Upptäcktsresande James Cook misshandlas på Hawaii 1779.

Opphissede øyboere stikker ned Cook og slår ham til han dør i 1779. Samtidig illustrasjon.

© Heritage/Getty

James Cook – oppdagelsene ble hans død

Under dekke av å måle størrelsen på solsystemet ga James Cook seg av gårde for å finne et nytt kontinent. Ekspedisjonen i 1769 ble den første av flere lange reiser som resulterte i nye oppdagelser - men som også førte til hans voldsomme død.

21. oktober 2017 av Björn Lundberg

Om morgenen 14. februar 1779 ble James Cook vekket av en dyster beskjed. Skipet hans lå for anker utenfor Hawaii i Stillehavet, og i nattens løp hadde en hawaiiansk tyv stjålet en robåt.

Da Cooks skip hadde nådd Hawaii første gang i 1778, hadde øyboerne vært velvillig innstilt. De så på Cook som en reinkarnasjon av fruktbarhetsguden Lono og behandlet ham med stor respekt. Men da britene viste en mer menneskelig side, endret inntrykket seg fort.

Stemningen ble fiendtlig

Akkurat hva som skar seg vet man ikke, men da Cook kom tilbake til øygruppen for tredje gang på litt over et år, ble stemningen åpenlyst fiendtlig. Den stjålne robåten ble gnisten som antente det hele. Sammen med noen soldater tok Cook seg i land for å ta gisler og så forlange båten tilbake. På stranden ble de om-ringet av en opprørte folkemengde, og det brøt ut en kort kamp. Cook ble truffet av et spyd i ryggen og falt om i det grunne vannet, der han ble mishandlet og drept. James Cooks be-givenhetsrike liv hadde fått en dramatisk slutt.

Da han ble født som sønn av en land-arbeider i York i 1728, var det lite som tydet på at James Cook en dag skulle bli verdensberømt. 16 år gammel flyttet han hjemmefra. Etter en kort tid som ekspedi-tør vandret han til havnebyen Whitby for å bli sjømann på ett av handelsskipene der.

Studerte om kveldene

Cook skulle lære det slitsomme yrket, men studerte også matematikk, astronomi og navigasjon om kveldene. Han steg raskt i gradene og ble utnevnt til styrmann i 1752. Tre år senere fikk han tilbud om å bli skipper med ansvar for eget skip. Til manges forundring takket han nei til tilbudet og tok i stedet tjeneste som matros i Royal Navy. Beslutningen betydde at den 26-årige Cook måtte begynne forfra. 

Porträtt av upptäckaren James Cook.

Den verdensberømte britiske oppdageren ble født i York i 1728 og var sønn av en landarbeider. 

© Thinkstock

Men han ble snart forfremmet til understyrmann, og to år senere nådde han graden master (styrmann). Med tanke på at Cook verken hadde adelig navn eller innflytelsesrike beskyttere var det en imponerende bragd.

Detaljerte sjøkart

I 1758 ble Cooks skip Pembroke sendt til Canada for å slåss mot franskmennene, og han utmerket seg blant annet da byen Quebec ble inntatt. De påfølgende årene kartla han kysten av Newfoundland grundig. De sjøkartene han skapte var så detaljerte at de fremdeles var i bruk nesten to hundre år senere. Ryktet om hans dyktighet som kartograf og astronom nådde også Londons vitenskapsmenn.

Dette var i opplysningstidens Europa. Mennesket og universet skulle utforskes og de siste hvite flekkene på verdenskartet viskes ut. Sammen med den britiske marinen planla vitenskapsakademiet Royal Society en jordomseiling. Offisielt var målet å seile til øygruppen Tahiti i Stillehavet for å observere planeten Venus’ passasje over solskiven i juni 1769. Dersom denne passasjen ble observert samtidig fra en rekke forskjellige steder på jordkloden, ville man nemlig kunne beregne avstanden mellom jorden og solen og på denne måten løse gåten om solsystemets størrelse.

Venus-studier i Tahiti

Cook lot til å passe som hånd i hanske for oppdraget. Han var ikke bare en godt likt sjøkaptein, han hadde også den vitenskapelige kunnskapen. Men Venus-passasjen var ikke det eneste Cook skulle studere. I et hemmelig tillegg slo man fast at Cook etter besøket på Tahiti skulle seile sørover for å utforske det sagnomsuste kontinentet – Terra Australis Incognita – som man mente strakte seg ut over Sør-Stillehavet.

Dette var et eventyr James Cook hadde drømt om lenge. Som han selv skrev ønsket han ikke bare å komme «lenger enn noen tidligere hadde gjort, men så langt som det er menneskelig mulig å komme”.

James Cook observerar Venuspassagen i teleskop på Tahiti 1769.

I juni 1769 var James Cook på Tahiti. Herfra ­observerte han at planeten Venus passerte foran solen.

Sitrusfrukter mot skjørbuk

Den 26. august 1768 forlot James Cook England med skipet Endeavour. Et halvt år senere rundet han Kapp Horn og fortsatte ut i Stillehavet. Navnet til tross var dette et hav som avkrevde respekt. På de store, våte flatene pleide skjørbuk-en å melde seg. I løpet av noen uker kunne et skip miste halve besetningen.

På denne tiden visste man ikke at den fryktede sykdommen skyldtes mangel på C-vitamin, men Cook kjente til en studie som viste at sitrusfrukter lot til å kunne helbrede sykdommen. Ved hver stopp sørget Cook for at Endeavour bunkret fersk frukt og grønnsaker og hadde også med et stort lager surkål. Dessuten forlangte han god hygiene om bord. Resultatet var sensasjonelt: Cook gjennomførte tre ekspedisjoner til Stillehavet uten at ett eneste besetningsmedlem døde av skjørbuk.

Utforsket New Zealand

Etter å ha observert venuspassasjen fra en solfylt høyde i Tahiti satte Cook kursen sørover. I oktober 1769 gjenoppdaget han New Zealand, som nederlenderen Abel Tasman hadde besøkt i 1642. Ved å seile rundt land-ets to største øyer beviste han at landet ikke var en del av et større kontinent. Endeavour fortsatte vestover og nådde Australias østkyst
i april 1770.

Tross Cooks dyktighet som navigatør holdt ekspedisjonen på å ende i katastrofe da Endeavour i juni ble sittende fast på Det store barriere-revet. Men de fikk løs skipet og kunne fortsette tilbake til England via Det indiske hav og Atlanteren.

Ekspedisjonen utforsket mange øyer i Stillehavet. Her blir Cook vitne til at et menneske ofres. Samtidig gravering.

© Thinkstock

Cooks heltestatus økte

Etter hjemkomsten begynte Cooks heltestatus å tilta. Spørsmålet om det fantes et ukjent konti-nent enda lenger sør var imidlertid ikke besvart. Derfor fikk han i oppdrag å lede en ny ekspedisjon i 1772–75. Han krysset den sydlige polarsirkelen og nådde 71° 10’ sørlig bredde – lenger sør enn noen tidligere hadde vært – før han måtte snu på grunn av isfjell og tåke.

Selv om Cook aldri fikk se Antarktis, hadde han vist at det umulig kunne finnes noe sørlig kontinent med store rikdommer og fabeldyr. Cook fortsatte over Stillehavet før han kom tilbake til England i 1775.

Etter hjemkomsten ble James Cook forfremmet til kommandørkaptein og dro i 1776 ut på en tredje stor ekspedisjon. Denne gangen var målet å utforske vestkysten av Nord-Amerika og en gang for alle finne ut om det fantes en nordlig sjøvei mellom Atlanteren og Stillehavet.

Kom ut for kannibaler

Denne delen av oppdraget mislyktes, men på sin ferd oppdaget Cook øygruppen Hawaii, som han ga navnet Sandwich-øyene. Etter å ha kartlagt Canadas vestkyst dro Cook tilbake til Hawaii for å samle krefter og reparere skipene, men Cook ble altså drept i februar 1779. Kapteinens legeme ble tatt hånd om av øyboerne i en religiøs seremoni, og hjert-et ble spist av fire høvdinger. Kraniet, hendene og føttene ble senere levert tilbake til britene mens resten av bena ble plassert i helligdommer på øya.

Etter hans død vokste James Cooks berømmelse ytterligere. Hans ekspedisjo-ner hadde gitt verdenskar-tet skarpere konturer. Cooks vitenskapelige interesse og grundige undersøkelser ble også stilskapende.

Karta över alla James Cooks expeditioner.

Cook gjennomførte tre lange oppdagelsesreiser mellom 1768 og 1779.

Fakta: James Cooks oppdagelser

Det sies ofte at James Cook oppdaget Australia og New Zealand, men det er feil. Allerede på 1600-tallet ble disse områdene utforsket av nederlandske sjøfarere. Cook var imidlertid den første europeer som gikk i land på Australias østkyst. I april 1770 nådde han Botany Bay ved dagens Sydney og ga bukten dens navn som en hyllest til ekspedisjonens to botanikere: Joseph Banks og den svenske Linné-eleven Daniel Solander.

Cooks grundige kartlegging av New Zealand og Australia ryddet veien for den britiske kolonisasjonen av disse landene. Han oppdaget blant annet at New Zealand består av to store øyer, adskilt av et trangt sund (Cooksundet). I Stillehavet oppdaget han flere øygrupper, så som Ny-Caledonia og Hawaii. Cook­øyene nordøst for New Zealand, som han besøkte i 1773 og 1777, bærer hans navn selv om de var sett tidligere fra spanske skip.

Kanskje du er interessert i...