Tove Jansson 1914-2001

De var på skuddhold av fronten, men Elsie Knocker og Mairi Chisholm trosset farene i arbeidet for å pleie sårede soldater. Iblant bega de seg ut i...

31. mai 2016 av Unn Torell

Da hun var ung, tegnet hun karikaturer av Adolf Hitler, men det var for sine betydelig fredeligere mummitroll at hun senere ble verdensberømt. I år er det 100 år siden Tove Jansson ble født.

Tekst: Unn Torell

Året var 1938, og resultatet av Münchenkonferansen nådde radioens og avisenes redaksjoner. Snart kom bildene av en smilende Chamberlain som viftet med avtalen for verden. Freden var sikret.

I forhandlinger med Storbritannia, Frankrike og Italia hadde Tyskland fått annektere Sudetenland i daværende Tsjekkoslovakia, og dermed var faren for krig avverget. Den finlandssvenske avisen Garm, som var kjent for sine politiske satirer, var ikke like optimistisk. Tove Jansson, som den gang var avisens tegneserieskaper, ble bedt om å kommentere hendelsen fra redaktør­enes perspektiv. Det resulterte i en forside som siden er blitt nesten legendarisk. En liten Hitler med slikkepinne i den ene hånden og den andre håndens fingre knapt synlige under en overdimensjonert uniformsskjorte står midt på bildet, gråter og roper, «Mer kake!» Ved føttene hans ligger halvspiste eller avviste kakestykker med navn som Elsass-Lothringen, Danzig, Jugoslavia og den polske korridor. Urolige damer og herrer tilbyr stadig nye kake­stykker: Et stykke Sveits, kanskje? Noen engelske kolonier? Eller kanskje Sør-Jylland? En mann rekker Hitler hele kloden toppet med rømme og et stort bær.

«Det var et under at redaktør og tegner slapp tiltale for den grove fornærmelsen av overhodet for en fremmed, vennlig­sinnet makt”, kommenterte avisens redaktør, Henry Rein, noen år senere.

Bomber over Helsingfors

Tove Jansson begynte å tegne for Garm i syttenårsalderen. Under annen verdenskrig fortsatte hun i tekst og bilde å karikere både Tysklands og Sovjetunionens ledere og Finlands beklemte situasjon mellom de to stormaktene.

I sin private dagbok skrev hun om frykten hun egentlig følte. Den tunge senvinteren 1944, med daglige sovjetiske luftangrep, skrev hun: «bombardement til kl. 11. Etter at jeg kom hjem kom et nytt bombardement som varte til 6 om morgenen.» Hennes eget atelier fikk i februar 1944 vinduene blåst ut, og hun noterte: «Banket glasskår ut av vinduene. 3 alarmer til”.

Noen dager senere står det: «Uhyggelig trist med ruiner, is, lyskastere. Lengtet meg bort så jeg nesten kunne gå i oppløsning.” Tove ble på sin post, men det var på denne tiden hun for alvor begynte å bygge opp den parall­elle mummiverdenen.

Kunstnerfamilie

Tove Jansson vokste opp i et fantasifullt miljø, med en trygg og vidsynt mor, «Ham», Signe Hammarsten, og den mer eventyrlige, men tradisjonsbundne faren, Viktor Jansson.

Begge var kunstnere, og de hadde truffet hverandre i Paris. Etter hvert kom det to små brødre, Lars og Per-Olov. Familien bodde ved sjøen om somrene og i atelier i Helsingfors om vintrene.

Ham arbeidet for det meste som tegner og var den som tjente til det daglige brød med sine bokomslag, frimerker, postkort og illustrasjoner, blant annet til Garm. Faren Viktor var skulptør og hentet ofte hjem førsteprisen når det skulle leveres forslag til diverse kulturminner. Når han fikk store honorarer, ble det fest og gullkant på livet en stund.

Tove og brødrene hennes hadde sine egne små hyller i atelieret der de kunne ligge og lese og tegne mens foreldrene arbeidet under dem. Da Tove ble litt større, ble hun i perioder etterlatt alene sammen med småsøsknene på sommerstedet mens foreldrene dro til Helsingfors for å arbeide.

Skolen ble et sjokk

Det ble god tid til lek og eventyr, og Tarzan var en stor favoritt. Etter disse årene med frihet under ansvar kom tiden på skolen som et sjokk. Matematikken var verst, og med kameratene gikk det ikke så mye bedre.

Tove følte seg utenfor og annerledes, i den grad at hun begynte å fundere på om kunstnere kanskje kunne være en egen rase. At det var kunstner hun var visste hun fra første stund. Allerede i tenårene tok hun over en del av Hams oppdrag, og som fjortenåring fikk hun en egen bildefortelling antatt av et forlag.

Noe gymnas ble det aldri snakk om. Femten år gammel kom Tove i stedet inn på kunst- og håndverkskolen Konstfack i Stockholm, avdelingen for utdanning av reklametegnere og designere, eller «Tekniska skolans avdelning B för kvinnliga lärjungar”, som den het på denne tiden.

I studietiden bodde hun hos sin onkel Einar Hammarsten, som uten å vite det skrev seg inn i litteraturhistorien. For å skremme Tove fra å småspise på kjøkkenet om natten, advarte han henne om de grusomme skapningene som levde i kjøleskapet: «Pass deg for mummitrollet» pleide han å si.

Konstant forelsket

Etter Konstfack ble det Ateneums konstskola i Helsingfors, og så fulgte studiereiser rundt om i Europa. Samtidig arbeidet Tove med ulike illu­strasjonsoppdrag, blant annet for Garm. Hun skrev også sine egne noveller og tegnet til.

Omgangskretsen vokste, og etter det hun selv har fortalt var hun konstant forelsket, men i forskjellige personer. Under krigen var hun en stund forlovet med Atos Wirtanen. Han var aktiv i Fredsoppositionen, en organisa­sjon som arbeidet for at Finland skulle inngå en separatfred med Sovjetunionen og avstå fra samarbeid med Tyskland. I tiden sammen med Atos noterte Tove i dagboken: «Middag med Atos. Må ordne krypinn til ham hvis det blir høyrekupp her.”

Tove hadde allerede tidlig begynt å skrive eventyr, og da hun var liten pleide Ham å fortelle historier for henne. Alle begynte med de samme ordene: «Det var engang en liten jente som var så forferdelig pen.» Da Tove tok opp eventyrskrivingen igjen mot slutten av krigen, følte hun at prinsessemodellen likevel ikke var det tiden krevde. I stedet kombinerte hun kjøleskapvesenenes navn med den lille, litt stygge «Snork» som hun hadde signert sine Garm-tegninger med. Denne første versjonen av Mummi­trollet var tynnere og hadde flatere nese enn de figurene som vi kjenner i dag.

Kommentar til krigen

Den første mummiboken – Småtrollene og den store oversvømmelsen ble levert til et forlag i 1944 og ble lest som en fantasifull kommentar til krigen. Kometen kommer, som kom året etter, viderefører det samme temaet og beskriver hvordan den idylliske dalen nesten blir ødelagt av en stor komet før det hele likevel får en lykkelig slutt. Med den tredje boken, Trollmannens hatt, kom det store, internasjonale gjennombruddet.

Etter annen verdenskrig slo Tove Jansson også for alvor gjennom som kunstner. Hun fikk mange prestisjetunge oppdrag, blant annet veggmalerier for Helsingfors rådhus. Samtidig ble mummibøkene oversatt til stadig flere språk.

På begynnelsen av 50-tallet tok London Evening News kontakt med Tove. De ville ha henne til å tegne mummi­serier for dem. Etter å ha tenkt seg om en stund svarte hun ja. Det resulterte i en sjuårskontrakt og serier som straks ble solgt til mestepart­en av verden. Da Tove etter de sju årene var grundig trett av sine tegneserier, tok broren Lars over tegningen. Pengene som suksessen ga, brukte Tove til å kjøpe sin egen øy langt ute i den finske skjærgården. Der bygget hun og livsledsageren Tuulikki Pietilä en enkel hytte hvor de bodde sammen om somrene.

Mange spurte Tove om mummihistoriene virkelig var skrevet for barn. Hun svarte at antakelig ikke, men takket være barnebokformen kunne en forfatter skrive en historie «der alle er snille med hverandre. Det ville han aldri ha våget hvis det hadde vært snakk om en roman eller en novellesamling. Det kan også tenkes at han til sin forbauselse oppdager fullt voksne blant sine lesere.”

Etter Pappaen og havet, som definitivt er mer voksenbok enn barnebok, hadde ikke Tove tenkt å skrive mer om mummifamilien. Hun var ganske enkelt nokså trett av den. Men fem år senere kom likevel en siste bok, som svar på den flommen av ønsker hun fikk fra leserne.

I Sent i november fra 1970 er ikke mummifamilien med. En håndfull av de andre figurene har kommet til dalen, alle i lengsel etter familien. Mens de venter og er sammen, begynner alle å fundere på hva det egentlig er de leter etter i Mummidalen.

Et bevinget sitat

Etter den siste mummiboken viet Tove seg stort sett til voksenbøker. Sommerboken ble til den sommeren Ham døde og handler om en bestemor og en sønne­datter som er alene på en øy. Ham og Sophia, Lasses datter, er forbilder i historien som nå er nesten like elsket som mummibøkene. En replikkveksling mellom bestemor og Sophia er blitt nærmest bevinget. De to hadde gått og lagt seg da Sophia spurte: «Er du sikker på at døra er lukket? Den er åpen, svarte bestemor. Den er alltid åpen, du kan sove helt rolig.”

LES MER: Tove Jansson: Arbeide og elske av Tuula Karjalainen (2014) ● Billedhuggerens datter av Tove Jansson (2012) ● Möte med Tove Jansson av Tordis Örjasaeter (1986)

Kanskje du er interessert i...