Afrikanernes forsvarer, Roger Sherman Baldwin, ble spilt av Matthew McConaughey i filmen Amistad.

© Cineliz/Allpix/IBL

Slavene ble frikjent i amerikansk domstol

Slavene på skipet Amistad gjorde opprør og tok over skipet hvor de var fanger. Men for å vinne sin frihet var de også nødt til å kjempe i en amerikansk domstol. Deres kamp åpnet manges øyne for slaveriets vanvidd.

14. juni 2017 av Magnus Västerbro

Spenningen på slaveskipet Amistad hadde bare vokst. Kapteinen, Ramón Ferrer, og kokken, Celestino, behandlet slavene dårlig, slo dem og ga dem minimale rasjoner mat og vann. Til slutt, om morgenen 30. juni 1839, kom konfrontasjonen som fikk slav-ene til å gå dramatisk til verks.

En av slavene, en mann som har gått over i historien under navnet Cinqué, noe som er en omtrentlig gjengivelse av hvordan navnet hans uttales, trosset kokken og forlangte mer å spise.

Celestino satte da lenker på Cinqué og viste med geberder at slaven skulle dø når skipet nådde bestemmelsesstedet – og ikke bare drepes, men også spises.

Trusselen ble tatt alvorlig, for det bekreftet rykter som alle slavene på skipet alt hadde hørt hjemme i Afrika – grunnen til at slaveskipene kom så ofte og tok så mange mennesker skulle være at de som ble ført om bord, ble fraktet til den andre siden av havet for å bli spist.

Den natten holdt de 53 slavene som var fastlenket om bord i skipet et møte. De hadde fått nok. Helt siden de ble fanget av slavehandlere i det som i dag er Sierra Leone i Vest-Afrika, var de blitt sendt fra sted til sted under de forferdeligste forhold. Sist hadde de vært innestengt i Havanna på Cuba, og nå skulle de snart være framme ved den endelige destinasjonen – øyas vidstrakte sukkerplantasjer.

Dirket opp lenkene

Etter å ha minnet hverandre om at de var fra en stolt kultur, med tradisjon for å kjempe for livet, vendte Cinqué seg til slutt til de andre med et enkelt spørsmål:

«Hvem er for å krige?”

Etter en stunds nøling bestemte de seg. Selv om det skulle koste dem livet, ville de satse alt i et opprør mot besetningen på slaveskipet. 

Kort før Amistad ble bordet av amerikanske militære, gikk noen av afrikanerne i land på Long Island og søkte hjelp.

© AP/Scanpix

Nøyaktig hvordan det skjedde da slavene befridde seg fra sine lenker, er uklart. Kanskje var det slik at Cinqué hadde funnet en spiker på dekk og brukte den til å dirke opp låsen. Sikkert er det iallfall at de greide å komme seg fri i det stille. Utstyrt med de tunge redskapene som de fant – og med noen macheter som de unge jentene i gruppen fant i en kiste – gikk de til angrep. Kokken Celestino døde først, deretter kaptein Ferrer. For å unnslippe angrepet kastet noen av mannskapet seg over bord og svømte mot land.

Forsøkte å seile hjemover

De tidligere slavene kontrollerte nå et helt skip, med en håndfull mannskap. Blant fangene var også don Pedro Montez, mannen som hadde kjøpt dem i Havanna og som senere skulle kreve å få tilbake «eiendommen” sin. Nå forsøkte afrikanerne å bli enige om hvor de skulle ta veien. De fleste av dem tilhørte en folkegruppe som het mende, som den dag i dag lever i et område som tilsvarer Sierra Leone, Liberia og Guinea. Etter et langt møte bestemte de seg for å forsøke å seile til hjemlandet. Montez fikk ordre om å føre dem tilbake over Atlanteren.

Montez gikk motvillig med på deres ordre, men han begynte i virkeligheten et dobbeltspill. Om dagen styrte han østover, men med slakke seil slik at reisen gikk langsomt.

Om natten sørget han for å snu forsiktig vestover og seile for full fart
i retning av USAs kyst, med håp om at skipet skulle bli bordet av amerikanske krigsskip. Slik kunne han redde livet, håpet han, og kanskje kunne han til og med få tilbake «eiendommen sin”. 

Før rettssaken ble alle de tiltalte afrikanerne portrettert.Ovenfor er tre av dem: Kimbo, Pona og Saly.

For retten i USA

Reisen ble strabasiøs. Det var nok av mat på skipet, men nesten ikke noe vann. Flere ganger la Amistad til ved mindre øyer i Karibia, der den afrikanske gruppen våget seg inn for å fylle på forsyn-ingene. De var hele tiden livredde for å bli oppdaget av spanjoler og dermed bli slavebundet igjen. I virkeligheten var flere av de øyene der de i all hast gikk i land del av land der slav-eri var forbudt. Den lange seilasen fortsatte. Etter nesten sju uker om bord var flere døde av tørst og sykdommer. Da ble de møtt av det amerikanske skipet USS Washington.

Eskortert av den amerikanske marinen ble Amistad ført i havn – og en dramatisk juridisk kamp kunne begynne.

I første fase tok amerikanerne slave-eieren Montez' parti. De tidligere slavene ble kastet i fengsel, anklaget for å være pirater og snikmordere, samtidig som Montez gjorde krav på å få dem tilbake. Men motstandere av slaveriet engasjerte seg da de tidligere slavene, som ble ledet av Cinqué, gjorde alt for å spre sin side av historien. En journalist som snappet opp historien, og som allerede en av de første dagene skrev en dramatisk artikkel om hendelsene på Amistad, bidro til å skape blest om saken.
I avis-en ble slaveopprøret skildret som en heltesaga, en frihetskamp i ekte «amerikansk ånd", og Cinqué ble fremstilt som en edel villmann.

Artikkelen vakte enorm oppmerksomhet og fikk representanter for abolisjonistene, den bevegelsen som kjempet for slaveriets avskaffelse, til å våkne for alvor. Det ble snart åpenbart for dem at slavene fra Amistad var det perfekte symbol å samle seg om.

Opprørslederen Cinqués’ gjenkomst til Afrika slik kunstneren og slaverimotstanderen Nathaniel Jocelyn forestilte seg den.

© AP/Scanpix

Påstått å være fra Cuba

På denne tiden var USA dypt splittet når det gjaldt slavespørsmålet. I Storbritannia var slaveriet allerede forbudt, og handel med slaver over Atlanteren hadde vært ulovlig siden 1808.

Det Montez påsto, med støtte av de spanske myndighetene, var at afrikanerne på Amistad var kubanske slaver, født og oppvokst der. Derfor måtte de tilbakeføres til Cuba og igjen bli Montez’ eiendom.

I en første rettsforhandling
avviste domstolen denne påstanden. Det var åpenbart, mente dommeren, at gruppen i virkeligheten var fra Afrika og at de var blitt kidnappet. Dermed hadde de også full rett til å gjøre opprør og frigjøre seg selv.

Presidenten anket

Men domsavsigelsen ble straks anket, på initiativ av USAs president Martin van Buren, som skjelte sterkt til synspunktene blant sørstatenes slaveeiere. Presidenten ble også utsatt for sterkt påtrykk fra Spanias dronning Isabella II.

Spørsmålet skulle til sist bli avgjort i USAs høyeste domstol der et flertall av representantene var fra sørstatene og dermed kunne mistenkes for å være lojalt innstilt overfor slaveeierne.

Men etter en rettsforhandling i mars 1841, der blant andre tidligere president John Quincy Adams holdt en grip-ende, sju timer lang tale, ble utslaget overbevisende i motsatt retning. Med sju stemmer mot én besluttet domstolen at slavene skulle settes fri, siden de ikke hadde vært «lovlige slaver".

Året etter kunne de overlevende – 35 av de 53 som en gang hadde startet opprøret – dra tilbake til Afrika. Noen få av dem kom til å arbeide i misjonsvirksomheten som ble startet av noen av abolisjonistene som hadde støttet dem i deres kamp. Men de fleste kom tilbake til sitt tidligere liv – og forsvant ut av historien.

En av misjonærene kunne imidlertid beskrive det gripende øyeblikket da en av de tidligere slavene, Burna, kom tilbake til landsbyen sin, tre år etter at han var blitt bortført derfra. Der traff han moren sin, som hadde trodd at hun aldri skulle få se igjen sønnen. «Følelsene de viste hverandre var sterkere enn noen jeg noen gang har sett", konstaterte misjonæren.

Kanskje du er interessert i...