Tutankhamons grav

De var på skuddhold av fronten, men Elsie Knocker og Mairi Chisholm trosset farene i arbeidet for å pleie sårede soldater. Iblant bega de seg ut i...

31. mai 2016 av Björn Lundberg

I november 1922 fant arkeologen Howard Carter inngangen til Tutankhamons grav. Hans skatter hadde ligget urørt i mer enn 3 000 år. Funnet gjorde den ukjente faraoen verdensberømt.

Tekst: Björn Lundberg

Den 26. november 1922 skulle det skje. Klokken to om ettermiddagen var arkeologen Howard Carter framme ved den forseglede inngangen til farao Tutankhamons gravkammer. Sammen med pengemannen Lord Carnarvon hadde Carter finkjemmet sanden i Kongenes dal utenfor Luxor på jakt etter den gåtefulle faraoens siste hvilested. Nå trodde de at de endelig hadde funnet det. De ante ikke hva som ventet dem på den andre siden. Faren var at denne graven, i likhet med alle andre kongegraver som var funnet, var blitt tømt av gravrøvere en eller annen gang i de mer enn tre tusen årene som var gått.

Varsomt hakket de et lite kikkhull i veggen. Varm luft fra gravkammeret strømmet mot dem. Med et stearinlys i hånden kikket Carter inn. Han ble stående ved veggen, uten å røre seg.

«Ser du noe?” spurte Lord Carnarvon utålmodig.

«Ja, nydelige ting”, svarte Carter.

Glitret av gull

På innsiden av veggen skinte det av gull. Utsøkte håndverksgjenstander av forskjellig slag var stablet hulter til bulter, blant annet forgylte senger, kister og stoler. Hvis røvere virkelig hadde klart å komme seg inn i dette rommet, så hadde de iallfall ikke tømt det for skatter.

Etter flere års leting hadde Howard Carter og Lord Carnarvon gjort et av historiens største arkeologiske funn.

Da de hadde innledet de anstrengende utgravingene i Kongenes dal i 1917, hadde de kommet til et område som lignet et kaotisk steinbrudd. I hundre års tid hadde europeiske arkeologer gravd ut store områder på måfå og etterlatt seg veldige hauger med grus og stein.

I fem vintre gravde Carters gruppe systematisk, uten å gjøre noen spesielt imponerende oppdagelser. Lord Carnarvon var skuffet og sa til slutt at han ikke hadde råd til å fortsette prosjektet lenger. Pengene var brukt opp.

Men Carter greide å overtale ham til å fortsette bare en sesong til. Vinteren 1922–23 skulle dermed bli den siste, og Carter skjønte at han måtte utnytte denne tiden maksimalt.

Fant et trappetrinn

4. november 1922, etter bare tre dagers arbeid, oppdaget en av Carters egyptiske arbeidere ved en tilfeldighet et trappetrinn skjult i sanden. Trinnet viste seg å være hogd i kalkstein og lot til å tilhøre en trapp som førte dypere ned i bakken. Snart sydet området av febrilsk aktivitet. Trappetrinn for trappetrinn ble ryddet, og dagen etter var de fremme ved inngangen til graven. Seglene som prydet åpningen viste at den måtte være oppført for en svært betydningsfull person, men de visste fremdeles ikke at de hadde funnet Tutankhamons grav.

Carter telegraferte straks til Lord Carnarvon i England, fylte igjen den utgravde trappen for å forhindre at noen brøt seg inn i smug – og ga seg til å vente i tre evighetslange uker før hans sponsor ankom for å være vitne til den høytidelige åpningen. Da Lord Carnarvon var på plass, ble massene igjen fjernet.

Reparert vegg

Nå ble det oppdaget noen nye segl, som viste at dette faktisk var farao Tutankh­amons gravkammer. Spenningen steg. En utbedring av veggen avslørte at gravrøvere hadde vært på ferde, men et segl som prydet utbedringen vitnet om at graven måtte ha ligget urørt siden oldtiden. Innenfor inngangen lå en ti meter lang gang, fylt med grus og murpuss som måtte fjernes. Helt innerst fant man enda en forseglet dør, som førte inn til graven.

Carter og Lord Carnarvon åpnet døra til gravkammeret 26. november, mens en liten gruppe tilskuere fulgte oppmerksomt med. Det var et historisk øyeblikk. Fire dager senere offentliggjorde avisen The Times den første artikkelen om Tutankh­amons grav, og oppdagelsen ble straks en verdensnyhet.

Howard Carter hadde kommet til Egypt allerede som syttenåring, i 1891. Ikke som arkeolog, men som talentfull tegner. Oppdraget hadde bestått i å avbilde gjenstander og innskrifter under utgravinger av graver og and­re steder. Det arkeologiske håndverket lærte han seg på stedet, og han viste seg å ha et stort talent for arbeidet.

Selv om han ikke hadde noen formell utdannelse, ble Carter snart en fremtred­ende arkeolog, og han ledet flere utgravninger i Egypt. I 1904 ble han utnevnt til generalinspektør for Nedre Egypt.

Året etter holdt karrieren på å gå helt over styr. En gruppe berusede franske turister i pyramideområdet Sakkara begynte å krangle med noen britiske vakter om billettprisene. Snart var slagsmålet i full gang, og Carter – som var sjef – ble tilkalt for å ordne opp i sakene. Han tok parti for sine tilsatte og ville ikke be franskmennene om unnskyldning. Hendelsen resulterte i en diplomatisk disputt – og Carter så ingen annen utvei enn å si opp.

Det var et hardt slag for en mann som hittil bare hadde hatt fremgang. I årene som fulgte klarte han seg som best han kunne ved å jobbe som turistguide, kunstner og antikvitetshandler.

Møtet med Lord Carnarvon ble redningen. Denne eksentriske og svært så formuende adelsmannen hadde fattet stor interesse for Egypts historie og hadde bruk for en dyktig arkeolog som kunne hjelpe ham. I 1914 greide de å skaffe tillatelse til å begynne utgravinger i Kongenes dal. Ettersom første verdenskrig brøt ut, kom de imidlertid ikke i gang før tre år senere.

Alle gravene var plyndret

Det var ingen tilfeldighet at de lette etter nettopp Tutankhamons grav. I tiden siden utgravningene i dalen tok til, hadde man oppdaget over 40 kongegraver, men alle var plyndret. Sjansen for at Tutankh­amons siste hvilested skulle være urørt, var altså liten. Men helt umulig var det ikke.

Tutankhamon hadde levd på 1300-tallet f.Kr. og tilhørte det 18. dynastiet. Men til forskjell fra flere andre av denne periodens herskere – som Tuthmosis III, Akn­aton samt dronningene Hatshepsut og Nefertiti – var Tutankhamon i prinsippet glemt.

Han hadde kommet til makten i Egypt allerede i tiårsalderen. Riket ble styrt av rådgivere, og i 19-årsalderen døde Tutankhamon plutselig, av ukjent årsak. I historieskrivningen er han derfor ofte fremstilt som en ubetydelig hersker.

I senere år har imidlertid flere eksperter tatt avstand fra dette bildet. Tutankhamon og rådgiverne hans hersket over Egypt i en svært turbulent tid.

Tutankhamons far Aknaton hadde innført en ny religion, med solguden Aton som midtpunkt. Han hadde også anlagt en ny hovedstad, Akhetaten. Denne nyordningen var en stor trussel mot landets mektige prester.

Flyttet hovedstaden

I Tutankhamons regjeringstid vendte man tilbake til de gamle gudene og flyttet hovedstaden tilbake til Teben. Denne balansegangen mellom politiske og religiøse interesser var en stor utfordring, men det later til å ha gått relativt fredelig for seg. Tutankhamons regjeringstid var altså slett ikke uvesentlig, selv om det er ukjent hvor stor del kongen hadde i disse viktige beslutningene.

Tutankhamons navn gikk i glemmeboken ganske kort tid etter hans død. Blant annet forsøkte en av etterfølgerne, Horemheb, å utslette hans minne ved å ødelegge kulturminner og inskrip­sjoner som var tilegnet Tutankhamon. Dette var kanskje den viktigste grunnen til at Tutankh­amons grav fikk ligge urørt i mer enn 3000 år.

Oppdagelsen av graven forandret Howard Carters liv. Hele verden ble betatt av de uvurderlige skattene, og både Tutankhamon og Carter ble verdensberømte. Følgen ble imidlertid også at den utrettelige arkeologen plutselig kom til å bli betraktet mer som en suksessrik skattejeger enn som en systematisk og seriøs akademiker.

Det var slett ikke hva Carter selv hadde forestilt seg. Siden han ikke hadde noen formell opplæring fra et tradisjonsrikt universitet, hadde han kjempet i hele sitt voksne liv for å bli anerkjent i den akademiske verden. Nå risikerte han å bli stemplet som en simpel lykkejeger. Carter sørget for at åpningen av Tutankhamons grav ble noe annet enn en lurvete plyndring av verdisaker. Gjenstandene ble inngående fotografert og dokumentert , et tid­krevende arbeid som tok flere år. Bare forværelset inneholdt 700 ulike gjenstander, og alle ble utførlig katalogisert og beskrevet.

Undersøkelsene viste at graven faktisk hadde vært hjemsøkt av røvere minst to ganger, men innbruddene hadde antakelig skjedd bare måneder etter at kammeret ble tatt i bruk. Ingenting tydet på at tyvene hadde fått med seg gravens mest verdifulle gjenstander.

Trakk seg tilbake

Arbeidet med å dokumentere hele graven tok ti år. I 1932 vendte Howard Carter tilbake til Storbritannia. Han ga riktignok ut en populær bok i tre bind om Tutankhamons grav, men ellers fikk han ingen særlig fortjeneste av sin oppdagelse. I stedet trakk han seg ut av rampelyset og døde i mars 1939 etter lengre tids sykdom, 65 år gammel.

Han ble aldri anerkjent som noen stor vitenskapsmann, men den sensasjonelle oppdagelsen ble iallfall berømt. Store deler av verden ble rammet av «Egyptfeber”, og den glemte farao Tutankhamon fikk status som populærkulturell ikon og superkjendis.

Kanskje du er interessert i...