Made in China – 7 eksportsuksesser fra midtens rike

Kina var i flere tusen år verdens oppfinnerverksted. Det ble trykket bøker i landets klostre lenge før europeerne lærte seg teknikken, og landets militære brukte både kompass og kruttvåpen. Her er sju eksportsuksesser.

11. mai 2017 av Magnus Västerbro

Tidlig på 1600-tallet skrev den engelske filosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon at samfunnet holdt på å gjennomgå helt grunnleggende forandringer. Årsaken var tre store oppfinnelser: kruttet, kompasset og boktrykkerkunsten.

På Bacons tid var disse tre oppdagelsene relativt ferske i Vest-Europa. Men i Kina – der de kom fra – hadde de eksistert lenge. Faktisk har kinesisk sivilisasjon, med sin mange tusen år gamle tradisjon for utdanning og teknisk kompetanse, gitt opphav til så mange teknologiske og kulturelle fremskritt at listen i prinsippet er uendelig. I tillegg til de fire «klassiske oppfinnelsene” – papiret, kruttet, kompasset og boktrykkerkunsten – kan man nevne trillebåren, støpejernet og fyrstikkene. Omfanget av de fremskrittene som ble gjort i Kina ble først kjent i Vesten etter annen verdenskrig, da forskeren Joseph Needham begynte å utgi en lang rekke bøker om Kinas vitenskapshistorie. Needham er riktignok blitt kritisert for å ha gitt Kina æren for vel mange oppdagelser, men i det store og hele har han rett.

Verdens beste varer

Det er et faktum at Kina lenge hadde et enormt teknologisk forsprang. På midten av 1700-tallet, mener forskerne nå, var Kina for eksempel fremdeles verdens økonomiske midtpunkt. Da europeiske kjøpmenn på denne tiden kom til Kina for å handle, skjønte de snart at ingen av varene deres kunne måle seg med de kinesiske. I stedet måtte de betale en høy pris i sølv og gull.

Så skjedde det noe. I Vesten fant den industrielle revolusjon sted mens Kina stagnerte. Mange har prøvd å forklare hvorfor det gikk slik.

Før ble det ofte sagt at det kinesiske skriftspråket var uformelig og bremset den intellektuelle utviklingen. Men i dag er det få som tror på denne teorien. Andre mente den tradisjonelle kinesiske filosofien var for bakstreversk og konservativ i sammenligning med Vestens kristne kultur. Slike forklaringer rimer dårlig med utviklingen i vår tid.

Mistet økonomisk overtak

Nå mener forskerne i stedet at det var de økonomiske strukturene i det veldige kinesiske imperiet som bremset utviklingen. Ikke minst hadde man et så stort utvalg av billig arbeidskraft at det ikke var det samme behovet som i
Europa for å effektivisere økonomien. Men i dag, når Kina igjen er blitt en økonomisk stormakt, vil landet gjerne minne verden om sin stolte historie.

Kineserne brukte tidlig raketter med krutt som artillerivåpen.

© Ullstein/All over Press

1. Alkymistenes oppdagelse ble nye våpen

Det finnes mange historier om kruttets opprinnelse. Den som mange nå godtar som sann, går ut på at det såkalte svartkruttet ble oppdaget av alkymister i Kina på 800-tallet e.Kr. Disse vitenskapsmennene lette etter et udødeligheteliksir da de merket at man fikk et eksplosivt stoff ved å blande salpeter, trekull og svovel. Kruttet ble tidlig brukt til underholdning og religiøse riter, ikke minst i form av fyrverkerier.

Men muligheten for å bruke stoffet i andre sammenhenger ble snart også åpenlyse. Henimot 1200-tallet hadde man i Kina utviklet enkle kanoner og et slags gevær, laget av bambusrør. Man hadde også konstruert bomber fylt med krutt som ble slengt av sted med katapulter, samt raketter som ble skutt av sted over lange avstander.

Det at krutt ble brukt i stor skala ble ikke minst tydelig i 1280 e.Kr., da et stort kruttmagasin i byen Weiyang tok fyr og ga en enorm eksplosjon. Hundrevis av mennesker ble drept, og deler av den ødelagte bygningen ble gjenfunnet flere kilometer fra stedet.

I forbindelse med mongolenes erobringer på 1200- og 1300-tallet fant kruttet veien til Europa. I nyere tid har indiske skribenter lansert teorien om at kruttet i virkeligheten ble oppdaget i India lenge før det skjedde i Kina. De siterer da antikke hinduistiske tekster som beskriver ulike ildsprutende våpen. Men det har ikke vært mulig å skaffe bevis for disse teoriene.

Ifølge kinesisk historieskrivning var det evnukken Cai Lun som oppfant papiret i 105 e.Kr.

2. Evnukk skapte papir av bark og fiskegarn

I 105 e.Kr. la evnukken Cai Lun fryktsomt fram sin nye oppfinnelse for den kinesiske keiseren – en aldeles ny metode å fremstille papir på. Han tok bark fra morbærtreet, fuktet den og blandet den med rester av hamp, klær og fiskegarn. Når dette tørket, fikk man et tynt, vakkert og slitesterkt papir. For sin banebrytende innsats ble Cai Lun belønnet med en flott tittel og fikk omtale i de kinesiske historiebøkene.

Historien om Cai Lun er kanskje en overdrivelse, for arkeologene har nemlig kunnet påvise at man allerede på 200-tallet f.Kr. brukte papir av nokså god kvalitet. Sikkert er det iallfall at man i Kina i begynnelsen av vår tidsregning benyttet store mengder papir. Papiret ble brukt til underskrifter, men også som omslag til gaver samt til lommetørklær og servietter. Omkring år 1000 e.Kr. begynte man også å trykke papirpenger. Dessuten ble materialet brukt i forbindelse med toalettbesøk. En arabisk reisende i Kina beklaget seg over kinesernes mangel på renslighet, fordi de ikke vasket seg med vann når de hadde vært på toalettet, «men bare tørker seg med papir".

Legenden forteller at to kinesiske krigsfanger på 700-tallet ble ført til byen Samarkand og at de der lærte bort kunsten å lage godt papir. Så spredte kunnskapen seg videre vestover, for langt om lenge å nå Europa. Sverige ble det første landet i den vestlige verden som innførte papirpenger i 1661 – minst 700 år etter Kina.

Diamantsutraen fra 868 e.Kr. er verdens eldste bevarte trykte bok.

3. Produserte bøke­r  1000 år før Gutenberg

I Europa er tyskeren Johann Gutenberg blitt kjent som oppfinner av boktrykkerkunsten. Men i Kina ble bøker trykt lenge før hans tid, og mange mener det er sannsynlig at inspirasjon­en derfra nådde Gutenberg. Oppfinnelsen er så gammel at det ikke lar seg gjøre å finne en enkelt opphavsmann. Allerede på 500-tallet e.Kr. ble det trykt store mengder buddhistiske tekster i Kina. På 900-tallet var det et stort og livskraftig marked for alle slags trykte bøker, fra religiøse skrifter til tekniske håndbøker. Den eldste bevarte trykte boken er selvsagt kinesisk, Diamantsutraen fra 868 e.Kr. De fleste
kinesiske boktrykk­ere brukte den såkalte tresnitteknikken, hvor man skjærer ut hver enkelt bokside av en treplate. En trykkplate laget av tre kunne bare brukes til å trykke en bestemt bok – skulle man endre noe, måtte man skjære ut en helt ny side. Men dyktige trykkere arbeidet så fort at de kunne konkurrere med mer moderne metoder helt inn på 1800-tallet.

På 1700-tallet ble te en viktig eksportvare i handelen med Europa. Bildet ovenfor ble tatt på 1880-tallet i en tesalong i Hong Kong.

© Corbis/Scanpix

4. Buddhistmunker startet eksportsuksess

En kinesisk legende sier at den guddommelige keiseren Shen-Nung ca. år 2700 f.Kr. skal ha slått seg ned for å drikke varmt vann. Da løsnet noen blader fra et tre og falt ned i koppen. Væsken endret farge, og Shen-Nung drakk den. Han syntes det smakte godt, og dessuten fikk det ham til å føle seg som født på ny. Sikkert er det iallfall at den opprinnelige teplanten, Camellia sinensis, lar seg spore til et område som i dag utgjør Nord-Burma og de sørlige provinsene Yunnan og Sichuan i Kina.

Kineserne har drukket te i flere tusen år, antagelig i første omgang som medi­sin. Te fikk stor kulturell betydning og ble betraktet som en beroligende drikk, en som gjorde folk avslappet og kloke. I 59 f.Kr. skrev kineseren Wang Bao den første kjente boken om te, med råd om hvordan man kjøper og brygger te av høyeste kvalitet.

Teens triumftog gjennom verden begynte på 600-tallet e.Kr., da buddhistiske munker førte drikken til Japan. I Europa ble ikke te introdusert i noe stort omfang før på 1700-tallet, da handelen med Kina skjøt fart. Tedrikk­ingen fikk størst gjennomslag i England. Etter en suksessrik kampanje av Det ostindiske handelskompani gikk drikken fra å være praktisk talt ukjent på slutten av 1600-tallet til å være De britiske øyers nye nasjonaldrikk bare hundre år senere. 

Kompasset ble oppfunnet under Han-dynastiet.

5. «Sørpekeren» ledet troppene når det var mørkt

På slutten av 1200-tallet begynte italienske sjøfarere å bruke en nymotens oppfinnelse som vakte forundring. Med kompass ble det for eksempel mulig å krysse Middelhavet med større sikkerhet også i vinterhalvåret. I disse overskyete månedene hadde man tidligere vært avhengig av fint vær for å navigere ved hjelp av solen og stjernene. En mann ved navn Favio Gioia fra Amalfi fikk æren for å ha funnet opp kompasset. Han skulle ha gjort sitt epokegjørende gjennombrudd i 1302. Men kompasset
hadde da vært kjent i Kina lenge. På 400-tallet f.Kr. fortelles det hvordan jadesamlere benyttet en såkalt «sørpeker" for ikke å gå seg vill. Gjenstanden besto av en skjeformet «nål" av magnetitt som ble plassert på en plate av bronse der den kunne bevege seg fritt. Disse enkle kompassene ble senere forbedret. På 700-tallet e.Kr. magnetiserte man jernnåler – ved å gni dem mot magnetitt – og lot dem så flyte i vann eller henge i en silketråd. At kompasser på denne tiden ble flittig brukt i Kina blir bekreftet av en bok om militær strategi hvor man råder øverstkommanderende som skal forflytte seg i mørket til å orientere seg ved hjelp av nettopp en «sørpeker".

Det er trolig at kunnskapen om kompasset ble ført fra Kina til Europa via den muslimske verden. Senere ble de europeiske kompassene mer stabile enn de kinesiske. De besto av en eske med en nål tilkoblet en kompassrose som delte inn verden i 16 himmelretninger eller 360 grader. Disse tørrkompassene ble en viktig forutsetning for de oppdag­elsesferdene vestlige sjøfarere foretok. 

Allt från enkla skålar till eleganta vaser och skulpturer tillverkades
i kinesiskt porslin.

6. Kinesisk keramikk utkonkurrerte glass

Man vet ikke riktig når folk i Kina begynte å lage ting av porselen. Men det er sikkert at keramikk av det slaget vi kaller porselen – som inneholder leirmineralet kaolin og gir materialet dets særegne densitet, skjønnhet og robusthet – var fullt utviklet for iallfall 2000 år siden. Da den arabiske kjøpmannen Suleiman besøkte Tang-dynastiet i 851 e.Kr., undret han seg over dette materialet: «I Kina har de en svært fin leire de lager vaser av. De blir like transparente som glass, man kan se vann gjennom dem".

I Kina på denne tiden var porselen blitt det materialet man med selvfølgelighet laget alle slags gjenstander av, fra enkle kopper og skåler til elegante vaser og statuer. Porselen konkurrerte ganske enkelt ut glass, som man også var kjent med i Kina, men som man holdt for å være av ringere kvalitet. Da Vesten fikk mer kontakt med Kina, fra 1600-tallet og fremover, ble alle slags porselensgjenstander høyeste mote. Derfor forsøkte man rundt om i Europa å løse gåten med hvordan man kan lage ekte porselen.

Hemmeligheten ble ikke avslørt før i 1709, av tyskerne Johann Friedrich Böttger og Walther von Tschirnhaus. 

Et kinesisk silkeveveri avbildet på 1800-tallet.

© Bridgeman/IBL

7. Silkeormen var en stor hemmelighet 

Silkens opprinnelse i Kina er så eldgammel at bare legendene er igjen. En populær historie forteller om hvordan keiserinne Xi Ling-Shi en dag satt og drakk te i hagen. Da falt en kokong med en silkesommerfugllarve ned fra et morbærtre, rett ned i drikken. Da kokongen raknet, fikk keiserinnen se en tynn, vidunderlig pen tråd som lot seg trekke ut så langt at den snart strakte seg over hele hagen.

Det skal ha vært Xi Ling-Shi som senere utviklet metodene for å drive fram silkelarver i fangenskap samt teknikker for å veve silke. Denne historien er høyst sannsynlig ikke sann. Det som derimot er sikkert, er at silkestoffer laget av silketråder alt tidlig ble et statussymbol i oldtidens Kina. I en utgraving som ble foretatt for noen år siden ble det funnet dyktig vevde og utsøkt dekorer­te silkestoffer fra 500-tallet f.Kr. I starten var det bare keiseren og den aller øverste adelen som fikk lov til å bære materialet, men etter hvert ble bruken mer utbredt.

Silkeproduksjonen ble mer eller mindre betraktet som en kinesisk statshemmelighet. Eksport av silkeormens egg ble straffet med døden. En populær historie hevder at to misjonærer til Kina på 550-tallet e. Kr. skal ha brukt en hul spaserstokk for å smugle både silkeormens egg og frø fra morbærtreet ut av Kina, og hatt dem med til keiser Justinian I i Konstantinopel. Men allerede før den tid hadde kunsten med å lage silketråder og veve silkestoff nådd Korea og India. 

Kanskje du er interessert i...