Maktkampen var hard mellom Danton (til venstre) og Robespierre (til høyre) om hvem som skulle lede den franske revolusjonen.

Maktkamp utartet til skrekkvelde

Våren 1794 var Paris en by i skrekk. Fem år etter den franske revolusjonen styrte Robespierre landet med jernhånd og hans fremste utfordrer Danton var truet av giljotinen. Maktkampen mellom de to hadde pågått i flere år.

27. mars 2017 av Unn Torell

Alt høsten 1792 hadde kjedsomheten, mismotet og angsten senket seg over den franske hovedstaden. Revolusjonen var inne i sitt fjerde år, og den optimistiske stemningen fra juni 1789 føltes langt borte. Angiveri og spontanavhør var hverdagskost, og myrderiene var blitt rutine. Det som hadde virket så lovende i 1789, hadde endt i terror, fortsatt fattigdom og et nytt, selvhøytidelig regime.

Kløften mellom grupperingene i nasjonalkonventet hadde aldri vært dyp-ere. På de stadig sterkere jakobinernes side sto Maximilien de Robespierre. På den andre siden sto flere av revolusjon-ens opprinnelige forgrunnsfigurer fra den såkalte Cordelierklubben. Deres talsmann var Georges Danton. På denne tiden appellerte han om forsoning og ro på hjemmefronten for i stedet å konsentrere alle krefter om å vinne krigen som raste mot Østerrike.

Ville ha republikk

I begynnelsen av den franske revolusjon var det den karismatiske og veltalende Danton, opprinnelig advokat og forretningsmann, som sto fram som folkets leder. Han drev en mer radikal politikk enn Robespierre og talte allerede fra første stund om å innføre republikk i Frankrike, mens Robespierre nølte med å gå så langt.

Den 10. august 1792, da monarkiet omsider ble avskaffet, var det en stor personlig seier for Danton. Allerede dagen etter ble han valgt til justisminister, og i september samme år ble han medlem av nasjonalkonventet. Det var også han som drev gjennom dannelsen av velferdskomiteen for spørsmål som spesifikt dreide seg om oppbyggingen av det nye samfunnsmaskineriet.

Terror og reformer

Maximilien de Robespierre var et år eldre enn Danton og utdannet som jurist fra eliteskolen Lycée Louis-le-Grand. Allerede i 1789 ble han med i den radikale jakobinerklubben, og to år senere ble han utnevnt til statsadvokat i Paris. I 1792 ble han valgt inn
i det nyopprettede nasjonalkonventet, og i juni året etter ble han utnevnt til Dantons tidligere stilling som justisminister, i praksis leder for nasjonalkonventet.

Robespierre var egentlig overbevist demokrat, men han mente at terror var nødvendig for å sikre revolusjonens høye idealer i en overgangsfase. I første omgang gikk både Danton og Robespierre inn for en mer forsonlig holdning til meningsmotstandere, men i 1793 ble forskjellen på de to stadig klarere.

Dantons ord på vei til giljotinen var: «Jeg drar Robespierre med meg."


Da avismannen og politikeren Jean-Paul Marat, som hadde kjempet hardt mot de moderate girondistene i sin tid i nasjonalkonventet, ble drept i sitt badekar av girondisten Charlotte Corday i juli 1793, utløste det det såkalte skrekkveldet. Robespierre ble da valgt inn i velferdskomiteen, som fungerte som Frankrikes regjering, og satte i gang en ny bølge av terror og henrettelser. Blant annet besluttet han og tilhengerne hans å gjennomføre henrettelsen av dronning-en, Marie Antoinette. Danton forsøkte å få henne benådet, men måtte se seg overvunnet med én stemmes overvekt. Etter dette forlot han Paris for sine domener ute på landsbygda. Parallelt med masse-mordene drev Robespierres administrasjon gjennom reformer som obligatorisk og gratis skolegang, forbød slaveriet i koloniene og vedtok menneskerettserklæringen.

Men arbeidet med de sosiale reformene fikk stadig mindre oppmerksomhet mens henrettelser av meningsmotstandere ble prioritert. Da Danton kom tilbake til Paris i november 1793, ble det i snitt drept tretti mennesker om dagen bare i hovedstaden.

Den siste kampen

Danton ble mottatt med jubel, som en landets frelser og befrier. Han gjenvant snart plassen sin i nasjonalkonventet, der han med stor besluttsomhet gikk imot Robespierre og hans tilhengere. «Hva skal all denne grusomheten som vanærer republikken være godt for?” spurte han og ble møtt av stormende applaus fra dem som var til stede.

Det var en besværlig situasjon for Robespierre, men i stedet for å arrestere opprørerne straks valgte han å vente og se og forberede sine anklager grundig. I dette tilfellet måtte de formuleres slik at folket ble grepet av mistro mot de tiltalte. Kampen mellom de to leirene varte hele vinteren, og det var ingen tvil om at Danton var den som vant folkets hjerter.  

Den 19. mars holdt han en tale hvor han gikk inn for mildhet og menneskelighet i politikken. Talen vakte enormt bifall. Elleve dager senere, natten til 31. mars, fikk Robespierre Danton og hans nærmeste tilhengere fengslet og beskyldte dem for å være monarkister og revolusjonens forrædere. 

Den 28. juli 1794 ble Robespierre ført til giljotinen på Place de la Revolution i Paris.

Bare de første dagene av rettssaken er dokumentert. Siden slapp ingen utenforstående inn. Da Danton ble stilt for retten og spurt om navn og adresse, brølte han: «Mitt navn! Mitt bosted?! Å, jeg heter Danton, velkjent 

i revolusjonens annaler! Mitt bosted skal snart være det store intet, men jeg skal leve i historiens Panthéon!” Han nektet å høre på de korrupte vitnene som skulle tale mot ham, og da han fikk forbud mot å forsvare seg, svarte han at visst tenkte han å tale, «for sin ære og sitt liv”.

Alt Danton sa og gjorde høst-et fremdeles stort bifall fra tilhør-erne. Robespierre krydret da dommen med en beskyldning om korrupsjon, og ved til slutt å skremme jurymedlemmene med represalier fikk han presset gjennom dødsdommer for alle de åtte arresterte.

På vei til skafottet sto Danton rolig og taus da kjerra med de dømte kjørte gjennom gat-ene. Først da de passerte Robespierres hus ropte han: «Du kommer til å følge meg. Jeg tar Robespierre med meg!” Danton var den siste til å klatre opp på skafottet, og før han la hodet på blokken skal han ha sagt til bøddelen: «Vis fram hodet mitt for folket. Det er verdt en titt.”

Robespierres siste tid

Da dødsdommene var fullbyrdet, fantes det ikke lenger noen opposisjonsleder, men Robes-pierre visste at han hadde mange fiender. For å minne folket om de høye verdiene som hans regjering likevel arbeidet etter kunngjorde han at den 8. juni skulle være festdag for feiring av Det høyeste vesen. Men høytiden fikk motsatt virkning.
I folkets øyne ble feiringen i stedet det endelige beviset for at Robespierre var blitt grepet av stormannsgalskap, og litt over en måned senere ble han avsatt av nasjonalkonventet. Han ble befridd av sine tilhengere, men deretter tatt til fange igjen.

 ed skuddskade i hodet ble han ført til giljotinen uten rettssak. Sammen med over hundre av sine tilhengere ble han henrettet på Place de la Revolution den 28. juli 1794.

Robespierres fall betydde at skrekkveldet langsomt ble avviklet, og revolusjonen fikk noen roligere år. 

Kanskje du er interessert i...