En japansk offiser fører general Arthur Percival til Ford-fabrikken i Singapore der kapitulasjonen ble underskrevet 15. februar.

© Ullstein/All Over Press

Slaget om Singapore

Ingen trodde at en fiendtlig hær kunne ta seg gjennom den tette jungelen og innta den britiske kolonien Singapore. Men det var nøyaktig hva japanerne gjorde for 75 år siden.

9. februar 2017 av Magnus Västerbro

Før andre verdenskrig ble det påstått at det befestede Singapore var umulig å innta. Men da japanske styrker angrep i 1942, tok det mindre enn en uke før forsvarerne måtte gi opp. Beskjeden sendte sjokk­bølger gjennom det britiske imperiet.

Det var 8. februar 1942. Monsuntidens kraftige regnvær hadde gitt seg. Den verste varmen og fukten hadde avtatt en anelse. På nordvestsiden av øya Singapore speidet soldater fra den australske 22. brigade ut over stredet som skiller Singapore fra Malayahalvøya. I flere dager hadde japanske styrker gått i stilling på den andre siden. Britene hadde ventet et angrep fra den andre siden av øya.

Motløse soldater

Den australske styrken besto for det meste av motløse veteraner og unge rekrutter uten kamperfaring. Samlet sett var dette det klart svakeste leddet i de alliertes forsvar av Singapore. Byen hadde likevel ry på seg for å være en uinntakelig festning. Den befestede øya og dens viktige havn ble kalt «Østens Gibraltar” og var et symbol på det mektige britiske imperiets makt.

Japansk bombeangrep mot Singapore i februar 1942.

© Ullstein/All Over Press

Det japanske angrepet begynte med et intenst bombardement. I 15 timer regnet artilleriilden over de australske stillingene. Da ilden var på det mest intense, telte man 80 granatnedslag i minuttet. Ingen hadde opplevd et så kraftig angrep før – ikke engang en værbitt offiser som hadde tilbrakt fire år i skyttergravene under første verdenskrig.

Invaderte Malayahalvøya

To måneder tidligere hadde de japanske styrkene innledet invasjonen av Malaya-halvøya nord for Singapore. Angrepet tok til 8. desember 1941 – samtidig som angrepet mot den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor fant sted (men på den andre siden av datolinjen). Siden var de britiske styrkene om og om igjen blitt utmanøvrert av sine japanske motstandere og var blitt presset tilbake gjennom jungelen. De allierte soldatene – i hovedsak engelskmenn, australiere og indere –var riktignok tallmessig overlegne, men de var ikke så veltrente, hadde dårligere utstyr og var dessuten mindre motiverte enn japanerne.

I begynnelsen av februar hadde den britiske øverstkommanderende Arthur Percival tatt avgjørelsen om å oppgi Malaya-halvøya og samle alle styrker til et konsentrert forsvar av Singapore. Ifølge planen skulle øya kunne holde ut i minimum tre måneder. Det var mer enn nok til at den britiske krigsledelsen kunne rekke å sende forsterkninger til Sørøst-Asia. Hvis bare Singapore klarte å stå imot angrepet, kunne den japanske ekspansjonen stoppes. Deretter ville de allierte gå til en motoffensiv i Asia.

Men da de japanske styrkene satte inn angrepet 8. februar, skulle disse forhåpningene vise seg å være fullstendig urealistiske. Om kvelden ble de første
japanske styrkene ført over stredet i små båter og gikk i land i Singapore. De australske soldat-ene gjorde riktignok motstand, men etter bare noen timer kunne
japanerne utnytte det faktum at den allierte fronten var altfor utstrakt. De trengte seg fram mellom forsvarernes stillinger og fikk hele fronten til å trekke seg tilbake og falle sammen. Allerede neste morgen var store
deler av 22. brigade enten utslettet eller blitt tvunget til en hurtig retrett.

Tvunget til retrett

Den japanske framrykkingen påvirket hele den britiske forsvarslinjen langs Singapores nordlige kyststripe. Dersom de ble stående i sine posisjoner, risikerte de nemlig å bli angrepet i ryggen. Derfor var de nødt til å trekke seg tilbake – noe som gjorde at japanerne kunne landsette sine styrker stort sett uten motstand. 

 

Den britiske kolonien falt selv om den ble forsvart av 80 000 soldater.

© Svante Ström

Voldsomme kamper fant sted i dagene som fulgte. Forsvarerne ble presset stadig lenger tilbake mot selve byen Singapore. Det ble også klart at den allierte kampledelsen ikke fungerte. De høyeste offiserene hadde vanskelig for å samarbeide og klarte ikke å bli enige om noen felles strategi.

Snart spredte følelsen av håpløshet seg, og mange av soldatene deserterte. Blant annet gikk en hel indisk divisjon over til japansk side. Dessuten var det britiske flyvåpenet helt utradert etter bare noen dagers kamp. Japanerne skaffet seg nesten fullstendig herredømme over luftrommet. Ikke engang kanonene i Singapores havn kunne by dem noen skikkelig motstand. Det hadde vært
meningen at de fryktede kanonene og haubitsene skulle garantere at ingen fiende kunne nærme seg byen, men de var nesten utelukkende utstyrt med ammunisjon som var beregnet på å trenge gjennom panserkledde skip. Mot spredte styrker på land var kanonene bortimot ubrukelige.

Churchill reagerte

Om kvelden 10. februar reagerte Storbritannias statsminister Winston Churchill på utviklingen. I et telegram slo han fast at det ikke burde være noe problem for de allierte styrkene å beseire japanerne.

«Det kan i denne situasjonen ikke være snakk om å spare troppene eller beskytte lokalbefolkningens liv”, skrev Churchill. «Slaget må gjennomføres, koste hva det koste vil. […] Øverstkommanderende og offiserer må være klar til å dø med soldatene sine. Det britiske imperium og den britiske hærens ære står på spill”.

Kampene fortsatte, men det japanske angrepet ble stadig mer intenst.

Det den britiske ledelsen ikke visste, var at den japanske styrken bare besto av 30 000 mann, omtrent en tredjedel av de alliertes. Dessuten var de
japanske forsyningslinjene blitt farlig lange. Japanerne begynte også å lide av mangel på både mat og ammunisjon.

I ettertid kalte den japanske øverstkommanderende Tomo-yuki Yamashita sitt angrep på Singapore «en bløff – men en bløff som virket”. 

Seierrike japanske styrker marsjerer over Fullerton Square i sentrum av
Singapore etter britenes kapitulasjon.

© Ullstein/All Over Press

«Jeg visste at jeg ville tape hvis jeg måtte kjempe lenge for å vinne Singapore. Derfor forsøkte jeg å tvinge fram en kapitulasjon. Jeg var hele tiden redd for at britene skulle oppdage vår tallmessige underlegenhet og mangel på forråd, og presse meg inn i gatekamper som kunne ha endt katastrofalt.”

Japansk flagg over byen

Men det ble ingen kamper inne i byen. Om morgenen 15. februar kom de allierte offiserene sammen til en siste rådslagning. Enten måtte de straks gå til motangrep og prøve å drive japanerne vekk – eller gi opp.

Man ble enig om at fortsatt kamp var meningsløst. Troppene var helt demoralisert, og mangelen på ammunisjon var akutt. Samme kveld ble det japanske flagget heist på Singapores høyeste bygning. Ledsaget av japanske soldater gikk generalløytnant Percival til Ford-fabrikken i byen, der det ventet et møte med general Yamashita. Percival måtte erklære seg formelt beseiret.

Symbolsk nederlag

Det britiske imperiets mest ydmykende kapitulasjon – og et av de verste britiske nederlag noen sinne – var et faktum. Rundt 80 000 soldater ble tatt som krigsfanger. Mange skulle komme til å sitte resten av krigen i fangeleir under fryktelige forhold. Over 10 000 av dem døde i fangenskap.

Samtidig var nederlaget i Singapore også en begivenhet av stor symbolsk betydning. Den japanske hæren hadde en gang for alle vist at de gamle kolonimaktene faktisk kunne overvinnes i åpen kamp. Singapores fall var ikke bare en stor militær seier for Japan. Det var også et bevis på at det europeiske verdensherredømmet var til ende.

Kanskje du er interessert i...