Susan Travers var sjåfør med livet som innsats under ørkenkrigen.

© getty

Susan Travers var Fremmedlegionens eneste kvinne

Britiske Susan Travers ble som første kvinne opptatt i Fremmedlegionen under annen verdenskrig

5. desember 2016 av Karen Torp Pedersen

Én eneste kvinne har kjempet i den beryktede Fremmedlegionen. Britiske Susan Travers ble opptatt i den franske spesialstyrken etter sin innsats som sjåfør under kampene i Afrika 1941–43. I løpet av karrieren ble hun belønnet med både Croix de Guerre og Æreslegionen.

De tyske Stuka-flyene summer som en bisverm i det fjerne. Susan Travers har krøpet ned i en smal skyttergrav i sanden. Hun kjenner hvordan dødsangsten sprer seg i takt med at lyden kommer nærmere. I to uker har den tyske generalen Rommel, kjent som 

Ørkenreven, rettet det ene angrepet
etter det andre mot Fremmedlegionens leir Bir Hakeim vest i Libya. Mer enn 3000 mann og én kvinne er omringet av det tyske Afrikakorpsets styrker.

Flyene kommer i formasjoner på over hundre maskiner. De bryter ut én
etter én, stuper ned mot leiren og
slipper bombene sine. Eksplosjonene får
Susan Travers til å presse seg ned mot skyttergravens bunn. Bakken rister, og mennesker og gjenstander flyr gjennom luften når bombene treffer sine mål. Luften fylles av den grå, libyske sanden som virvler opp fra bombekraterne.

Travers og kameratene hennes har ventet på døden i flere uker nå. Ingen av dem regner med at hjelp utenfra vil rekke fram før Rommels styrker utraderer leiren. Hvordan har en engelsk overklassekvinne endt opp på en slik isolert krigsskueplass?

Utsvevende liv

Susan Travers vokste opp på fine adresser i England og Frankrike. Som ung levde hun et ganske vilt liv med dyr champagne, fester og menn. Foreldrene prøvde forgjeves å tøyle henne. Hun fortsatte det utsvevende livet som voksen og reiste fra det ene luksushotellet til det andre, og fra den ene elskerens armer til den andres. Årene 1929–39 tilbrakte hun hovedsakelig på ulike slott, landsteder og elegante hoteller. Det var alltid noen andre som betalte kalaset. Vendepunktet kom da Travers var nesten tretti år. Da brøt annen verdenskrig ut.

Sommeren 1939 bodde hun hos en venninne på slottet Beaudimont vest i Frankrike. Sorgløse og lykkelige fordrev de tiden med jakt, tennis og over-dådige middager. Samtidig kastet det stadig sterkere Nazi-Tyskland sine skygger over Europa. Søndag 3. september banket en venn på døren hennes: «Det har begynt, Susan. Vi er i krig." 

Udugelig som pleier

Et par uker senere meldte Travers seg på et tre ukers sykepleiekurs i den franske byen Poitiers. Hun skjønte fort at hun hadde lite talent for å pleie pasienter, men fullførte likevel kurset. Den 3. mars 1940 sluttet hun seg til et fransk feltsykehus som var på vei til Finland for å pleie finske soldater i vinterkrigen. Under en mellomlanding i Stockholm fikk de beskjed om at Finland hadde sluttet fred med Sovjet-
unionen. Feltsykehuset ble likevel sendt til Nord-Finland for å bistå i behandlingen av sårede finske soldater.

Ikke lenge etter kom nyheten om at Tyskland hadde innledet en blitzkrig på vestfronten. Hun og kollegene hennes begynte å undersøke muligheten for å ta seg tilbake til Frankrike og pleie sårede landsmenn ved fronten. Men før de rakk å fullføre arbeidet i Finland kom enda en nyhet: Hitler hadde inntatt Paris. Travers måtte tenke på nytt. Snart kom det melding om at general de Gaulle hadde flyktet til England og begynt å samle frivillige til en ny fransk hær. Susan Travers satte kursen mot London.

Noen måneder senere befant hun seg på samme skip som de Gaulle. Den 31. august 1940 forlot en liten flåte Liverpool for å bringe Fremmedlegionens nyopprettede 13. brigade til den franske kolonien Kongo i Sentral-Afrika. Susan Travers var om bord på SS Westerland, som ble utsatt for flere tyske flyangrep under overfarten. Men Susan var ikke redd. Hun følte seg tvert imot styrket av vissheten om at hun hadde noe meningsfylt å bidra med. 

Fremmedlegionærer rykker fram under kampene ved
Bir Hakeim i 1942.

Etter noen uker i Kongo reiste Travers videre med skipet Neuralia. Det var her hun møtte og ble kjent med den russiske fremmedlegionæren, kommandant Dimitrij Amilakvari.

«Hans krystallblå øyne slo gnister, og når de låste seg fast i mine, banet de seg vei helt inn i dypet av min sjel. Det var tydelig at han var en erfaren forfører," skrev Travers i sin selv-biografi.

Hun lot seg forføre mens reisen fortsatte forbi Mosambik og inn i Det indiske hav, rundt Afrikas Horn og inn i Rødehavet. Den 14. februar 1941 la de til kai i Port Sudan.

Kjørte sårede

Det ble et kort opphold i Sudan og Eri-trea, der hun fikk jobb som sjåfør for feltlegene. Deretter ble hun sendt til Libya, hvor franskmennene kjempet mot italienske styrker. Travers kjørte sårede fra fronten, over åpne sletter, gjennom minefelt og trange fjellpass. Det var ingenting som beskyttet henne mot fiendens fly. Flere ganger unngikk hun med nød og neppe å bli skutt når hun fraktet franske militære til fronten.

I mai 1941 kjørte Travers som del av en bilkonvoi tvers over Sinai-ørkenen. Konvoien var på vei til en ny front som var åpnet mellom de Gaulles frie franske styrker og tropper i Syria som tok ordre fra det tyskvennlige Vichy-regimet i Sør-Frankrike. Kampene ble harde, og de frie franske mistet flere tusen mann. En måned senere fikk Travers et nytt oppdrag, som sjåfør for den franske generalen Marie-Pierre Koenig. Hun kjørte ham til Beirut i Libanon, der han skulle delta i forhandlinger om våpenhvile med Vichy-styrkenes ledere.

Hun flyttet snart sammen med obersten i en leid villa. Nå var hun ikke lenger bare Koenigs sjåfør, men også hans elskerinne. Forholdet måtte holdes hemmelig fordi Koenig var gift og en kjærlighetsaffære kunne true hans posisjon i Legionen. Dobbeltlivet varte i flere måneder.

Forflyttet til Libya

Romansen fikk imidlertid en brå slutt i begynnelsen av 1942 da begge ble forflyttet til Nord-Afrika og satt inn i ørkenkrigen mot Rommels Afrikakorps. I februar var de på plass i den franske leiren Bir Hakeim. Nå måtte de oppføre seg profesjonelt. Det var ikke mulig å ha et forhold i en militærleir i ørkenen. 

De neste ukene var Travers travelt opptatt med å for-
berede forsvaret av Bir Hakeim, der også Dimitrij Amilakvari befant seg. Tiden slepte seg av sted gjennom brennhete dager og iskalde netter mens de ventet på det tyske angrepet.

Den 2. juni slapp Rommel løs en enorm ildkraft med luftangrep og
artilleribeskytning. Tyskernes mål var å utslette leiren. Bare Saharas sandstormer kunne innimellom føre til avbrudd i bombetoktene. Det ble snart en prekær mangel på alt som var i forrådene, og sjefene besluttet at de ikke hadde annet valg enn å prøve å bryte seg ut gjennom fiendens linjer.

Flyktet fra leiren

Like før midnatt den 10. juni satte oberst Koenig seg i baksetet på Travers' bil. Franskmennene forlot leiren i ly av mørket. Plutselig hørte de en kraftig eksplosjon. Bilen foran hadde kjørt på en mine. Flammene og lyden hadde også vakt tyskernes oppmerksomhet.

Travers kjørte rundt vraket, men kort tid etter eksploderte enda en bil foran henne. En overlevende krabbet ut av vraket. Det var Amilakvari. Han hoppet inn ved siden av Travers, og hun kjørte videre. Kuler fløy rundt bilen, men de ble ikke truffet. I flere timer kjørte hun i spissen for den flyktende styrken, forfulgt av tyske kjøretøyer.

Franskmennene nådde målet sitt sent neste dag: den britiske brigadens leir. Av de 3700 soldatene i Bir Hakeim hadde 2400 klart å krysse fiendens linjer. Hendelsen ble snart kjent, og soldatene ble hyllet i de allierte landenes aviser og radiosendinger.

I april 1944 forlot Susan Travers Nord-Afrika for å delta i kampen mot Hitler i Europa, først i Italia og så i Frankrike. Hun kjørte kanoner til fronten og sårede fra den. Da krigen var over, var den 35 år gamle Susan Travers forandret for alltid. «Jeg var en annen kvinne nå enn det bortskjemte jentebarnet som med en drink i hånden, på slottet i Poitiers, lyttet til krigserklæringen på radio," skrev hun i sine memoarer.

Kanskje du er interessert i...