Roald Amundsen

Første verdenskrig var like ubevegelig som den var dødelig. Millioner ble meiet ned for få meters territoriell gevinst gjennom fire år, fulgt av nye...

21. november 2011 av Kjetil Johansen

Alle trodde at Nordpolen var målet for Roald Amundsens ekspedisjon. Men han hadde bløffet til seg både penger og mannskap. I desember 1911 nådde han Sydpolen før briten Robert Scott.

Tekst: Kjetil Johansen

Den 9. september lå polarskipet Fram utenfor Madeira i Atlanterhavet. Roald Amundsen hadde kalt hele mannskapet på dekk, for nå kunne han ikke lenger holde reisens egentlige mål hemmelig. Nå måtte alle få vite at han hadde ført både forgjengeren, den store oppdagelsesreisende Fridtjof Nansen, Stortinget og resten av verden bak lyset.

Nansen hadde gått med på å låne ham polarskipet sitt, og staten hadde finansiert ekspedisjonen. Planen Roald Amundsen hadde presentert for dem, gikk ut på å la skipet drive med isen gjennom Polhavet og med litt hell kanskje nå fram til Nordpolen.

Men våren 1909 hadde det dukket opp en utsultet og utmattet amerikaner ved navn Frederick Cook på Grønland med påstanden om at han alt året før hadde nådd Nordpolen. Og som om det ikke var nok, hadde Cooks landsmann Robert Peary gjort samme krav gjeldende kort tid etter.

Bare Sydpolen igjen

Amundsens forhåpninger om å komme først til Nordpolen lot til å ha lidd skibbrudd. Dermed var det bare én storgevinst igjen for verdens oppdagelsesreisende – Sydpolen – og engelskmannen Robert Scott var allerede kommet langt i sine planer om å plante det britiske flagget på det sydlige polpunktet.

Amundsen bestemte seg for å gi Scott konkurranse. Men han var redd Nansen ville kreve å få Fram tilbake om planen ble avslørt. Derfor holdt han alt hemmelig inntil skipet nådde Madeira, midt ute i Atlanterhavet. Men han var ikke sikker på hvordan mannskapet ville ta imot den nyheten han nå ville legge fram for dem.

– Vi skal til Sydpolen, sa Amundsen.

Ingen trekker seg. Kappløpet er i gang.

Drømte om bragder

Egentlig skulle Roald Amundsen ha blitt lege. Det var det moren ville, og han begynte da også på medisinerstudiet. Men da moren døde, hoppet han av legeutdannelsen.

Amundsen hadde andre ambisjoner. Han ønsket å gjøre lignende bragder som Nansens ekspedisjon til Grønland i 1888. Da hadde den store polarforskeren krysset den enorme, snødekte øya på ski sammen med fem medhjelpere.

Amundsen innså at han måtte skaffe seg erfaring med sjøfart om han skulle komme i historiebøkene. Styrmannseksamen tok han i 1895. Ti år senere var han ferdig utdannet skipper. I 1897 mønstret Amundsen på ekspedisjonsskipet Belgica, som var først ute med en overvintring i Antarktis. Erfaringene fra den vinteren skulle han komme til å få stor nytte av. Nå følte han seg rede til å lede en egen ekspedisjon.

Sjansen kom i 1903, da Amundsen ble den første som tok seg gjennom Nordvestpassasjen mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Skipet Gjøa brukte nesten tre år på ferden, og underveis lærte Amundsen mye om hvordan mennesker overlever i ekstrem arktisk kulde. Av inuittene lærte Amundsen hva slags klær og utstyr som skulle til, og ikke minst kunsten å bruke trekkhunder. Denne kunnskapen skulle vise seg å bli helt uvurderlig når tiden kom til å dra til Sydpolen.

Mot Sydpolen!

Fram ankom Antarktis i januar 1911, ti dager etter Robert Scott og ekspedisjonen hans. Amundsen hadde med både trekkhunder og sleder. De firbeinte dyrene skulle gi nordmennene et overtak i kappløpet med britene, som satset på shetlandsponnier som trekkdyr i isødet. Det samme gjaldt sledene. Mens de norske sledene veide helt ned i 24 kilo, var de engelske ekvipasjene tre ganger så tunge.

Amundsen opprettet en ekspedisjonsbase som fikk navnet Framheim. Fra nordmennenes startpunkt var det 96 kilometer kortere vei til polpunktet enn fra basen til Scott. Men terrenget sørover var nesten helt ukjent.

De neste månedene brukte ekspedisjonen til å legge ut depoter langs den planlagte reiseruten.  3040 kilo proviant og utstyr ble utplassert i depoter som ble nøye markert: Amundsens menn bygget snøvarder og plasserte flagg på toppen.

En uke ut i september mente Amundsen at temperaturen var på vei opp. Sommermånedene i Antarktis nærmet seg. Fremstøtet mot polpunktet kunne begynne. Men Hjalmar Johansen, det mest erfarne ekspedisjonsmedlemmet, mente de burde vente med avreisen. Johansens ord veide tungt, polarveteran som han var fra ekspedisjonene til Nansen. Likevel valgte Amundsen å overhøre advarslene.

Det første forsøket endte nesten i katastrofe da temperaturen brått sank til minus 55 grader. Folkene ble rammet av frostskader og sykdom. De måtte til slutt snu. Men krangelen mellom Amundsen og Johansen fortsatte etter det feilslåtte forsøket. Dermed lot Amundsen sin kritiker bli igjen ved leiren under det neste forsøket.

Fem mann og 52 hunder

19. oktober la fem mann, fire sleder og 52 hunder ut på forsøk nummer to. Ved avreisen befant de seg 1285  kilometer fra polpunktet, og de skulle tilbringe de 99 neste dagene ute i isødet.

Mennene som ble med Amundsen var Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting. Bjaaland var en av datidens beste skiløpere. Hanssen og Hassel ble plukket ut fordi de var erfarne sledeførere. Wisting var marineoffiser, og likte seg – ifølge Amundsen – bedre og bedre jo verre situasjonen så ut. Da de dro av sted, var utsiktene til at de skulle lykkes faktisk ganske gode.

Den største utfordringen var å komme seg opp på toppen av det store polplatået. For å klare det måtte ekspedisjonen blant annet krysse fjell som ennå ikke var avmerket på noe kart. 17. november startet de klatringen.

Det var mye som kunne gå galt, men heldigvis oppdaget nordmennene en isbre som var relativt grei å følge. Den førte ekspedisjonen hele 3000 meter høyere opp.

Amundsens triumf

En uke seinere var ekspedisjonen oppe på polplatået. Der slo de leir på et sted Amundsen ga navnet Slakteren. Det var et velvalgt navn. Her måtte mennene spise ferskt kjøtt om de ikke skulle utvikle skjørbuk. De eneste dyrene som kunne slaktes, var trekkhundene. 24 firbeinte måtte ofres. Noe av kjøttet ble gitt som fôr til de gjenlevende hundene, mens resten ble spist av mennene eller lagt igjen til returen.

Med ny næring i kroppen var det duket for den siste innspurten. Ekspedisjonsmedlemmene lurte på hva de ville få se når de kom fram. 14. desember nådde nordmennene Sydpolen. Og intet britisk flagg var å se. De hadde klart det. For å være sikker på at han virkelig hadde nådd det riktige punktet, gjennomførte Amundsen grundige målinger av solens posisjon.

Over en måned etter kom også Scott til Sydpolen. Der ble han møtt av et vaiende norsk flagg. For dem gjensto det bare å prøve å komme seg tilbake til kysten. På tilbaketuren senvinteren 1912 omkom Scott og mennene hans, knappe 18 kilometer fra et av depotene sine.

På dette tidspunktet var verden allerede informert om Amundsens triumf. 8. mars 1912 tikket det inn et kortfattet telegram fra Hobart i Australia:

«Norges flag plantet paa Sydpolen. Alt vel! Roald Amundsen.” ●

LES MER: Norsk polarhistorie av Einar-Arne Drivnes og Harald Dag Jølle red. (2004) ● Roald Amundsen. En biografi av Tor Bomann-Larsen (1995)

Kanskje du er interessert i...