Rudolf II som ­Vertumnus, årstidenes gud i romersk mytologi.

© Giuseppe Arcimboldo/Skoklosters slott

Rudolf II – keiseren av kuriosa

Den tysk-romerske keiseren Rudolf II maktet ikke virkelighetens harde krav. Han trakk seg tilbake til slottet sitt i Praha. Der bygget han opp tidens største samling av kunst og kuriosa og skapte et sentrum for kultur og vitenskap.

3. januar 2018 av Thomas Oldrup

Keiseren føler seg ikke bra. Folk vil ha ham til å gjøre alt mulig. Han skal ta stilling i den vanskelige konflikten mellom katolikker og protestanter som ryster riket, og han må gifte seg for å få tronarvinger. Utenfor døren står en lang kø av mennesker som vil ha audiens og snakke med ham om både ditt og datt.

Trives bare i Kunstkammeret

Men han vender ryggen til virkeligheten og blir helt oppslukt av sin samling av kunst og andre merkverdigheter. Mens andre banker på hans dør studerer han alle slags fantastiske gjenstander i sitt Kunstkammer.

I Kunstkammeret er det utstoppede fugler fra hele verden, kostbare edelsteiner, djevler innesperret i glass, mumier og mange andre gjenstander som er sendt til Europa fra Amerika. Han har dessuten mer enn 3000 malerier i sine samlinger. Blant dem har han det mye bedre. Men hans psykiske helse blir likevel stadig skralere.

Keiser i det tysk-romerske riket

Rudolf II var keiser i det tysk-romerske riket, født inn i slekten Habsburg i Wien i 1552. Han tilbrakte hele barndommen i Spania (som ble styrt av den samme konge-slekten på denne tiden). Han vokste opp sammen med en av sine brødre ved fetteren Filip IIs hoff.

I en alder av tjue år ble han først kåret til konge av Ungarn og Kroatia, to land som tilhørte habsburgerne. I 1576 måtte han også overta Böhmen. Og da faren, den populære Maximilian II, døde senere samme år, fikk han tittelen tysk-romersk keiser. 

Rudolf II, på et tradisjonelt portrett.

© Heritage/Getty

Ble Dominus mundi

Han fikk også den latinske tittelen Dominus mundi (verdens herre). I praksis betydde det at han formelt var hersker over en lang rekke fyrstedømmer i Mellom- og Øst-Europa. Som sin første beslutning utpekte han Praha, der han allerede bodde, til keiserlig residensby i stedet for Wien, der faren hadde regjert. Han ble boende i den böhmiske hovedstaden det meste av livet. Han likte ikke å reise og forlot bare Praha når en sykdomsepidemi tvang ham til å gjøre det.

Rudolfs psyke var ikke sterk nok til at han kunne fungere som monark. På papiret var han katolikk, som alle andre i keiserfamilien. Men som sin far Maximilian forsøkte også Rudolf å forholde seg nøytral i den langtrukne konflikten mellom protestanter og katolikker som hadde splittet det tysk-romerske riket etter at Martin Luther naglet opp sine teser i 1517. Han hadde vokst opp med denne splittelsen. Faren hadde hatt en viss sympati for protestantene mens moren var overbevist katolikk.

Sponsor for Tycho Brahe

Men om han var en svak monark, var han en desto sterkere velynder. Med iver og glød fungerte han som sponsor for tidens fremste kunstnere og vitenskapsmenn. Blant dem var maleren Guiseppe Arcimboldo og vitenskapsmennene Johannes Kepler og Tycho Brahe.

Rudolf var som sagt ikke interessert i politiske spørsmål. Men når det gjaldt kunsten og vitenskapen, nøyde han seg ikke med annet enn det beste. Han hadde sin tids største samling av kunst og kuriosa. De få som fikk lov til å se den, beskrev samlingen som verdens åttende underverk.

Levende leksikon

Rudolf ønsket seg et slags mikrokosmos, et levende leksikon der han, og kunstnerne og vitenskapsmennene han omga seg med, kunne studere hvordan livet fungerte. I hans hager, fjøs og menasjeri fantes det så vel levende vesener og vekster som døde ting.

For ham var ikke kunstnerne ved hoffet bare hoffmalere. De var hans venner og rådgivere, også
i slikt som de egentlig ikke hadde forutsetninger for å uttale seg om. Tycho Brahe var for eksempel ikke så begeistret for at han i tide og utide ble kalt til slottet for å stille horoskoper for keiseren eller hans tamme løve.

Et Kunstkammer fra Rudolf IIs tid.

© Walters Art Museum

Trolldomskeiseren

Rudolf var også meget opptatt av det okkulte – ukjente fenomener som verken vitenskapsmenn eller prester ville befatte seg med. Med nesten vanvittig interesse og engasjement stilte han seg i spissen for utforskningen av disse «svarte vitenskapene".

Alkymister som John Dee og Edward Kelley ble tilkalt til slottet i Praha for å delta i mystiske møter med «trolldomskeiseren", som Rudolf iblant ble kalt. Han hadde cirka 50 alkymister som jobbet med å lage gull, utvikle evighetsmaskiner, finne de vises stein eller løse det evige livs gåte.

Rudolf II led av depresjoner

Keiseren var et følsomt menneske og led i lange perioder av livet av dype depresjoner. Han sperret seg stadig oftere inne på sitt slott med kunstverker, horoskoper, merkelige maskiner, eksotiske dyr og alt annet han hadde i sin samling. Han var bare omgitt av en gruppe korrupte embetsmenn, og kontakten med omverdenen ble stadig dårligere.

Hans nøytralitet i samtidens konflikter var velment. Men verden var preget av evinnelige kriger, blant annet mot det osmanske imperiet. Og da forlangte man hele tiden at lederen for Europas største rike skulle ta stilling til saker og ting. Det var ofte mer enn hva hans skrøpelige psyke maktet.

Dessuten gjentok mange av hans nærmeste kravet om at han måtte gifte seg og sørge for at han fikk en tronarving. Den habsburgske keiserslektens ekteskapsplanlegging hadde alltid vært mer styrt av politisk strategi enn av kjærlighet. Det var lenge tanken at Rudolf skulle gifte seg med den spanske prinsessen La Infanta Isabella Clara Eugenia. Det ville ha knyttet de habsburgske rikene sammen til et imperium som dekket nesten halve Europa. 

Stjerneglobus med klokke, fra Rudolfs samling.

© Metropolitan museum

Gift i hemmelighet?

Slik gikk det ikke. La Infanta gikk nemlig trett av Rudolfs ubesluttsomhet og giftet seg i stedet med broren Albrekt. Rudolf ble også satt i forbindelse med Anna av Tyrol, som var en del av den rike italienske Medici-familien.

Keiseren fant aldri noen offisiell kone. Men ifølge visse opplysninger giftet han seg i all hemmelighet med riksantikvarens fattige datter og fikk mellom fem og åtte barn med henne. En av jentene i barneflokken skal ha blitt født dagen før keiseren døde.

Presset fra omgivelsene tiltok på slutten av 1500-tallet, både hva angikk utenrikspolitikken og tronfølgen. Mot slutten av århundret ble Rudolfs psykiske helse ytterligere svekket. Hans oppførsel ble stadig mer eiendommelig, og han mistet grepet om makten.

Mente at dommedag ventet

I tillegg til den allmenne uroen blant rikets innbyggere var det mange som mente at dommedag ventet i 1600. Engstelsen hadde bredt seg helt opp i samfunnets øverste sjikt. Rudolf var sikker på at han kom til å dø før han rakk å bli 50 år, akkurat som faren. Astrologene hadde også spådd at århundreskiftet ville føre med seg alle slags ulykker.

Det fryktede årstallet opprant uten at noe skjedde, og en natt hadde Rudolf et voldsomt raserianfall inne på slottet. Han avskjediget sine to nærmeste medarbeidere. De var riktignok tvers gjennom korrupte, men det var også de som i praksis holdt riket sammen for keiseren. Deretter stengte Rudolf seg inne sammen med løven og kunstsamlingen. Folk som søkte audiens måtte ofte vente i månedsvis. Keiseren var nå nesten paranoid og skal ha prøvd å begå selvmord, iallfall ved én anledning.

Rudolf IIs keiser­krone. Han ble avsatt som konge over Ungarn, Kroatia og Böhmen men beholdt  keisertittelen fram til sin død i 1612.

Broren Matthias tok over

Rudolfs eldste lillebror het Ernest – det var ham Rudolf hadde tilbrakt barndommen i Spania sammen med. Det var bestemt at Ernest skulle overta tronen dersom Rudolf abdiserte eller ikke fikk barn.

Ernest var godt likt og delte mange av Rudolfs interesser. Men etter hvert som det ble stadig mer tydelig at Rudolf burde abdisere, døde plutselig Ernest under mystiske omstendigheter på en reise i Nederlandene.

Matthias var den neste i rekken av brødrene. Han var en hard, men intelligent mann med mange mektige venner blant adelen og den katolske geistligheten. I 1608 ledet Matthias en hær til Praha og forlangte at Rudolf skulle gå av – først som konge over Ungarn og Kroatia og tre år senere også som konge i Böhmen.

Rudolf II i husarrest

Endringene skjedde uten blodsutgytelser, selv om Rudolf formelt satte seg til motverge en stund. Til slutt ble han avsatt av lillebroren og satt i husarrest på slottet i Praha. Formelt beholdt han keisertittelen fram til sin død.

Etter maktovertakelsen styrte den strengt katolske Matthias riket fra Wien mens storebroren ble boende på sitt dystre, mystiske slott i Praha. Ingen av alkymistene fant veien til det evige liv. Rudolf døde i 1612, omkranset av sine kunstverker og sine elskede samlinger.

Kanskje du er interessert i...