Nasjonalgarden sloss for Pariskommunen sammen med vanlige innbyggere. Fotografi fra gaten Faubourg du Temple 18. mars 1871.

© AKG/Scanpix

Pariskommunen ble brutalt knust

I mars 1871 gjorde innbyggerne i Paris opprør og forsøkte å skape et nytt samfunn. Men den franske regjering var fast bestemt på å slå ned opprøret og gjenopprette orden. To måneder senere ble «Pariskommunen» knust under et ukelangt blodbad.

6. oktober 2017 av Axel Andersson

Tidlig om morgenen 18. mars 1871 satte den franske hæren seg i bevegelse mot Paris. Nå skulle kanonene som tilhørte Paris uregjerlige hjemmevern –nasjonalgarden– beslaglegges. Øverstkommanderende, general Subsielle, marsjerte mot Montmartres høyder med to brigader og greide å overrumple noen morgentrette militssoldater som var utplassert som vakter.

Slike scener utspilte seg flere steder i byen. Snart kunne regjeringen dele ut plakater og kommunikeer som var trykket på forhånd, der det sto at «lov og orden” var gjenopprettet.

I morgentimene gikk ryktet som løpeild – hæren var kommet for å tvinge byen i kne. Raseriet i folket var større enn angsten. Innbyggerne i Paris hadde samlet inn penger og selv betalt for nasjonalgardens kanoner. Derfor nektet de å gi slipp på dem nå.

Soldater byttet side

Ifølge øyenvitnet Prosper-Olivier Lissagaray var det kvinnene som først gikk til aksjon. Soldatene ble bombardert med spørsmål og protester. Nasjonalgardens medlemmer samlet seg på ulike steder i byen og begynte snart å gå mot regjeringsstyrkene. Til sin store forbauselse så de at mange av soldatene vendte geværet slik at kolben pekte opp i luften og endog hilste nasjonalgardistene med glade tilrop.

En av regjeringens generaler og hans styrker ble omringet i middelalderstrøket Le Marais. Han ga forgjeves ordre om ild, men opplevde i stedet å bli arrestert av sine egne menn.

General Subsielles store styrke oppe ved Montmartre skrumpet inn til en liten rest av regjeringstro folk som flyktet over hals og hode. I løpet av noen timer hadde regjeringens styrker enten desertert, eller de hadde måttet trekke seg tilbake-. Paris hadde opplevd en like forvirret som historisk kamp om makten. Dette ble startskuddet for den kortvarige -Pariskommunen.

Katastrofal krig

Bakgrunnen for det dramatiske opprøret var den fransk-tyske krig som ble utkjempet året før, i 1870. Krigen ble en katastrofe for landet. Etter bare noen måneder hadde Preussen og dets forbundsfeller nådd helt fram til Paris. Frankrike ga opp, og keiser Napoleon III måtte abdisere. Nederlaget utløste en bølge av uroligheter. Det var riktignok gått over 80 år siden revolusjonen i 1789, men de gamle idealene om frihet og likhet levde videre – ikke minst blant arbeiderne i Frankrikes storbyer. 

Fransk kavaleri stormer fram under slaget ved Gravelotte i august 1870.
Den fransk-tyske krig endte med et katastrofalt nederlag for franskmennene.

© Bridgeman/IBL

I månedene etter krigen ble situasjonen mer og mer spent. Hovedstadens befolkning fryktet at de ville bli tvunget til å betale regningen for den mislykkede krigen med tyskerne. Det var fremdeles store mengder våpen i omløp i Paris, hvor radikale ideer og opprørte følelser gjorde at byen minnet om en kruttønne som truet med å eksplodere når som helst.

Det var også et åpent spørsmål hvorvidt Frankrike skulle bli republikk eller monarki. Mens man ventet på en løsning, ble Adolphe Thiers valgt til regjeringssjef med omfattende fullmakter. Thiers var 73 år og en skikkelig veteran i fransk politikk. Han var fast bestemt på å slå ned alle forsøk på opprør og gjenopprette orden.

Forlot Paris

18. mars ble hærens forsøk på å beslaglegge byens kanoner slått tilbake av pariserne. Adolphe Thiers ga da ordre om at Paris skulle forlates. Alt som tilhørte regjeringen, skulle flyttes for ikke å falle i hendene på nasjonalgarden. Thiers’ plan var å samle sine styrker og ta tilbake byen senere.

I begynnelsen av april ble Paris igjen beleiret, denne gangen av lojale franske styrker. Nasjonalgarden var riktignok sterkere enn den regulære hæren, men opprørerne gjorde bare et halvhjertet forsøk på å bryte gjennom omringningen. De hadde nemlig andre ting å tenke på – de prøvde å danne regjering.

Pariskommunen organiserte valg

Opprørerne i hovedstaden kalte styret sitt Pariskommunen. De forskjellige- politiske gruppene gikk sammen om å arrangere demokratiske valg i Paris. De håpet at resten av landet ville følge hovedstadens eksempel og gjøre opprøret mot statsmakten til et nasjonalt -fenomen. Målet var at Frankrike skulle bli en samling uavhengige kommuner.

Når det kom til stykket, avga bare 56 prosent av byens innbyggere stemme ved valget 26. mars. De folkevalgte representantene viste seg mindre radikale enn det mange av opprørslederne håpet på. Det var imidlertid imponerende at byen mer eller mindre spontant greide å arrangere noe så komplisert som et valg bare en drøy uke etter regjeringens retrett.

Kommunens styrker foran en av kanonene ved barrikaden på Place Vendôme midt i Paris. 

© Hulton Archive/Getty/All over Press

Slo jernring om byen

Thiers’ svar ble å slå en jernring rundt Paris. Han ba også tyskerne om å løslate franske krigsfanger som kunne hjelpe til med å knuse oppstanden. Thiers’ regjering var nå alliert med landets gamle fiende. Pariserne ble bombardert av sine landsmenn, og borgerkrigen var et faktum. De revolusjonære prøvde samtidig å realisere en politikk som favoriserte de fattigste i samfunnet. Blant annet fattet man en beslutning om begrenset arbeidstid og lot arbeiderne overta de fabrikkene som byens borgere hadde oppgitt.

Samtidig kjempet de mot kirkens makt og for kvinnefrigjøring. En giljotin ble symbolsk brent for å markere slutten på umenneskelige avstraffelser. Napoleon Is søyle på Place Vendôme ble også revet for å vise at kommunen var mot militarisme og nasjonalisme.

Flere av de viktigste lederne i kommunen var forresten utlendinger, som ungareren Léo Frankel, og russerinnen Élisabeth Dmitrieff.

Om ettermiddagen 21. mai greide regjeringsstyrkene omsider å ta seg inn i byen sør for den store parken Bois de Boulogne. Pariskommunens ledere var akkurat da samlet til en -veldedighetskonsert på slottet Louvre. De ga straks byens innbyggere ordre om å gripe til våpen og forsvare barrikadene som var blitt reist.

Selvstyrende bydeler 

Men det skulle snart vise seg at det knapt to måneder lange eksperimentet nærmet seg sin slutt. Byens kvartaler var i prinsippet uavhengige. Disse småskalasamfunnene hadde gitt kommunen sterk folkelig forankring. Men fra en militær synsvinkel ble byen sårbar. Forsøkene på å organisere regulære styrker slo feil, og kvartalene forsvarte seg enkeltvis.

Til gjengjeld var det ingen mangel på kompetente offiserer. Øverstkommanderende var Jaroslaw Dabrowski, en polsk general som hadde emigrert til Frankrike. En annen av lederne, Gustave Paul Cluseret, hadde deltatt i den amerikanske borgerkrigen på nordstatenes side og var blitt utnevnt til brigadegeneral. Da oppstanden ble slått ned, falt Dabrowski på barrikadene mens Cluseret greide å flykte til Sveits. Regjeringsstyrkene hadde ingen større problemer med å innta de velhavende kvartalene vest i byen, der oppslutningen om kommunen var svakest. 

Minst 20 000 skal ha blitt drept da oppstanden i Paris ble slått ned
i slutten av mai 1871.

© Erich Lessing / IBL

Den siste barrikaden falt den 28. mai

Om kvelden 24. mai kontrollerte de over halve byen. I arbeiderkvartalene lengre øst fortsatte derimot kampene. 27. mai var det bare noen mindre motstandsreder igjen i bydelene Belleville og Ménilmontant. Det røde flagget ble tatt ned fra rådhuset. Sent på ettermiddagen 28. mai falt den siste barrikaden. Regjeringsstyrkenes øverstkommanderende sendte ut en melding: «Hæren har kommet for å redde dere. Paris er befridd!”

For de tusenvis av menn og kvinner som hadde kjempet for Pariskommunen var imidlertid frigjøringen ingen redning. I stedet innledet hæren straks hevnaksjoner og massehenrettelser. Kampene på gatene i Paris har gått over i historien som «den blodige uken”. Regjeringsstyrkene henrettet summarisk og hensynsløst mange av sine fanger. Antallet ofre er anslått til over 20 000.

Nedskytingene ble utført i nesten industriell skala rundt om i byen. I de påfølgende rettssakene ble også flere tusen dømt til landsforvisning, de fleste til kolonien Ny-Caledonia i Stillehavet.

24. mai 1871 ble mange som var blitt tatt til fange i Paris henrettet. Tusenvis av kommunarder ble også skutt av de seirende regjeringsstyrkene. 

© Universal History Archive/Getty/All over Press

Fikk stor betydning

Pariskommunen fikk stor historisk betydning. Byen som tok sin skjebne i egne hender ble inspirasjonskilde for mange radikale bevegelser. Dens helrøde flagg ble for eksempel et av sosialismens mektigste symboler. Røde faner hadde riktignok vært brukt sporadisk av revolusjonære siden den franske revolusjonen, men det var først etter oppstanden i 1871 at flagget for alvor slo igjennom. Et par måneder etter nederlaget skrev også den franske revolusjonæren Eugène Pottier teksten til «Internasjonalen", som ble en av arbeiderbevegelsens mest kjente kampsanger.

Påvirket russiske kommunister

Også kommunismens fremste ideolog Karl Marx hentet inspirasjon fra Pariskommunen og mente den tjente som et forbilde for fremtidige revolusjoner. Kommunens fall gjorde også sterkt inntrykk på kommunistene i Russland. Etter revolusjonen i 1917, var Lenin og Trotskij fast bestemt på at de ikke skulle miste makten slik innbyggerne i Paris hadde gjort. De nølte ikke med å ty til harde midler for å forsvare regimet under den russiske borgerkrigen 1917–21.

I Paris kan man fortsatt se sporene etter begivenhetene i 1871. Ved kirkegården Père Lachaise er det for eksempel en mur der over hundre opprørere ble skutt og drept på den blodige ukens siste dag. Der samles tilhengerne av Pariskommunen hvert år for å hedre minnet om oppstanden og dens ofre. 

Kanskje du er interessert i...