Jakten på Alariks grav

De var på skuddhold av fronten, men Elsie Knocker og Mairi Chisholm trosset farene i arbeidet for å pleie sårede soldater. Iblant bega de seg ut i...

31. mai 2016 av Allan Klynne

Da goterkongen Alarik døde i 410 e.Kr., skal han ha blitt begravd sammen med uvurderlige skatter som han hadde plyndret i Roma, blant dem den legendariske sjuarmede lysestaken fra tempelet i Jerusalem. Siden har utallige skattejegere lett etter Alariks grav – blant dem SS-lederen Heinrich Himmler.

Tekst: Allan Klynne

Sent på høsten i 410 e.Kr. drev en gruppe romerske fanger og gravde i bunnen av den tørrlagte elva Busento utenfor den søritalienske byen Cosenza, 25 mil sørøst for dagens Napoli. Elva var demmet opp for å lede vannet vekk, og rundt omkring sto gotiske soldater vakt.

Da alt var ferdig, ble den døde goterkongen Alarik senket ned i graven sammen med masser av kostbarheter. Så slapp de vannet til igjen, og alle fangene ble henrettet. Ingen skulle få fortelle hvor kongen lå begravd, eller hvilke rikdommer som ble begravd sammen med ham.

Alt taler for at det dreide seg om deler av det enorme krigsbyttet som goterne var kommet over noen måneder tidligere, da de inntok og plyndret Roma.

Massakren på fangene fikk ønsket effekt: Ingen har funnet skatten, enda mange har forsøkt seg. Blant dem også SS-lederen Heinrich Himmler, som var besatt av tanken på å finne beviser for det ariske folkets storhet i forgangne tider.

Alarik er en av antikkens mest kjente skikkelser, men selve personen vet vi nesten ingenting om. Han tilhørte det germanske folket vestgoterne, som på 370-tallet e.Kr. flyktet fra det nåværende Ukraina og Romania for de fremstormende hunerne for å søke oppholdstillatelse i det romerske imperiet.

Slaver flyktet

På den italienske halvøya ble fremmedfrykten etter hvert stor, og i 408 e.Kr. ble en masse koner og barn av germanske oppkomlinger i statsapparatet drept. Resultatet ble at 30 000 slaver flyktet til Alarik. For å tvinge fram en politisk løsning, marsjerte Alarik mot Roma med en sterk hær.

Situasjonen ble fort fastlåst. Den vestromerske keiseren Honorius forskanset seg i Ravenna i det som nå er Nord-Italia og nektet å gå med på innrømmelser overfor goterne. Verken militære konfrontasjoner eller forhandlinger ga noe resultat.

Da Alarik sommeren 410 e.Kr. for tredje gang sto utenfor Roma, var det ingen vei tilbake. Ved middagstider 24. august, midt under siestaen, trengte goterne gjennom Porta Salaria i den nordøstre delen av byen. Da var det gått nesten 800 år siden fiender sist hadde kommet seg innenfor murerne, da gallere fra nord for Alpene hadde invadert byen.

I tre dager plyndret goterne verdens hovedstad. Det later imidlertid ikke til å ha vært snakk om sanseløse ødeleggelser, selv om arkeologiske spor tyder på at en del bygninger rundt Forum Romanum brant ned på denne tiden. Forestillingen om skjeggete barbarer som løp rundt og veltet statuer i øst og vest er altså langt på vei noe som er funnet på i ettertid.

Goterne ville ha mye gull

Det goterne derimot ville ha, var gull – mye gull. Året før hadde byen kjøpt seg fri med 10 000 kilo gull, 4 000 silketunikaer og 1000  kilo pepper.

Nå fantes det ikke noe som kunne stoppe de gotiske soldatene. Pavelige lister fra middelalderen viser hva som forsvant ut fra kirkene: Bare fra Laterankirken, Romas domkirke, ble det røvet rundt 300 kilo gull og 750 kilo sølv. Mette av byttet dro plyndrerne av sted som en lang skimrende slange gjennom byporten, uten å etterlate seg en garnison eller prøve å utnevnte Alarik til keiser.

Nyheten om plyndringen spredte seg snart rundt Middelhavet og rystet alle som fikk høre om den. Hieronymus, en av kirkefedrene, mottok nyheten i Jerusalem: «Ordene setter seg fast i halsen mens jeg skriver dette, og ansiktet er fordreid av hulking. Byen som erobret verden er selv blitt erobret.”

Symbol på barbarene

For Alarik hadde derimot ingenting forandret seg. I stedet for en ordentlig øverstkommanderende i imperiet, var han blitt selve symbolet på barbarene og bortimot en militær «reiseleder”. Goterne, eller snarere den blandede gruppen av mennesker som flokket seg om opprørshæren, fortsatte sørover. Alariks plan var å skipe folket sitt til Afrika og grunnlegge et nytt rike. Men drømmen ble knust da høststormene senket flåten i Messinastredet mellom Sicilia og det italienske fastlandet.

Alarik og resten av goterne som hadde overlevd forliset vendte motfalne nesen nordover igjen, men var altså ikke kommet lengre enn til Cosenza da Alarik ble syk og døde, antagelig av malaria.

Opplysningene om det som hendte på denne tiden er få og usikre. Forskerne er uenige om hvor Alariks gravsted lå, om det virkelig var mulig å demme opp elva Busento slik det blir sagt, og om han i tilfelle ble gravlagt på bunnen av den.

De er heller ikke enige om hvilke gjenstander som ble lagt i graven. Kan det tenkes at den berømmelige sjuarmede lysestaken, som romerne hadde beslaglagt under plyndringen av tempelet i Jerusalem i 70 e.Kr., har vært blant skattene?

Ufattelige skatter

De fleste tar for gitt at det var snakk om umåtelige kostbarheter. Da Alariks etterfølger Ataulf giftet seg med en romersk keiserdatter i 414 e.Kr., bar femti ungdommer fram store brett med gullmynter og edelsteiner. Det var antakelig bare en brøkdel av byttet fra Roma.

Kunnskapen om Alariks grav lå lenge upåaktet, til den tyske dikteren ­August Graf von Platen i 1834 skrev det nasjonalromantiske diktet «Graven i Busento”. Den franske forfatteren Alexandre Dumas forteller at lokalbefolkningen på 1830-tallet stadig vekk gikk og hakket i elvebredden, og snart bredte «Alarik-feberen” seg. Men tross mange forsøk greide ingen å lokalisere graven.

I 1937 dukket det opp en fransk kvinne ved navn Amelie Crevolin Cosenza, som spaserte omkring og skannet «strålingen” fra graven ved hjelp av en pendel. Da hun påsto at hun hadde fått napp et stykke opp i Busento-dalen, kom snart en gruppe franske arkeologer for å grave på stedet der pendelen hadde gitt utslag – uten å finne noe.

Men det var flere som var interessert. SS-lederen Heinrich Himmler, som var sjef for den pseudoarkeologiske nazistiske organisasjonen Ahnenerbe, hastet ivrig ned til Cosenza for å få være med på åpningen av den berømte germanerkongens grav. Men da han ankom 20. november 1937 og ble ført rett bort til utgravningsplassen ble det hele et antiklimaks.

Gjorde Hitler-hilsen

Åtte meter ned i sjakten som arkeologene­ hadde gravd ut, lå det noen knokler, men ikke spor av noen skatt. Himmler – som litt surt registrerte at Cosenza ikke hadde noe skikkelig monument over den ariske helten – gikk ut på bybroen, gjorde Hitler-hilsen mot elva og reiste hjem igjen. Under annen verdenskrig skal tyske soldater ha fortsatt letingen med metalldetektorer, men uten resultat.

Interessen for Alariks grav har ikke avtatt. I 1999 kunngjorde to brødre fra Cosenza at de hadde funnet en hule hvis gulv var dekket med elvesand. En arkeolog fra universitetet i Calabria i Cosenza avviste stedet som uinteressant. Men i 2002 kjøpte en av hans kolleger nabotomta mens arkeologen selv ble valgt inn i kommunestyret som «kulturell konsulent med tanke på bruk av myten om Alarik til byens beste”. Men noen undersøkelser er ennå ikke iverksatt.

Legenden om Alariks grav har med andre ord alt som kan forlanges av en god Indiana Jones-film: lokale kjeltringer, nazi-arkeologer og en sagnomsust skatt.

Kanskje ligger skatten fremdeles et sted på bunnen av Busento? l

Les mer: The Lost Gold of Rome: The Hunt for Alaric’s

Treasure av Daniel Costa (2007) ? Rome’s Gothic Wars av Michael Kulikowski (2007)

Kanskje du er interessert i...