Kampen mot tyskerne

En israelsk mann som er i ferd med å avsløre statshemmeligheter blir forført av en vakker kvinne som viser seg å være hemmelig agent. Han dopes ned,...

11. november 2016 av Jacob Sörensen

I april 1940 angrep Nazi-Tyskland Norge og Danmark. Andre verdenskrig var kommet til Norden. Men ikke alle fant seg i den tyske okkupasjonen, og for hvert år som gikk ble motstanden voldsommere.

Tekst Jacob Sørensen

Både Norge og Danmark var blitt angrepet av Tyskland 9. april 1940. Danskene ga opp etter noen timers kamp, mens nordmennene kjempet videre fram til 10. juni. Da hadde den norske regjeringen og kongefamilien klart å flykte til Storbritannia. Derfra fortsatte de kampen på de alliertes side.

Den danske regjeringen innledet i stedet et samarbeid med tyskerne. Kongen ble også i landet, og den danske hæren var virksom helt frem til 29. august 1943. Da brøt samarbeidet med tyskerne sammen. Det ble innført unntakstilstand, og tyskerne avvæpnet det danske forsvaret. Etter dette ble den tyske kontrollen med samfunnet strengere.

Høsten 1944 pågrep tyskerne omtrent 2 000 danske politimenn og sendte dem til konsentrasjonsleiren Neuengamme. De mente at politiet samarbeidet med motstandsbevegelsen.

Både i Norge og Danmark gikk det lang tid før motstandsbevegelsene var ordentlig etablert. De utviklet seg på forskjellige måter, og brukte ikke de samme metodene.

Okkupasjonen var også svært forskjellige i de to landene. Den danske samarbeidspolitikken betydde at tyskerne formelt fungerte som «fredelige okkupanter”. Adolf Hitler mente at tyskerne var i Danmark for å beskytte landet mot et britisk angrep.

Dette var selvfølgelig det rene tøv, men samarbeidet ga den danske regjeringen diplomatisk spillerom. Landet måtte godta mange tyske krav, men fikk til gjengjeld beholde en viss grad av frihet. De danske myndighetene fortsatte også å fungere.

Det var altså danske domstoler som dømte danske sabotører og motstandsfolk og satte dem i danske fengsler. I mange tilfeller ble derfor mistenkelige motstandsfolk mindre brutalt behandlet enn om tyskerne selv hadde stått for straffen. I tillegg klarte den danske regjeringen å holde landets nazistparti borte fra makten.

Norsk motstand

I Norge fikk man den motsatte utviklingen. Her fikk myndighetene 9. april det samme tilbudet om samarbeid som danskene hadde fått. Men Norge valgte å gjøre motstand. Det var ikke fordi de var modigere enn danskene, men fordi den norske geografien gjorde det enklere å organisere et militært forsvar. Nordmennene kunne også regne med hjelp fra britiske og franske styrker.

Da tyskerne hadde seiret, lot de den norske nazilederen Vidkun Quisling danne en marionettregjering. Men i praksis var den helt under okkupasjonsmaktens kontroll.

1. februar 1943 erklærte den tyske øverstkommanderende i Norge, Josef Terboven, at nordmennene måtte arbeide mer og bidra mer til Tysklands krig. Ved Arbeidskontoret i Oslo var de fleste nordmenn i arbeidsfør alder registrert. Mange fryktet at tyskerne ville bruke registrene for å tvangsinnkalle ungdommer til arbeidstjeneste.

De norske motstandsgruppene hadde forskjellige oppfatninger om hva man burde foreta seg. Den største gruppen, Milorg, fryktet at et attentat ville føre til tyske straffaksjoner.

Flere kommunistiske grupper mente derimot at registrene måtte ødelegges før tyskerne fikk tak i dem. En av disse enhetene gikk i gang med å planlegge en aksjon. Først ville man slå til på årsdagen for invasjonen, 9. april. Da dette viste seg umulig, valgte man en annen symbolsk dato – Hitlers fødselsdag
20. april.

Om kvelden 20. april 1943 klarte gruppeleder Asbjørn Sunde og hans menn å legge ut sprengladninger rundt Arbeidskontoret og så sette huset i brann. Klærne til Sunde tok fyr, men han fikk uventet hjelp av en tysk soldat som slukket ilden. Deretter klarte den norske motstandslederen å skyte seg fri og slapp unna.

Få motstandsfolk

Attentatet mot Arbeidskontoret gjorde det vanskeligere for tyskerne å tvangsutskrive folk. Aksjonen inspirerte også andre motstandsgrupper til lignende aksjoner. Men motstandsbevegelsene under annen verdenskrig var ikke folkebevegelser – verken i Danmark, Norge eller noe annet europeisk land. Kampen ble ført av en liten skare enkeltpersoner, og det tok tid før motstanden kom ordentlig i gang. Det var flere grunner til det. For det første forutsatte væpnet kamp tilgang til ammunisjon og sprengstoff, men også opplysninger om de menneskene eller stedene man skulle slå til mot. Det kunne dessuten være vanskelig å verve medlemmer som var villige til å sette livet på spill.

  Ved krigens utbrudd var det relativt få våpen i omløp mange steder. Dette gjaldt ikke minst i byene, der motstandsbevegelsene sto sterkest.

Mange skandinaver var dessuten oppdratt til å adlyde autoriteter. De rettet seg ganske enkelt etter regjeringens oppfordringer. Visst var det mange dansker som mente landet burde gjort mer motstand i forbindelse med invasjonen. Men allerede etter noen dagers okkupasjon foretrakk de fleste ro og orden fremfor kamp og kaos.

Derfor kom motstanden i starten mest fra grupper som allerede hadde vært på kant med det etablerte samfunnet.
I Danmark dreide det seg både om kommunister og konservative ungdommer som mislikte demokratiet.

Også i Norge var kommunistiske grupper tidlig aktive. Den norske avdelingen av Wollweber-organisasjonen var et eksempel. Wollweber var en tysk, kommunistisk sabotasjegruppe som
allerede før krigen hadde gjennomført aksjoner, blant annet mot skip som fraktet forsterkninger til Francos regime i
Spania.

Sabotasje mot tungtvannet

Wollwebers norske avdeling ble ledet av Asbjørn Sunde og ble kalt Osvald-gruppen. Dens medlemmer gjennomførte 200 sabotasjeaksjoner i Norge frem til 1944, da gruppen ble lagt ned etter ordre fra Moskva.

Den kanskje best kjente norske aksjonen ble organisert fra London. Den skjedde da norske motstandsfolk sprengte tungtvannsfabrikken på Rjukan i Telemark for å få satt en stopper for nazistenes utvikling av atomvåpen.

Anlegget på Vemork i Rjukan-dalen
var det største i verden, og tyskerne hadde dermed uinnskrenket adgang til et stoff med potensial til å revolusjonere krigføringen. Britene hadde fløyet inn fire karer fra Kompani Linge som skulle forberede en sabotasjeaksjon mot høykonsentrasjonsanlegget, og meningen var at de skulle suppleres med et trettitalls frivillige fra 1. britiske flybårne
divisjon. Aksjonen gikk fryktelig galt. To glidefly med britiske offiserer og menige styrtet over Norge, og det samme gjorde ett av trekkflyene. De overlevende ble arrestert av tyskerne og henrettet.

Gruppa på fire motstandsmenn som hadde overvintret i fjellene, var imidlertid intakt. Det ble derfor besluttet at de skulle få følge av seks andre fra Kompani Linge. Disse ble fløyet inn til Norge i februar 1943. 27 februar klarte ni av disse mennene å ta seg uhindret inn i tungtvannsanlegget og sprenge det.

Stoppet våpenproduksjon

Også i Danmark var det aksjoner mot militære anlegg. Danmarks største våpenindustri Riffelsyndikatet leverte fortsatt geværer for tyskerne, og fabrikken hadde vært utsatt for mindre sabotasjehandlinger uten at produksjonen hadde blitt rammet vesentlig.

Den danske motstandsbevegelsen hadde bestemt seg for å slå til på nytt. Torsdag 22. juni 1944 klarte medlemmer av gruppen Borgerlige Partisaner, BOPA, å ta seg inn i de godt bevoktede fabrikklokalene og ta kontroll over vakthytta. Derfra kunne de bestemme hvem som fikk komme inn på området.

To lastebiler med 400 kilo sprengstoff ble deretter kjørt inn gjennom porten. Alarmen var ennå ikke gått. Sabotørene var forkledd som fabrikkarbeidere og kunne stille og rolig legge ut sprengladningene uten å vekke mistanke. Samtidig sørget andre sabotører for å stjele ammunisjon og nye våpen til motstandsbevegelsen.

«Folkestrejk» slått ned

Da sprengladningene var plassert, utløste de forkledde motstandsfolkene flyalarmen inne på området. Da sirenene begynte å ule, strømmet arbeiderne ut av fabrikken. Sabotørene skjulte seg i menneskemengden. Noen minutter senere eksploderte hele fabrikken med et øredøvende brak. Flammene fra brannen strakte seg høyt til værs.

Aksjonen var en suksess. Våpenproduksjonen ble stoppet og kom aldri i gang igjen under krigen.

Også i Danmark svarte tyskerne med hevnaksjoner, og åtte dansker ble henrettet. I tillegg ble det innført portforbud. Det danske folk svarte igjen med streiker og uroligheter. «Folkestrejken” ble den største folkelige manifestasjonen i Danmark under krigen. Tusenvis
av mennesker viste sin misnøye, men protestene ble slått ned med vold, og 97 mennesker ble drept.

Både i de norske og danske nettverkene av motstandsgrupper vokste det også frem en besynderlig allianse mellom nasjonalister og kommunister. I Norge samarbeidet Asbjørn Sundes kommunister med overklassefolk fra konservative kretser i Oslo.

I Danmark fantes det lignende allianser. Borgerlige Partisaner, som tross navnet var et kommunistisk nettverk, gjorde for eksempel felles sak med den høyreorienterte organisasjonen Holger Danske.

Motstandsgruppene slet med flere problemer. Illegale aviser oppmuntret riktignok til motstand, men den danske regjeringen fordømte sabotasjen. Også den norske eksilregjeringen i London advarte i radiosendinger mot «en aktivistisk linje”.

Nordmennene ble i stedet oppfordret til å verve og trene motstandsfolk som skulle være beredt «når dagen kom”. Underforstått betydde det at motstandsgruppene skulle vente på en alliert invasjon før de grep til våpen.

En av de mest alminnelige formene for aksjoner var såkalte tysterlikvideringer. Folk som samarbeidet med tyskerne eller forrådte motstandsfolk, ble skutt på åpen gate eller bortført og «ble borte”. To av dem som ble drept, var den danske statsviteren Aage Petersen og hans medarbeider Torben Arne Vikelsø-Jensen. Petersen var informasjonssjef for den dansk-tyske SS-enheten Shalburgkorpset i Glostrup, en mil vest for København.

Færre likvideringer i Norge

Om morgenen 13. september 1944 forlot Petersen sitt hjem sammen med Vikelsø-Jensen. De var på vei til den lokale frimurerlosjen der den forhatte SS-
enheten deres holdt til. Underveis dit åpnet noen ild med maskinpistol.

På et fotografi fra gjerningsstedet ligger de to mennene skutt ved siden av hverandre i høstsolen. Aage Petersens hvite hatt kaster en lang skygge over blodet som flyter mot rennesteinen. Det var ikke vanlig at man offentliggjorde bilder av henrettede tystere.

I Danmark ble det gjennomført over 400 slike likvideringer under okkupasjonen. 238 ble utført i krigens siste måneder i 1945. I Norge var antallet henrettelser betydelig lavere: 65 personer.

Både i Norge og Danmark ble motstandskampen mer intens jo lenger ut i krigen man kom. Det ble også dannet store paramilitære styrker som skulle settes inn i krigens siste fase. Danmark ble befridd 5. mai 1945 – Norge tre dager senere.

Frigjøringen gikk rolig for seg

Den danske frigjøringen gikk ganske rolig for seg. Tyskerne i landet forholdt seg passive, og de kampene som var, utspilte seg først og fremst mellom danske motstandsfolk og dansker som hadde gått i tysk tjeneste. I Norge var det ikke mindre enn 500 000 tyske soldater ved krigens slutt. De allierte fryktet at denne styrken skulle nekte å gi opp. Det skjedde heldigvis ikke. Da den tyske øverstkommanderende Karl Dönitz
ga troppene ordre om å kapitulere, adlød de.

Når frigjøringen gikk relativt fredelig for seg i de to landene, skyldes det især to forhold. For det første aksepterte de tyske styrkene nederlaget. Dessuten var verken dansker eller nordmenn ute etter noen revolusjon. I motsetning til flere andre europeiske motstandsgrupper godtok de demokratiet og de gamle maktstrukturene i samfunnet.

Dette sikret en fredelig avslutning på fem års smertefull okkupasjon i Norge og Danmark. For noen hadde denne tiden også betydd en kamp med livet som innsats.

Kanskje du er interessert i...