Nordmenn i den amerikanske borgerkrigen

De var på skuddhold av fronten, men Elsie Knocker og Mairi Chisholm trosset farene i arbeidet for å pleie sårede soldater. Iblant bega de seg ut i...

Den 19. september 1863 ble et av de verste slagene i den amerikanske borgerkrigen utkjempet ved byen Chickamauga i Georgia. En av avdelingene som hadde størst tap var 15. Wisconsin frivillige regiment, også kjent under navnet Det norske regiment. Bare 75 av de 176 norske soldatene som deltok overlevde slaget.

Tekst: Jan Ingar Thon

Da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, var utvandringen fra Norge til USA i full gang. Mange nordmenn måtte ta et vanskelig valg. Skulle de velge side i krigen i sitt nye hjemland, eller skulle de stå utenfor konflikten mellom nord og sør?

Mange nordmenn valgte å verve seg. Landet hadde jo tatt imot dem med åpne armer. Siden de aller fleste var bosatt i stater som Minnesota eller Dakota, gikk flertallet inn i krigen på Nordstatenes side. Mange nordmenn følte dessuten avsky for slaveriet i sør.

Det norske regiment

Ingen avdeling var mer norsk enn 15. Wisconsin. Alt i alt tjenestegjorde 906 soldater her, og majoriteten var nordmenn. Noen kalte regimentet spøkefullt for «Ola-regimentet,” siden 128 nordmenn med det navnet vervet seg.

Det norske regiment la da heller ikke skjul på hvor de kom fra. Deres motto var «For Gud og Vort Land,” og i kamp bar de et norsk flagg. Når 15. Wisconsin marsjerte, sang de «Sønner av Norge.” Og de ga kompaniene patriotiske navn som St. Olaf’s Rifles, The Wergeland Guards og Odin’s rifles.

Kommandant for 15. Wisconsin var oberst Hans Christian Heg. Han var født i Lier i 1829, og kom til Wisconsin sammen med familien sin som 11-åring. Før borgerkrigen var Heg politisk aktiv på republikanernes side. Som republikaner var Heg motstander av slaveriet, og da krigen brøt ut sluttet han seg til Nordstatenes armé.

Allerede under regimentets første slag ved Perryville fikk Heg rykte på seg for å være en dristig kommandant. Selv om han etter hvert skulle kommandere andre avdelinger, lå hjertet hans alltid hos Det norske regiment.

Hurrarop og kaker

Oberst Hegs menn vakte oppsikt der de marsjerte frem. Heg skrev: «Vi marsjerte gjennom byen den dagen, så støvete og fillete som det var mulig å være. Men jubelen og hurraropene som møtte oss, viste at de ikke syntes noe mindre om oss selv om vi var skitne. Pikene kom ut og ga guttene vann, kaker og andre ting.”

Noen sammenlignet 15. Wisconsin med tidligere tiders vikinger. I krønikene til Cumberland-arméen, som 15. Wisconsin var en del av, står det: «De er blant de beste og tapreste av våre soldater. De er etterkommere av trauste vikinger fra middelalderen og i de mange årene som har gått siden den tid har de ikke mistet noe av det motet, utholdenheten eller roen som kjennetegnet deres forfedre.”

Men for karene i 15. Wisconsin var krigen verken glamorøs eller edel. Sersjant John Wrolstad beskrev livet for en vanlig soldat: «Rasjonene våre bestod av maismel malt sammen med restene av maiskolben, og alt var muggent og råttent. Det var lange perioder hvor vi ikke kunne legge oss ned for å hvile på grunn av kulden. Så vi satt med teppene rundt oss inne i teltene og våget ikke legge oss til å sove. Det hadde vært så lett å sovne og dø.”

Første som krysset elven

Det norske regiment deltok i flere store slag. Men det var slaget ved Chickamauga som for alltid vil bli knyttet til 15. Wisconsin.

Chickamauga var en knøttliten by i Georgia, men den lå rett ved jernbaneknutepunktet Chattanooga og var derfor strategisk viktig.

Sommeren 1863 begynte Nordstatene sin kampanje for å erobre både knutepunkt og by. Felttoget ble ledet av general Rosecrans, og 15. Wisconsin var som så ofte i fronten. Oberst Heg skrev: «Fredag ettermiddag mottok jeg ordre om å marsjere. Min brigade skulle få æren av å være den første som krysset Tennessee-elven forut for hovedstyrken. Klokken 07.00 om morgenen var alt klart. Hele brigaden var i båtene. Vi krysset elven og ventet hvert øyeblikk på å bli beskutt, men alt gikk bra.. Om ettermiddagen kom gamle Rosey [general Rosecrans] og McCook for å besøke oss. Det var en stor ære for brigaden vår å være de første som rykket frem.”

Et skremmende kaos

Kvelden før slaget lå soldatene og ventet på det som skulle komme. Noen prøvde å holde frykten på avstand gjennom å spille kort, røyke og prate. Andre forsøkte å sove, men det var ikke lett.

I tillegg til engstelsen for morgendagen, hadde et kraftig tordenvær brutt ut. Soldatene ble liggende søvnløse og høre regnet tromme mot teltduken.

Uværet hadde gjort villmarken rundt Chickamauga enda mer ufremkommelig. Regndisen hang tung mellom trærne. Snart blandet den seg med kruttrøyk fra kampene.

For en vanlig norsk fotsoldat var slaget et skremmende kaos. Omgitt av tett, våt skog kjempet de seg frem over myrlendt skogbunn blant raviner og knauser. Plutselig fikk de se en rekke av gråkledde fiender som rykket frem gjennom tåken og kruttrøyken.

Igjen og igjen slo nordmennene fienden tilbake. Men utover dagen ble tapene stadig større og ammunisjonen minket. Hvor ble det av forsterkningene? I all forvirringen visste ikke nordmennene at resten av nordstatstroppene hadde trukket seg tilbake. 15. Wisconsin var alene igjen på slagmarken. Til slutt forstod oberst Heg at de ikke lenger kunne holde stand. Men retretten foregikk velordnet og uten panikk. Og baktroppene holdt fienden på avstand med velrettede salver.

Beskutt av sine egne

Omsider nærmet 15. Wisconsin seg sine egne rekker. De trodde de var i sikkerhet. Men med ett feiet salve etter salve gjennom nordmennenes rekker. Ilden kom fra Nordstatsarmeen. I tåken, røyken og kaoset ble 15. Wisconsin tatt for å være sørstatstropper. Ingen trodde unionstropper hadde holdt ut så lenge mot den voldsomme overmakten.

Til tross for tapene, ble 15. Wisconsin snart kastet ut i nye blodige kamper. Menig Ole Stensland skrev etterpå: «Vi hadde ordre om ikke å trekke oss tilbake, til tross for at fire fiendtlige avdelinger angrep våre svake og opprevne rekker. Det slet på nervene å se barndomsvenner falle døde eller sårede om. Ole Milsten ble drept på min høyre side, Christian Thompson på min venstre. Jeg fikk en kule gjennom hatten min og det gjorde ikke noe vondt. Men jeg ble tatt til fange og DET svei!” Slaget ved Chickamauga var over.

Dødstrette nordmenn snublet tilbake til sine egne linjer. Knapt én av dem var uskadd. Men de hadde nok en gang kjempet tappert for de norske fargene.

Snart fikk de nyheter som fikk tapperheten til å virke bortkastet. Sørstatene hadde vunnet slaget. Og enda verre: Deres elskede oberst Heg var død. Han hadde blitt dødelig såret allerede den første dagen. Men i alt kaoset fikk de denne nyheten først nå.

Bare 75 overlevde

Oberst Heg var ikke det eneste offeret. Hans erstatter oberstløytnant Ole C. Johnson ble tatt til fange av sørstatene. Alt høyere befal var enten drept, tatt til fange eller såret.

Av hele 15. Wisconsin regiment var det bare 75 som møtte til oppstilling dagen etter. Soldatene som overlevde fortsatte i tjenesten og 15. Wisconsin regiment fantes fortsatt i navnet. Men Det norske regiment eksisterte ikke lenger.

LES MER: Ole Goes to War – Men from Norway Who Fought in America’s Civil War av Jerry Rosholt (2003) ● Den amerikanske borgerkrigen – krigen mellom brødre 1861–1865 av Ole O. Moen (2012)

Kanskje du er interessert i...