. Han titter i teleskopsiktet og ser en gruppe på tre eller fire sovjetiske soldater storme mot stedet der gutten i den tyske uniformen sto før skuddet. Han legger merke til at hushjørnet er skutt i filler av den salven han hadde tid til å avfyre med tanksens maskingevær før den ble truffet.

Åpenbart sjokkert, uten å reflektere over hva han gjør, griper en av soldatene noe på bakken og løfter det opp. Han kikker i retning av Dmitrijev med en mine av hjelpeløs forvirring. Nikolaj Dmitrijev lukker øynene. Han vil ikke se mer. Det soldaten løfter opp er nemlig de blodige restene av noe som bare sekunder tidligere var et barn i krigsuniform.  

Barn forsvarte Berlin

I begynnelsen av 1945 hadde Den røde armé knust den tyske østfronten og trengt inn i selve Tyskland, i retning Berlin. I et desperat forsøk på å erstatte det enorme antallet falne soldater, hadde Artur Axmann, sjefen for nazistenes ungdomsorganisasjon Hitlerjugend (HJ), bedt barna han hadde ansvaret for om å begi seg til frontlinjen for å slåss.

Under slaget om Berlin mellom 20. april og 2. mai 1945 kom den hardeste motstanden fra fanatiske SS-menn og flere tusen hjernevaskede guttesoldater. I en hel uke ble Pichelsdorf-broen over elven Havel holdt av seks hundre Hitler-jugend-gutter. Da de til slutt ble overmannet, kom en sovjetisk sanitetsmann over en såret tiåring i altfor stor uniform. «Stakkars gutt, for en elendighet du har havnet i," sa mannen, som kunne tysk. Den ti år gamle gutten spyttet russeren i ansiktet og hylte: «Heil Hitler!" 

Hva var det som fikk barna til å handle på denne måten?
Svaret kan oppsummeres i ett ord: Hitlerjugend.

Hitlers barn

I årene 1933–45, mens Hitler satt ved makten, ble tyske gutter over 14 år rekruttert til Htlerjugend. Jentene ble organisert i BDM (Bund Deutscher Mädel – Tyske jenters forening). Der fikk barna lære at de tilhørte den utvalgte generasjonen som skulle sørge for at det tyske folket fikk sin rettmessige lederposisjon i verden. De ble fortalt at de måtte bryte med foreldrenes gammelmodige og feilaktige ideer; at én eneste person – Adolf Hitler – var deres nye farsfigur og at de måtte adlyde ham blindt.

Det var propaganda som traff. Den tiltalte ungdom som ønsket å frigjøre seg fra sine foreldre, samtidig som den ekstremt autoritære ideologien ga dem en falsk følelse av trygghet. 

Adolf Hitler hilses av gutter fra Hitlerjugend under partidagene i Nürnberg i 1938

© Corbis/IBL

Modell etter speiderne

Men det startet ikke der. Ungdom som kom til Hitlerjugend eller BDM hadde ofte vært medlemmer av to forberedende naziorganisasjoner: Jungvolk for gutter og Jungmädelbund for jenter. Kjønnsdelingen var en bevisst strategi. Nazismen var i alle henseender en ytterst konservativ ideologi og strebet etter å forme gutter og jenter i henhold til gamle kjønnsrollemønstre. Hitlerjugend og nazipartiets øvrige ungdomsorganisasjoner ble dannet i 1926 av den dengang ganske lille men svært målrettede bevegelsen. Hitler og hans tilhengere fikk bare 2,8 prosent under valget i 1928. De tok derfor i bruk to nye strategier: å tone ned sin rasistiske propaganda og gjøre HJ til en massebevegelse for tyske ungdommer.

Fra og med 1928 endret Hitlerjugend seg fra å være en rent politisk ungdomsorganisasjon til også å arrangere utflukter, kveldsmøter og leiraktiviteter for ungdom. Modellen var hentet fra speiderbevegelsen og de mange andre tyske ungdomsorganisasjonene som eksisterte på den tiden. De neste tre årene ble antall medlemmer i Hitlerjugend tidoblet, fra 2000 til 20 000. Et høydepunkt ble nådd under riksungdomsdagene i Potsdam den 1. og 2.oktober 1932, der 100 000 ungdommer fra hele landet deltok.

Lederen av Hitlerjugend, Baldur von Schirach, klarte å mobilisere titusenvis av unge mennesker som jobbet for å gjøre nazipartiet til Tysklands største. Dette ble oppnådd i november 1932, da partiet fikk 33 prosent av stemmene.
To måneder senere ble Hitler utropt til tysk rikskansler. 

Hitler mente at tyske barn måtte indoktrineres i den nazistiske læren.

Hjernevasket de unge

Antall medlemmer i Hitlerjugend eksploderte etter at nazistene hadde tatt makten. Andre ungdomsorganisasjoner ble forbudt og tvangsinnlemmet 

i HJ. I 1933 fikk organisasjonen også en ny oppgave: å ensrette tysk ungdom i henhold til den nazistiske ideologien. For guttene betydde dette at de skulle
læres opp til å bli soldater i de erobrings-
krigene som Hitler planla.

Nazistene la ikke skjul på at hensikten var å hjernevaske barn og unge – og etter hvert hele det tyske folket. I en tale i 1938 deklamerte Hitler: «De unge må lære å tenke som oss. De kommer inn
i vår organisasjon som tiåringer og etter fire år blir de med i Hitlerjugend, der vi holder dem i fire år til. Deretter tar vi dem inn i partiet. Hvis de da fremdeles har ideer om klassebevissthet eller lignende, så banker vi det ut av dem under de to årene i hæren!"

Hitler forklarte guttene at de måtte være «raske som mynder, seige som lær og harde som Kruppstål". Også marsj- og skyteøvelser inngikk i guttenes utdanning. Det ble forventet av lærerne at de skulle oppmuntre elevene til å delta. De som nektet risikerte å miste jobben.

Verste mobberne

I begynnelsen av 1938 hadde von Schirach klart å rekruttere nesten alle tyske barn og unge over ti år. Syv millioner av tilsammen ni millioner tyske ungdommer i alderen 10–18 år var med. Blant guttene var nesten 90 prosent tilsluttet. En av dem som ikke deltok, var Alfred Grislawski – sønn av en kommunistisk gruvearbeider-leder i Ruhr-området.
Verken han eller søsknene sluttet seg til noen av de nazistiske ungdoms-
organisasjonene.

«Vi avskydde de sjefete HJ-gutta," uttalte Grislawski i et intervju mye seinere. «For oss var de ren pøbel. De fleste brukte organisasjonen til å gjøre personlig karriere på andres bekostning. De var dessuten de verste mobberne man kunne tenke seg. Mine yngre søskens klassekamerater måtte finne seg i endeløs trakassering fra lederne av Hitlerjugend. De kalte det 'øvelser i disiplin', men det var ikke annet enn mobbing. Jeg var veldig sterk og pleide å banke opp svinepelsene hvis de prøvde å kakse seg opp." 

Et hierarki av tyranner

Å nekte å bli med i Hitlerjugend krevde både mot og besluttsomhet. Man kunne ikke ta høyere utdanning eller få en jobb i staten hvis man ikke hadde bakgrunn fra HJ. Med disse dørene lukket, hadde Grislawski ikke annet valg enn å verve seg. Han gikk inn i flyvåpenet, der han etter hvert ble en framstående jager-
pilot. Siden han aldri hadde vært med
i Hitlerjugend, fikk han imidlertid aldri medaljen Det tyske kors i gull, som ble gitt til kamppersonell. Noe han for øvrig ikke beklaget.


Et problem for HJ var det indre forfallet. Som Grislawski observerte, ledet det strenge hierarkiet og det sterke fokuset på hardhudethet til en kultur av mobbing. Medlemmene skulle forberedes til livet i hæren og organisasjonen hadde et lederhierarki etter samme mønster som de væpnede styrker.

HJ-ungdommer som hadde prestert godt, kunne bli forfremmet av en «overordnet". Men i realiteten var det ofte lojalitet og blind lydighet som ble belønnet på denne måten. Det oppsto snart «småpavedømmer" innenfor Hitlerjugend, der tyranner hersket over og terroriserte sine underordnede gjennom en kjede av mindre tyranner som alle imiterte sine overordnede ved å utsette dem under seg for ulike straffeaksjoner.

Adolf Hitler hadde sagt at «de svakeste må lukes ut – jeg vil ha unge menn og kvinner som takler smerte." Her kom den forvirrede nazistiske tankeverdenen på kant med virkeligheten: man kunne ikke både skape et «folkefellesskap" og et jernhardt, elitistisk hier-arki – to mål som sto i motsetning til hverandre.

Paramilitære ungdomsleire

I det store og hele var Hitlerjugend en avspeiling av det gebrekkelige byggverket som det nazistiske prosjektet i realiteten var – strømlinjeformet på utsiden, men preget av korrupsjon og ineffektivitet på innsiden. HJ-gruppene ble dessuten – av samme grunn – rammet av synkende aktivitet; selv om mange var medlemmer var det færre og færre som deltok. Naziregimet svarte med å gjøre medlemskap i HJ obligatorisk. De som ikke møtte til de ulike aktivitetene, kunne bli hentet av politiet.

Utbruddet av annen verdenskrig i 1939 førte til at ensrettingen og den militære treningen i Hitlerjugend ble trappet opp. Nå begynte man å sende ungdommene til rene paramilitære leirer. Hovedvekten ble for guttenes del lagt på fysisk aktivitet, skyteøvelser og trening i å tåle stadig verre strabaser ute i skog og mark. 

Jenter fra Bund Deutscher Mädel (BDM) i Dresden.

Nazistisk indoktrinering

Også skolene i Nazi-Tyskland ble etter hvert preget av den økende militariseringen av samfunnet. «Skolen", skrev Hitler, «må legge ned uendelig mye mer tid på fysisk trening". Han framholdt boksing – med sin vektlegging av raske reflekser og aggressiv atferd – som en ideell sport. Den sportslige aktiviteten skulle skje på bekostning av de teoretiske studiene. «Vi har ikke tenkt å lage en koloni av fredsommelige estetikere og fysiske sveklinger," sa Hitler.

Hitlerjugend-ungdommene ble utsatt for en uopphørlig politisk indoktrinering. Hver onsdag måtte de delta i en to timers studiering der de ble matet med forestillinger som «slik er en ekte jente", «vår kamp mot kommunismen" og «den jødiske forbryteren." De lærte at jødene sto bak all kriminalitet, de ble fortalt vandrelegender om jødiske gjengvoldtekter og at kommunistene var ute etter å ødelegge landet deres.

Alfons Heck, som vokste opp i Hitlers Tyskland, forteller: «Vi ble utsatt for en uopphørlig indoktrinering som vi svelget like naturlig som om det hadde vært morsmelk. Vi var omgitt av voksne som enten selv trodde på propagandaen eller manglet mot til å fortelle sannheten; vi hadde aldri den luksus å kunne velge. Vi var hjelpeløse mottakere av alt som de proppet oss fulle med. For oss godtroende i Hitlerjugend var det et faktum at jødene var ondskapsfulle, bedragerske infiltratører som hadde til hensikt å forurense vår rene ariske rase, hva nå det betydde. 

Sloss i Normandie

I 1940 ble Baldur von Schirach etterfulgt av Artur Axmann, som dreide Hitlerjugend enda mer i militær retning. Det ble blant annet dannet en spesiell SS panserdivisjon for 17 år gamle gutter, kalt nettopp «Hitlerjugend". Denne divisjonen ble tildelt de beste våpnene og satt inn i slaget om Normandie etter den allierte landgangen 

i Frankrike i juni 1944. Av de mer enn 16 000 HJ-guttene i divisjonen, ble over halvparten erklært døde, sårede eller savnede i løpet av bare tre måneder. Da amerikanerne trengte inn
i det vestlige Tyskland høsten 1944, ble rene HJ-grupper satt inn i gerilja- og sabotasjeaksjoner.

Den amerikanske hæren rapporterte etter slaget om Aachen at bevæpnede åtteåringer var tatt til fange og at tolvåringer hadde dødd ved kanonene de skjøttet.


Alfred Czech får en klapp på kinnet av Hitler under en seremoni utenfor Førerbunkeren i Berlin.

© CORBIS/IBL

Dannet varulv-grupper

Hjernevaskingen av nazismens barn og unge var så omfattende at noen HJ-medlemmer var de siste til å kjempe for nazistene i Tyskland. Mot slutten av krigen ble det dannet såkalte «varulvgrupper" (Werwolf) for å utføre sabotasje og angrep på fienden i de delene av Tyskland som de allierte styrkene hadde okkupert. Flesteparten av medlemmene i «varulvgruppene" kom fra HJ.

Deres mest kjente operasjon var drapet på Franz Oppenhoff, borgermesteren i Aachen, den 25. mars 1945. Han ble myrdet fordi han hadde samarbeidet med de allierte. «Varulvenes" aktivitet ble på langt nær så omfattende som nazistene hadde håpet, men den fortsatte likevel en god stund etter at krigen sluttet i mai 1945. Den 1. juni 1945 henrettet den amerikanske hæren to «varulver" på 16 og 17 år. Mellom juni og desember ble 42 amerikanske soldater registrert som «falt i strid" i det okkuperte Tyskland. De siste dødsfallene kom så sent som i 1946. 

To HJ-soldater som har kapitulert for de allierte i 1945.

© CORBIS/IBL

Kirken tok over

Hjernevaskingen av en hel generasjon tyske ungdommer var noe de allierte umiddelbart grep fatt i, og det med stor suksess. Det første de gjorde, var å oppfordre foreldrene til å ta tilbake kontrollen over sine barn. Selv Sovjetunionen, som var en ikke-religiøs stat, skjønte at alle disse unge som hadde blitt tilvent en ideologi sårt trengte en motideologi. Ungdommenes innlærte hat mot kommunismen satt imidlertid så dypt at Nikolaj Berzarin, den sovjetiske kommandanten i Berlin, valgte å gi foreldrene følgende råd: «Oppdra dine barn til å respektere Gud"

Den mest kjente av alle «Hitlers barn" er antakelig Alfred Czech, den uniformerte gutten som ble filmet da han ble klappet på kinnet av Hitler utenfor Rikskanselliet i Berlin den 20. mars 1945. Han overlevde krigen og hadde sin mor å takke for at han kunne vende tilbake. Alfred Czech fikk et langt og fredelig liv fram til han døde i juni 2011.

Kanskje du er interessert i...