Koreakrigen, september 1950. Amerikanske soldater gjenerobrer Seoul, hovedstad i Sør-Korea.

Amerikanske soldater inntar Seoul i september 1950. 

© AKG/TT

Krigen som delte Korea

På slutten av annen verdenskrig ble japanerne drevet bort fra Koreahalvøya av sovjetiske styrker i nord og amerikanske i sør. Befriernes mål var en forenet republikk. Slik skulle det ikke gå. I stedet brøt det ut en brutal krig.

6. desember 2017 av Jojje Olsson

Det er 25. juni 1950, og like utenfor Seoul blir Sør-Koreas 2. divisjon slått sønder og sammen av den nordkoreanske hæren (KPA) som har krysset grensen med full tyngde i nattens løp. Divisjonen skulle forsterke de svake sørkoreanske styrkene som allerede var på plass nord for hovedstaden, men de rakk ikke å organisere seg før KPA tordnet inn med sine 150 russiske stridsvogner.

Nord-Korea kan lett fortsette sin fremrykning utover kvelden den 26. juni. Dagen etter flytter Sør-Koreas overkommando uventet hovedkvarteret sør for Seoul og etterlater sine siste styrker nord for hovedstaden. Da styrkene flykter til Seoul, oppstår det panikk blant både sivilbefolkningen og de militære.

På denne tiden har den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee allerede flyktet sørover. Han-elvas største bro, som deler Seoul i to, blir sprengt for at ikke KPA skal fortsette over den. Hundrevis av flyktninger omkommer i eksplosjonen, og utallige soldater og sivile blir etterlatt nord for elven. Da de nordkoreanske soldatene ankommer Seoul når det lysner, har mesteparten av byens forsvarere alt flyktet eller desertert. 

Kim Il-sung i Mandsjuria

Den nordkoreanske hæren ble bygd opp av de geriljastyrkene som kjempet mot den japanske invasjonen av Nordøst-Kina i 1931. Allerede i 1910 hadde Japan okkupert Korea, men det var først i Mandsjuria at koreanerne bød på omfattende væpnet motstand. Millioner av koreanere hadde flyktet hit for å unnslippe japanernes grusomheter. Flertallet av de geriljakrigerne som sloss for Det kinesiske kommunistiske parti i Mandsjuria var koreanere. Allerede i 1936 var Kim Il-sung, som senere ble diktator i Nord-Korea, leder for en hel divisjon og hadde flere kinesiske hærledere under seg. Men krigen kostet. I årene 1931–40 døde over 200 000 opprørere i krigen mot japanerne. Kim førte dessuten en totalitær politikk og tillot ingen opposisjon i de områdene han kontrollerte.

Nord-Koreas leder Kim Il-sung greide å overtale Stalin og Mao til å støtte en krig mot Sør-Korea.

© Hulton/Getty

Mens det vokste fram en nasjonalistisk antijapansk opinion blant koreanske flyktninger og geriljakrigere i Kina, bidro japanske penger til å skape en urban middelklasse i de sørlige deler av Korea. Mange intellektuelle som senere ble ledere og offiserer i det nye Sør-Korea, samarbeidet med den japanske okkupasjonsmakten mot Kims geriljastyrker.

USA og Sovjet delte Korea

Før det japanske angrepet på Pearl Harbor i 1941 satte USA sjelden spørsmålstegn ved Japans okkupasjon av Korea. Men etter angrepet la amerikanerne planer om å ta kontroll over hele eller deler av Korea ved hjelp av håndplukkede politikere når Japan var slått. Ved krigens slutt i 1945 fløy den nasjonalistiske politikeren Syngman Rhee, som hadde levd 35 år i eksil i USA, til Seoul i den amerikanske generalen Douglas MacArthurs fly. Samtidig marsjerte sovjethæren inn i Pyongyang og okkuperte den nordlige delen av Korea.

Sovjetunionen og USA ble enige om å forvalte landet i fellesskap inntil det kunne gjennomføres frie valg i et uavhengig Korea. Men i praksis gikk de to stormaktene bak ryggen på hverandre, og i 1946 var Korea delt langs den 38. breddegraden.

Syngman Rhee president i sør

I nord boikottet man de valgene som FN hadde bestemt skulle holdes i 1948.Samme år ble i stedet de to selvstendige statene Sør- og Nord-Korea kunngjort under ledelse av presidentene Syngman Rhee og Kim Il-Sung, som den sovjetiske okkupasjonsmakten utnevnte som takk for innsatsen hans for Det kinesiske kommunistiske parti under krigen mot japanerne.

Rhee hadde allerede fra første stund problemer i Sørvest-Korea, der bøndene var misfornøyd med regimets koblinger til Japan og USA. De første oppstandene brøt ut i november 1946, etterfulgt av en regelrett borgerkrig på øya Jeju, hvor en fjerdedel av befolkningen ble drept. Urolighetene i sør bidro imidlertid til at Rhee kunne overbevise USA om at landet måtte ha en sterk hær. 

Allerede før krigen provoserte den sørkoreanske presidenten Syngman Rhee fram kamper ved grensen til Nord-Korea.

© Topfoto/TT

Sommeren 1949 hadde man utdannet 100 000 sørkoreanske soldater, men USA var forsiktig med å gi dem tyngre våpen. Rhee gjorde nemlig krav på hele Korea, og USA ville styre utenom uroligheter ved grensen.

Koreansk grensestrid 

Men allerede i mai 1949 provoserte Sør-Korea fram de første store grensekampene, og samme sommer tok de seg inn i nordkoreanske farvann og bombet en av havnene. KPAs motreaksjon uteble fordi titusenvis av soldater fremdeles befant seg i Kina, der de siden 1947 hadde kjempet på Mao Zedongs side i borgerkrigen.

Men etter som krigen i Kina stilnet av i 1949, strømmet over 50 000 kamptrente soldater tilbake til Nord-Korea. Situasjonen ved den 38. breddegrad ble derfor stadig mer spent, med flere og større grense-episoder fra begge sider. Syngman Rhee prøvde flere ganger å få president Harry Truman med på en invasjon av Nord-Korea. Svaret ble at USA bare ville komme dem til unnsetning ved et uprovosert angrep nordfra.

Samtidig var Kim Il-sung like utålmodig etter å invadere Sør-Korea og avla flere hemmelige besøk både i Moskva og Beijing. Sovjetunionens leder Josef Stalin, som i første omgang var negativt innstilt, endret syn våren 1950 og lovet støtte i form av teknisk utstyr og rådgivere.

Koreakrigen bryter ut

Natten til 25. juni 1950 gikk KPA til angrep etter påstander om at sørkoreanerne hadde inntatt en by nord for grensen. Nettopp det angrepet kunne ikke bekreftes, men begge sider hadde uansett krysset grensen flere ganger det siste året. Begge sider mente krig var uunngåelig, men nordsiden slo til først.

Kinesiske og nord­koreanske offiserer inspiserer forsvars­posisjoner. Kinas hjelp spilte en viktig rolle for utfallet av krigen.

© Sovfoto/UIG/Getty

Da krigen brøt ut, var de to lands armeer omtrent like store, men KPAs kamperfaring fra Kina ga Nord-Korea en fordel, i likhet med de 150 sovjetiske tanksene av modellen T-34 som fungerte som spydspiss i marsjen mot Seoul. Byen falt etter bare tre dager, og sammenbruddet tvang USA til å handle kjapt.

FN-hjelp til Sør-Korea

Utenriksminister Dean Acheson utarbeidet en plan for Korea som senere ble godkjent av president Truman, før spørsmålet hadde rukket å bli tatt opp verken i Pentagon, Kongressen eller FN. Siden Sovjetunionen hadde boikottet Sikkerhetsrådets møter, greide USA å få rådet med på en beslutning om militær hjelp til Sør-Korea.

Kort tid etter begynte den amerikanske øverstkommanderende i Japan, General Douglas Mac-Arthur, å overføre styrker til Korea.

Etter å ha inntatt Seoul lot KPA styrkene hvile ut i nesten en uke. Dette ga MacArthur tid til å organisere forsvaret i Sør-Korea. Men da KPA begynte å røre på seg, ble amerikanerne likevel presset sørover etter en rekke ydmykende tap. Dette til tross for at sørsiden hadde et tallmessig overtak: i slutten av juli hadde KPA ca. 70 000 soldater ved fronten mot sørs 92 000, hvorav knapt halvparten var amerikanere. Dette skyldtes undervurdering og ren rasisme fra amerikanernes side. 

Klamret seg fast ved Pusan

Ved krigens begynnelse sa MacArthur at han kunne ordne opp i situasjonen «med den ene hånden bundet på ryggen”. Men generalen måtte endre oppfatning. Snart sendte han et telegram til Washington hvor han ba om å få flere tropper snarest.

I slutten av juli hadde KPA nemlig nesten drevet fienden på havet. Kampene var nå avgrenset til en liten lomme ved Pusan på sørøstkysten, der de USA-dominerte FN-troppene så vidt klamret seg fast, tross herredømmet i luften og fem ganger så mange stridsvogner som KPA. 

Sivile flykter fra et utbombet Inchon etter amerikanske angrep i september 1950.

© Bert Hardy/Picture Post/Getty

Situasjonen var helt annerledes enn under kampene i annen verdenskrig, der USA nylig hadde overvunnet Tyskland og Japan.
I Sør-Korea var amerikanske soldater konstant truet av infiltrasjon fra geriljakrigere som var vanskelige å identifisere. For å slå dem ble hele lokalsamfunn brent eller bombet fra luften. Hundretusener av sivile ble flyttet til øyer i nærheten av Pusan og fikk
ikke lov til å vende tilbake til hjemmene sine. 

Landstigning i Inchon

I midten av september landsatte Mac-Arthur over 70 000 soldater i nærheten av Seoul. De 270 amerikanske skipene benyttet seg av tidevannet i havna ved Inchon, som KPA hadde glemt å minelegge. Kim Il-Sung hadde ikke regnet med en så omfattende amerikansk landgang. Bare et par tusen soldater hadde fått i oppdrag å beskytte Seoul, som derfor falt en uke senere. FN-styrkene rykket nord-

over mens nordkoreanerne trakk seg tilbake. Senere kunne man landsette ytterligere amerikanske forsterkninger.

Da KPAs styrker trakk seg tilbake nord for 38. breddegrad, kunne USA ha valgt å stoppe ved grensen mellom Nord- og Sør-Korea. Men Truman så muligheten til å fordrive kommunistene fra Nord-Korea og fortsatte over grensen, i strid med FN-mandatet. Amerikansk etterretning mente at ingen sovjetiske eller kinesiske hærstyrker ville engasjere seg i krigen.

Kina går inn i Koreakrigen

Sannheten var at Mao Zedong hadde overveid å gå med i krigen helt siden begynnelsen av august. Etter den amerikanske landgangen ved Inchon var det bare et tidsspørsmål før kineserne ville blande seg inn i kampene. Den 30. september sa Mao til Stalin at han hadde bestemt seg for å sende opp til tolv infanteridivisjoner som en «frivillig armé”.

23. november 1950 tok amerikanerne en pause i framrykkingen for å feire Thanksgiving-middagen i felten, det hele ifølge tradisjonen med kalkun og gresskarpai. Dagen etter fortsatte man og nådde i løpet av et par dager grenseelva mot Kina nesten helt uten motstand.

Tynnkledde kinesiske soldater, med bare gymsko på bena, kapitulerer overfor amerikanske styrker i Nord-Korea. Desember 1950.

© US Department of Defense/SGT FC Kerr

Men nå viste det seg at det som så ut til å være en desperat flukt for KPA heller hadde vært en strategisk retrett. Kinesiske styrker hadde nemlig samlet seg i fjellene og skogene rundt amerikanerne. Iført joggesko og med bare frokostblanding på menyen utholdt de temperaturer på 20 grader minus for at ikke fienden skulle oppdage dem for tidlig. 

MacArthur krevde terrorbombing

Da FN-styrkene var maksimalt spredt, gikk nordsiden til motangrep. De amerikanske soldatene ble stengt inne i små lommer som så ble hakket i stykker av tallmessig overlegne styrker. To dager senere var FN-hæren på flukt, og etter to uker hadde nordkoreanerne, med hjelp av kineserne, drevet alle fiendtlige styrker ut av sitt territorium. I begynnelsen av januar gjenerobret de Seoul.

MacArthur rapporterte opphisset at han uten krigserklæring hadde fått «hele Kina” mot seg og forlangte at «hver installasjon, fabrikk, by og landsby” over tusenvis av hektar av nordkoreansk territorium skulle bombes sønder og sammen. USAs flyvåpen trappet opp bombingen ytterligere. Til slutt var 90 prosent av Nord-Koreas byer ødelagt.

FN-styrkene gjenvant snart initiativet, og i mars 1951 skiftet Seoul eiere enda en gang. Den neste måneden ble en stor kinesisk offensiv slått tilbake før fronten stabiliserte seg i løpet av våren. 

Truet med atomvåpen

I juli 1951 ble det innledet fredssamtaler hvor det store antallet krigsfanger ble det vanskeligste spørsmålet. USA ville gi fangene «frihet til å velge”, og flertallet av dem ville ikke nordover igjen av frykt for represalier.

Samtidig nølte myndighetene i Sør-Korea med å ta imot sine egne krigsfanger, som ofte var blitt utsatt for politisk indoktrinering i Nord-Korea.

Kampene fortsatte gjennom fredsforhandlingene, og etter Stalins død i mars 1953 økte luftkrigen på ordre av USAs nye president Ike Eisenhower. Samtidig ble de amerikanske truslene om atomvåpen mer og mer høylytte. Dette bidro til å løse den fastlåste situasjonen om krigsfangene samme vår. Før en avtale ble utarbeidet sørget amerikanerne for å bombe i stykker dammer som forsynte tre fjerdedeler av Nord-Koreas marker med vann. Samtidig dro kineserne i gang to store offensiver hvor utallige menneskeliv gikk tapt selv om våpenhvilen var rett rundt hjørnet.

Koreakriget.

En amerikansk soldat hjelpes bort av sine kamerater etter å ha blitt såret i kamp.

© Everett/IBL

Massakrerte sivile 

Koreakrigen var preget av omfattende grusomheter mot sivile. Rett før hovedstaden ble inntatt
for andre gang hentet sørkoreanske styrker ut tusenvis av menn, kvinner og barn fra Seouls fengsler og tvang dem til å grave sine egne graver før de ble henrettet. Ved et par anledninger stoppet FN-styrkene massakrer av sivile. Men enda oftere sto de og så på, som sommeren 1950 i Taejun, der det tok sikkerhetspolitiet tre dager å slakte over 7000 sivile.

USAs ambassadør John Muccio støttet de summariske henrettelsene som nødvendige for «helt å utrydde det nordkoreanske kommunistpartiet." Grusomhetene var så omfattende at USAs hær begynte å hindre amerikanske journalister i å rapportere om dem fra og med januar 1951.

Fire millioner døde koreanere

For noen år siden kom en sørkoreansk kommisjon til at antikommunistiske militsgrupper hadde drept over 100 000 sivile under krigen. Nord-Korea på sin side har ikke engang forsøkt å ta noe oppgjør med sin fortid. Selv om antallet krigsfanger ikke var like stort i nord, ble mange amerikanske soldater henrettet i fangenskap. Samme skjebne ventet også mange sivile som ikke støttet KPAs styrker.

Nesten fire millioner koreanere døde under krigen. Dette er flere enn antallet japanere som ble drept under annen verdenskrig. USAs dødstall stoppet på 36 940 pluss 3094 soldater blant de andre FN-styrkene. Omkring 900 000 kinesere antas å ha mistet livet i kamp.

Ildopphør ved 38e breddegrad

Den 27. juli 1953 skrev Nord-Korea, Kina og FN-styrkene under på en våpenhvileavtale.

Men det var bare tre av de fire partene, ettersom Syngman Rhee nektet å godta delingen av Korea. Men han kunne ikke fortsette krigen alene, og derfor ble partene enige om stans i kamphandlingene langs den 38. breddegrad hvor Sovjetunionen og USA hadde delt Korea etter annen verdenskrig.

Denne grensen gjelder den dag i dag, og de to koreanske statene har fremdeles ikke sluttet fred med hverandre.

En nordkoreansk vakt spaner inn mot Sør-Korea ved den hardt bevoktede grensen mellom landene. 

© Getty

Kanskje du er interessert i...