Mao Zedong under ett av kulturrevolusjonens massemøter.

© bridgeman/IBL samt Rue des Archives/IBL

Kinas blodige kulturrevolusjon

«Det store spranget» skulle gjøre Kina til en velferdsstat. Men Mao Zedongs kampanje førte i stedet til omfattende hungersnød. Det mislykkede «spranget» førte til sviende kritikk og svekket hans posisjon. Noen år senere tok Mao hevn over sine kritikere og startet kulturrevolusjonen. Radikale ungdommer ble oppildnet til å mishandle og drepe alle «klassefiender».

27. januar 2018 av Jojje Olsson

Sommeren 1968 ble mer enn 70 «klassefiender" spist i den gamle handelsbyen Wuxuan, som ligger sør i Kina. Mange av dem ble slaktet på steinblokker før hjertet ble tilberedt med lokale urter og servert på festlige banketter som var organisert for de lokale lederne. Studenter skar ut store kjøttstykker fra lærerne de hadde drept og kokte dem i gryter over åpen ild. Scener som dette utspilte seg flere steder under kulturrevolusjonen, en av de voldsomste og mest omdiskuterte epokene i det moderne Kinas historie.

Hungersnød etter det store spranget

Revolusjonen var Mao Zedongs svar på den harde kritikken han ble utsatt for på begynnelsen av 1960-tallet, da Kina lå i ruiner etter det mislykkede «store spranget". 45 millioner hadde dødd i den sultkatastrofen som fulgte i kjølvannet av eksperimentet. Kinas økonomi kom snart på fote igjen, takket være de markedsøkonomiske reformene som ble lansert av menn som Liu Shaoqi og Deng Xiaoping. Men mens gjenoppbyggingen sakte dro landet ut av krisa, satt en frådende og tilsidesatt Mao og planla sin politiske hevn.

General Lin Biao var en av få som forsvarte Mao etter «det store spranget." Som takk ble han utnevnt til forsvarsminister. De to begynte snart – godt støttet av andre venstreradikale aktører – å spre budskapet om at «en ny borgerlig elite" som hadde forrådt revolusjonens idealer, nå hadde tatt over partiet.

Soldater med Maos lille røde i 1971.

© Interfoto/IBL

Maos lille røde ut til folket

I mellomtiden jobbet Lin Biao i kulissene for å styrke Mao Zedongs stilling i det kinesiske lederskapet. Han spredte Maos «lille røde" blant de militære, og Maos kone Jiang Qing begynte å publisere tekster i avisene som støttet ektemannens politikk.

Maos nærmest gudelignende status ble brukt til å hisse befolkningen mot de politikerne som hadde kritisert ham på begynnelsen av 60-tallet. Sommeren 1966 var tiden moden for handling. I juli tok Mao – slik han hadde gjort før «det store spranget" – en myteomspunnet svømmetur i Yangtze-elven for å vise sin styrke og besluttsomhet. Han returnerte til Beijing, og i august oppfordret han alle til å angripe partiledelsen i en artikkel med tittelen «Bombarder hovedkvarterene" i Folkets Dagblad.

Rødegardister vandaliserte kulturarven

Stormtroppene besto av rødegardister, og samme måned strømmet millioner av dem til Den himmelske freds plass i Beijing for å høre Mao tale. I talen oppfordret han de fanatiske ungdommene til å ødelegge «de fire gamle": kultur, skikker, vaner og tradisjoner. Resultatet ble en massiv ødeleggelse ikke bare av templer og annen kulturarv, men av menneskeliv. Personer som var mistenkt for å ha satt spørsmålstegn ved Maos lederskap ble mishandlet eller drept av rødegardistene.

Rødegardistene, som ofte var så unge at de gikk i grunnskolen, torturerte ofrene sine med sakser, stoler, belter og jerngjenstander. De kunne bruke flere dager på å slå ihjel en lærer. 

Mange gamle templer og uerstattelige kulturskatter ble destruert
av rødegardistene under kulturrevolusjonen. 

© Ullstein/IBL

Jiang Qing ledet kulturrevolusjonen

Landets læresteder ble stengt, og rødegardistene fikk gratis reise og losji for å spre bevegelsens budskap over hele landet. Høsten 1966 ba lokale myndigheter og partiorganisasjoner fra alle Kinas hjørner de sentrale myndighetene om hjelp mot de nådeløse ungdommene. Landet ble nå i praksis styrt av en spesiell «kulturrevolusjonsgruppe" med Jiang Qing i spissen.

Gruppa beskyldte utsatte lokale myndigheter for illojalitet og mante også arbeiderne til streiker og opprør. Grupper av røde opprørsgardister ble opprettet på mange arbeidsplasser, og i januar 1967 ble Shanghais myndigheter styrtet av en million arbeidere. Mao oppfordret opprørerne til å ta makten også andre steder, og de militære fikk ordre om å «støtte massene".

Rødegardister kjempet mot hverandre

Snart begynte opprørerne å plyndre hærens våpenforråd – med Maos viten og vilje. Nå sporet kampanjen helt av. Ulike grupper av rødegardister og opprørere begynte å kjempe mot hverandre for å vise hvem som var «mest lojal" mot Mao. I det «frigjorte" Shanghai pågikk det kamper med artilleri.

Radikale ungdommer holder møte i Shanghais forsteder i februar 1967.

© Gamma-Keystone/Getty

Mao sa stopp

Sommeren 1967 befant Kina seg i prinsippet i borgerkrig. Nå ble også den britiske ambassaden i Beijing satt i brann. Men så sa Mao plutselig stopp. Militære ledere som tidligere hadde forsøkt å hindre opprørere og rødegardister var blitt fengslet eller drept. Nå fikk hæren ordre om å åpne ild mot grupper som prøvde å bevæpne seg eller angripe andre fraksjoner.

Mens hæren gjenopprettet ro og orden, dro Mao rundt i landet for å forene de ulike grupperingene. Beijing ble ryddet for veggaviser og aggressive bannere. Såkalte «revolusjonære komiteer", dominert av militære og radikale politikere, tok over styret på lokalt nivå.

Mer sult i kulturrevolusjonens spor

«Hele Kina er rødt", sa statsminister Zhou Enlai da han i september 1968 erklærte at revolusjonen hadde seiret. Zhou var en av få politikere som med sin urokkelige lojalitet til Mao hadde kommet helskinnet gjennom kulturrevolusjonen. 

Studenter fra byene måtte flytte ut på landsbygda for å arbeide i spesielle
jordbruksprosjekter som ble startet under kulturrevolusjonen. 

© Sally and Richard Greenhill/Alamy/IBL

Zhous datter var derimot blant de mer enn én million dødsofre som kulturrevolusjonen hadde høstet så langt. Mange av dem hadde begått selvmord etter å ha blitt drevet til randen av vanvidd under de endeløse kritikkmøtene foran tusenvis av tilskuere.

Skolene og produksjonen var nå fullstendig lammet. Hungeren stakk igjen hodet opp på landsbygda.

Senere samme år ble de første av over 15 millioner rødegardister sendt til landsbygda for «omskolering". Mange ble der i årevis, skilt fra sine familier og nektet skikkelig utdannelse og karriere. I Maos øyne var disse ungdommene bare nyttige idioter som hadde utspilt sin rolle.

Minoriteter ble forfulgt

Zhous seierstale ble etterfulgt av en kampanje for å luke ut spioner og forrædere blant landets tjenestemenn. De klarte å finne hundretusener bare i Beijing og Shanghai. Også religiøse og etniske minoriteter ble forfulgt.

Zhou Enlai spiser med Richard Nixon under presidentens besøk i 1972.

© Pictures from history/Bridgeman/IBL

I 1968–69 jaktet de kinesiske militære på sympatisører av et forbudt politisk parti i Indre Mongolia. Jakten utartet i den grad at Mao personlig grep inn og stoppet den. Tunger som ble slitt av, tenner som ble trukket ut og øyenepler som ble fjernet var bare noen av grusomhetene som rammet hundretusener av mongoler.

Lin Biao Maos etterfølger

Som takk for sin og hærens lojalitet ble Lin Biao utpekt som Maos etterfølger på den niende partikongressen i april 1969. En rekke militære ble valgt inn i partiledelsen for å erstatte de
sivile lederne som var rensket ut. Grensestriden med Sovjetunionen hadde nådd et klimaks, og det virket som det bare var et spørsmål om tid før det ville bryte ut full krig mellom de to landene.

Lin utnyttet situasjonen til å militarisere Kina enda mer. Enorme ressurser ble brukt til å forberede hele landet på en «folkets krig". Men Mao så med uro på de militæres økende makt og begynte å stille spørsmål ved sin forsvarsministers lojalitet. Flere generaler med tette bånd til Lin ble tvunget til å ta selvkritikk, og Lin selv kom under et stadig økende press. I september 1971 skal flyet hans ha styrtet i Mongolia da han forsøkte å flykte med sin familie.

Nixon til Kina i 1972

Siden Lin døde i ulykken ble det lett å spre informasjon om at forsvarsministeren hadde planlagt et statskupp. Kinas undertrykte borgere, som var lært opp til å hylle Lin som en gud, visste ikke hva de skulle tro. De stilte heller ingen spørsmål. Enda mer overrasket ble de da den amerikanske presidenten Richard Nixon kom på besøk til Kina i februar 1972. Snart trakk de militære seg tilbake til sine kaserner og kampanjens verste fase lot til å være over.

Jiang Qing ble stilt for retten i 1980, etter at Deng hadde tatt makten.

© Sovfoto/UIG/Getty

Bak lukkede dører fortsatte den intense maktkampen. Under Nixons besøk var Mao så syk at han bare traff den amerikanske presidenten én gang. Ingen visste hva som ville skje med Kina etter lederens forestående død.

Venstreradikal Firerbande

I 1973 inngikk Jiang Qing en allianse med tre venstreradikale meningsfeller, som ble beryktet under navnet «Firerbanden". De var negative til reformer og ville fortsette klassekampen.

Også helsetilstanden til Zhou Enlai forverret seg, ikke minst fordi Mao nektet ham behandling for langt framskredet kreft. Statsministeren ble i tillegg stadig angrepet av «Firerbanden".

Deng Xiaoping rehabilitert

Det var for å balansere de ulike fraksjonene i partiet at Mao i 1974 rehabiliterte Deng Xiaoping. De fleste av hans kritikere var blitt drept under rødegardistenes herjinger, men Deng hadde tilbrakt mesteparten av kulturrevolusjonen forvist til en traktorfabrikk langt ute på den kinesiske landsbygda.

Tross mange oppfordringer fra Jiang Qing ga Mao aldri ordre om å drepe Deng. Men Deng var altfor kritisk til «Firerbanden" og ved årsskiftet 1974–75 ble han igjen fratatt sine posisjoner. 

Kinas ledere ved den døde Mao. Fra venstre står Maos etterfølger Hua Guofeng, nestleder Je Jianying og Deng Xiaoping.

© Keystone/Zuma/IBL

Våren etter døde Zhou Enlai av kreft, og hundretusener av Beijings innbyggere viste åpenlyst sin sorg. Det ble oppfattet som en klar markering mot «Firerbanden." Jiang Qing fikk riktignok Maos tillatelse til å tømme gatene for folk, men det var likevel klart at kineserne var trøtt av partiets endeløse kampanjer.

Maos død

Kort tid før han døde den 9. september 1976 utnevnte Mao den relativt ukjente Hua Guofeng til sin etterfølger. Men snart hadde Deng – som hadde sterk støtte i partiet og det militære – utmanøvrert «Firerbanden," og snart også Hua. Så snart han hadde konsolidert sin makt ble all skyld for det grusomme som hadde skjedd under kulturrevolusjonen lagt på Lin Biao, Jiang Qing og hennes nærmeste. Jiang Qing ble dømt til døden i 1981, men dommen ble omgjort til livsvarig fengsel. I 1991 begikk hun selvmord ved å henge seg i cellen

Kanskje du er interessert i...