Slaget ved Tel-el-Kebir den 13. september 1882.

Britene forsvarte sin kontroll over Suezkanalen mot en egyptisk opprørshær i slaget ved Tel-el-Kebir den 13. september 1882.

© Bridgeman/IBL

Kappløpet om Afrika

På slutten av 1800-tallet startet Europas stormakter sitt kappløp om Afrikas rikdommer. De afrikanske folkene ble hardt rammet da kontinentet deres ble inntatt og plyndret for dets naturressurser.

3. januar 2018 av Anders Hansson

Den 19. september 1898 toget den britiske generalen Horatio Herbert Kitchener inn i småstedet Fashoda ved Hvitnilen i det nåværende Sør-Sudan. Der ble han møtt av en liten fransk ekspedisjon som etter store anstrengelser hadde kommet de drøyt 300 milene fra Afrikas vestkyst under kaptein Jean-Baptiste Marchands ledelse. Vel fremme hadde Marchand heist det franske flagget, trikoloren. Riktignok røk snoren, og flagget falt i bakken, men franskmennene hadde i det minste nådd fram til Nilens øvre løp.

Fashoda som sådan hadde egentlig ingen betydning. Likevel førte møtet mellom Kitchener og Marchand nesten til krig mellom stormaktene Frankrike og Storbritannia. Kitchener og Marchand holdt imidlertid sine styrker i ro mens det foregikk et intenst diplomatisk spill i Europa. Til slutt trakk
franskmennene til seg følehornene da de sterkere britene viste at de ikke hadde til hensikt å rygge.

For å beholde grepet om Egypt var det avgjørende å kontrollere den livsviktige Nilen. Eller i hvert fall å sørge for at ingen andre gjorde det. 

Rask kolonisering av Afrika

Fashoda-konflikten innebar på flere måter høydepunktet i kolonimaktenes kappløp om Afrika. Den franske imperialismen skulle helt endre retning etter dette forsmedelige nederlaget.

Man måtte innse at målet om atter å få innflytelse i Egypt, som man hadde kontrollert en kort stund på slutten av 1700-tallet, ikke ville bli nådd og at drømmen om å utvide den franske kontrollen av Algerie og Tunisia til å gjelde hele Nord-Afrika var død.

Oppdelingen og erobringen av Afrika er en av de mest spektakulære hendelsene i moderne tid. Før 1880-tallet hadde de europeiske landene svært begrenset innflytelse i Afrika, og det indre av verdens nest største kontinent var ukjent land for dem. Mindre enn 30 år senere var mesteparten av Afrika underkuet, og følgen ble politisk undertrykkelse og økonomisk utbytting. 

Ved århundreskiftet 1900 sto det meste av Afrika under europeisk kontroll.

© svante ström

Trekanthandelen med slaver

Helt ukjent for europeerne var jo Afrika ikke. Romere og grekere hadde alt i antikken forbindelser med befolkningen på den andre siden av Middelhavet. Africa var for øvrig navnet på den romerske provinsen som ble grunnlagt i Nord-Afrika etter Kartagos fall i 146 f.Kr. På 1400-tallet ble det startet en rekke handelsstasjoner langs kysten av Afrika. I århundrene som kom ble kontinentet trukket inn i den såkalte trekanthandelen over Atlanteren der blant annet våpen, jern og tekstiler fra Europa ble byttet mot slaver på markeder som gjerne lå langs den afrikanske vestkysten.

Slavene ble skipet til Vestindia og det amerikanske fastlandet, hvor de måtte arbeide på plantasjene. Råvarer som sukker, bomull og tobakk ble sendt tilbake til Europa for foredling, forbruk og ny eksport. 

Palmeolje og gummi til Europa

Da slaveriet gradvis ble avskaffet og forbudt i Europa og Amerika på 1800-tallet, oppsto det en etterspørsel etter afrikanske varer. Blant de viktigste var palmeolje og palmekjerner, som ble brukt til blant annet såpe, lys, margarin og smøremiddel.

Senere skulle elfenben og gummi bli veldig ettertraktet. Koloniene på sin side skulle bli viktige eksportmarkeder for kolonimaktenes industri. På midten av 1800-tallet kontrollerte europeerne fremdeles bare små områder langs kysten. Franskmennene var for eksempel i det som nå er Senegal, britene i blant annet Gambia, Ghana og Nigeria mens portugiserne hadde opprettet handelsstasjoner i det som i dag er Angola og Mosambik. 

Frankrike bak Suezkanalen

Unntakene var Egypt, Algerie og Sør-Afrika. Allerede i 1798–99 sendte Napoleon en militær ekspedisjon til Egypt. Det var også franskmennene som sto bak byggingen av Suezkanalen. Den sto ferdig i 1869.

Algerie ble invadert av Frankrike så tidlig som 1830, og et stort antall franskmenn emigrerte til området, som skulle bli betraktet som en del av selve moderlandet.

Henry Morton Stanley begynte som journalist, men arbeidet siden med å erobre Afrikas største koloni ved Kongo-elven.

© Ullstein/All over press

Europeere i Sør-Afrika

Sør-Afrika var ett av en håndfull områder med en betydelig europeisk befolkning på 1800-tallet. I 1652 var Kappstaden blitt grunnlagt som en mellomstasjon for det nederlandske ostindiske kompaniets skip på vei til og fra Asia. Kappkolonien hadde den gang ingen større økonomisk betydning, men den var av stor strategisk betydning, og i begynnelsen av 1800-tallet tok Storbritannia kontrollen over Kappstaden. Men da hadde allerede et stort antall emigranter fra Nederland, Tyskland og Frankrike slått seg ned i området og satt i gang den utviklingen som skulle føre til dagens Sør-Afrika.

Stanley kartla Kongo

Før 1870-tallet var det svært få europeere som våget å trenge dypere inn på det afrikanske kontinentet. En viktig grunn til det var at det var ekstremt vanskelig. Den som forsøkte å ta seg med båt oppover de store elvene, for eksempel den veldige Kongo-elven, ble mange steder stoppet av store fossefall. Vanskelig tilgjengelige regnskoger og ugjestmilde ørkener var andre hindringer for europeerne, foruten tropiske sykdommer.

Men enkelte modige oppdagelsesreisende lot seg ikke stoppe av slikt. Av dem er den skotske misjonæren David Livingstone kanskje den aller mest kjente. Men den mannen som klarte å finne den forsvunne Livingstone i Afrikas indre i 1871, Henry Morton Stanley, skulle komme til å spille en uendelig mye større rolle for koloniseringen av Afrika.

Den ambisiøse men ofte brutale Stanley ble født i Storbritannia som John Rowlands, men skiftet navn etter å ha emigrert til USA. Etter at han på oppdrag av en amerikansk avis hadde lett opp Livingstone, utforsket han Kongo-elvens løp i 1874–77. Noen år senere skulle han mer eller mindre på egen hånd skape et kolonirike for den belgiske kongen Leopold II.

Britene ville kolonisere Afrika fra Cape Town til Kairo. Karikaturen viser Cecil Rhodes, som tok kontroll over store deler av Sør-Afrika.

© Hulton Archive/Getty

Brazza tok for seg i Kongo

På den andre siden av Kongo inngikk den italiensk-franske offiseren Savorgnan de Brazza en avtale med lokale høvdinger i 1880 og annekterte området på vegne av Frankrike. Men dette gjorde han uten den franske regjeringens samtykke. Først et par år senere godkjente Frankrike avtalen. Brazza grunnla også den byen som i dag bærer hans navn, Brazzaville, hovedstaden i Republikken Kongo.

I begynnelsen var det altså eventyrere som Stanley og Brazza som tok initiativet til koloniseringen av Afrika. 

Cecil Rhodes 

Vestlige forretningsmenn som Cecil Rhodes drev også utviklingen videre. Briten Rhodes emigrerte til Sør-Afrika som ung mann og ble en lidenskapelig imperiebygger. Han drømte om et britisk Afrika «fra Kapp til Kairo” og sa at hvis han hadde kunnet, så ville han ha annektert planetene. Via sitt firma British South Africa Company grunnla han på 1890-tallet de kommende koloniene som fikk hans navn: Sør-Rhodesia og Nord-Rhodesia, det vil si dagens Zimbabwe og Zambia.

Fransk kamp mot Bismarck

Hva var det da som for alvor satte fart i kappløpet om Afrika? For å finne svar på dette spørsmålet må vi se nærmere på situasjonen i Europa på denne tiden.

I 1871 ble det tyske keiserriket utropt. Tyskland var blitt samlet «med jern og blod” og var nå den mektigste staten på det europeiske fastlandet. Etter den fransk-tyske krigen i 1870–71 ble Frankrike nødt til å overlate Alsace-Lorraine til Tyskland, og dette satte sitt preg på fransk utenrikspolitikk i lange tider framover. For å få franskmennene til å glemme de tapte landområdene oppmuntret den tyske «jernkansleren” Otto von Bismarck Frankrike til å rette blikket utad. 

Frankrike tok Tunisia

I de neste tiårene skulle Frankrike komme til å forsøke å gjenopprette sin nasjonale stolthet med et stadig større afrikansk kolonivelde. Først sto Tunisia for tur. Til da hadde landet tilhørt det osmanske riket, et imperium som lenge hadde vært i langsomt forfall og som de europeiske stormaktene nå holdt på å dele mellom seg. Egentlig hadde Italia langt sterkere interesser i området. Men Tunisia ble i stedet, i likhet med nabolandet Algerie, en del av det franske nordafrikanske veldet. 

Den 13. mars 1884 kjempet britene med overlegne våpen mot en sudanesisk styrke ledet av en mann de kalte Osman slavedriveren.

Britene tok over Suezkanalen

I 1882 inntraff en hendelse som var forsmedelig for Frankrike. Landet hadde lenge vært den dominerende europeiske makten i Egypt. Storbritannia hadde vært imot byggingen av Suezkanalen, men på 1870-tallet, da britene fikk mulighet til å bli storeiere i kanalen, grep de sjansen.

I begynnelsen på 1880-tallet gjorde egyptiske offiserer opprør under ledelse av Urabi Pasha, som lanserte slagordet «Egypt for egypterne”. Storbritannia og Frankrike så at deres interesser var truet. Franskmennene nølte med å ty til militære midler, men i 1882 bestemte britene seg for å ta kontroll over landet med makt. Dermed mistet Frankrike sin innflytelse i Egypt.

Dette ga opphav til en fransk-britisk rivalisering i Afrika som toppet seg i Fashoda i 1898 og varte til 1904. Da aksepterte Frankrike omsider Storbritannias stilling i Egypt mot at franskmennene fikk frie hender i Marokko.


Tyskland inn i jakten på kolonier

Det som skjedde i første halvdel av 1880-tallet, var dels at Afrika ble en brikke i det europeiske storpolitiske spillet, dels at aktører som tidligere ikke kunne eller ville skaffe seg kolonier, nå forsøkte å tilrive seg en del av den afrikanske kaken.

Under Bismarck var den tyske ledelsen lenge helt uinteressert i kolonier. Men på begynnelsen av 1880-tallet ombestemte den tyske kansleren seg. Egentlig mente han fremdeles at kolonier var mest til bry og risikerte å koste en drøss med penger. Men han skjønte at ettertiden ville dømme ham hardt hvis han ikke grep sjansen til å skape et tysk kolonivelde når de nå engang hadde muligheten. I årene 1884–85 skaffet Tyskland seg nesten alle sine
koloniområder i Afrika.

Leopold IIs private koloni

Den som ville ha den største munnfullen, var også den som hadde minst makt i ryggen. Belgias kong Leopold II hadde lenge drømt om kolonier. Han fikk tak i Henry Morton Stanley og ga ham i oppdrag å opprette handelsstasjoner langs Kongo-elven.

Bismarck var vert for Berlin-konferansen da Belgias kong Leopold II fikk Kongo.

© Mary Evans/IBL

Stanley skulle også inngå kontrakter med de afrikanske fyrstene som gikk ut på at de frasa seg sin suverene status. Men ikke til den belgiske stat. Belgias regjering ønsket ikke å være med på noe koloni-eventyr. Det ble i stedet tegnet kontrakt med en organisasjon som Leopold hadde stiftet. 

Berlinkonferansen i 1884

Snart ble det reist spørsmål om hvem som egentlig hadde rett til området rundt Kongos utløp: Frankrike, Leopold eller Portugal, som faktisk hadde vært i området i lang tid. For å bremse kolonikappløpet og styre utenom fremtidige konflikter kalte Bismarck Europas stormakter sammen til en konferanse i Berlin i 1884.

Til forskjell fra det som ofte påstås delte ikke Europas kolonimakter opp Afrika på Berlin-konferansen. Spørsmålet sto ikke engang på dagsordenen. Konferansen skulle derimot fastsette prinsipper for nye besittelser langs Afrikas kyst. Dette var litt merkelig, siden det ikke var så mye kyst igjen å krangle om. Derimot ble det ikke vedtatt prinsipper for hvordan innlandet skulle fordeles.

Men i konferansens sideværelse ble det drevet diplomatisk kjøpslåing. Via bilaterale avtaler, altså kontrakt mellom to parter, greide Leopold å få sin kontroll over den enorme Fristaten Kongo anerkjent av de andre maktene.

Kongen, som hittil hadde framstått som en stor filantrop, utsatte i årene som fulgte sin private koloni for en hensynsløs utbytting som kostet millioner av mennesker livet. Til slutt måtte den belgiske staten overta ansvaret for kolonien i 1908. Den skulle for ettertiden hete Belgisk Kongo.

Kolonigrensene ble altså ikke forhandlet fram ved noe hesteskoformet konferansebord. I stedet var de resultatet av avtaler mellom de to landene som hadde kolliderende interesser på et visst område. Grensene skulle ideelt sett følge naturlige hindringer som elver og fjell.


Enkel grensetrekking 

Men som den britiske statsministeren Salisbury konstaterte; ofte visste man ikke hvor disse lå. Iblant eksisterte de ikke engang i virkelighetens verden. I enkelte tilfeller fulgte grensene lengde- og breddegrader. Følgen ble at de ser ut som om de er trukket opp med linjal. Disse grensene ble altså skapt uten hensyn til den afrikanske virkeligheten, noe som har skapt problemer helt fram til vår tid.

Under begge verdenskrigene ble afrikanere rekruttert til kolonimaktenes armeer. 

© Getty

Det at kolonimaktene ble enige om hvor grensene mellom «deres” områder gikk, betydde ikke nødvendigvis at de hadde noen reell kontroll der. Det kunne ta mange år før hele området var «pasifisert”. Dette betydde ofte at all motstand ble knust med militære midler.


Etiopia forble selvstendig

I tillegg til de allerede nevnte kolonimaktene forsøkte enda et land å blande seg inn i leken, nemlig Italia. I likhet med Tyskland hadde Italia nettopp blitt samlet, og den unge staten ville befeste sin stilling gjennom afrikanske besittelser. Siden Frankrike insisterte på at Tunisia tilhørte dem, vendte italienerne i stedet blikket mot Afrikas horn. I 1890 ble kolonien Eritrea opprettet langs kysten av Rødehavet.

Tre år tidligere hadde italienerne opprettet et protektorat over deler av dagens Somalia, mens den delen av landet som vender mot Adenbukta i nord var kontrollert av Storbritannia. Italia gjorde også mislykkede forsøk på å tilrane seg Etiopia med makt. Etiopia forble imidlertid uavhengig under hele kolonitiden, selv om landet ble okkupert av Italia under annen verdenskrig. I 1911 invaderte Italia også det som i dag er Libya, men det varte helt ut på 1930-tallet før man omsider hadde knust motstanden i området. 

Verdenskrig i Afrika

Oppstykkingen av Afrika var som vi har sett dramatisk og fant sted i løpet av noen få tiår. Da første verdenskrig begynte, hadde europeerne lagt så godt som hele kontinentet under seg. Verdenskrigens konflikter smittet over på Afrika, og det var harde kamper i blant annet Tysk Østafrika. Etter krigen måtte Tyskland gi fra seg sine kolonier, først og fremst til Frankrike og Storbritannia. I 1930-årene hadde motstanden mot kolonimaktene opphørt de fleste steder i Afrika.

Annen verdenskrig, da et stort antall afrikanere sloss i kolonimaktenes hærer, ble på mange måter startskuddet for den afrikanske frigjøringskampen. Den ble ledet av den intellektuelle afrikanske eliten som hadde vokst fram i koloniene. Det var imidlertid først på 1960-tallet at uavhengighetsbølgen for alvor begynte å feie inn over Afrika.

Kanskje du er interessert i...