Statsminister Mohammad Mossadeq taler til folket utenfor parlamentet i Teheran. 

© corbis/all over press

Irans statsminister ble kuppet av amerikanske agenter

Fiendtlighetene mellom Iran og USA startet allerede i 1953.

16. mars 2017 av Magnus Västerbro

En folkevalgt statsminister avsettes i et kupp satt i scene av en CIA-agent som har tatt seg inn i landet under falsk identitet. Det lyder som handlingen i en dårlig thriller, men var blodig og tragisk virkelighet i Iran i 1953.

CIA spredte falske rykter og forårsaket dermed opptøyer i Teherans gater i august 1953. Det bidro til Mossadeqs fall.

Det var rett før midnatt den 15. august. Oberst Nematollah Nassiri ledet en konvoi biler gjennom den mørke sommernatten i Teheran, på vei til residensen til landets omstridte statsminister Mohammad Mossadeq. Med seg hadde Nassiri to skriftlige anbefalinger fra landets monark, shah Reza Pahlavi. I én av disse anbefalingene sto det at sjahen beordret statsministeren til å forlate sin post. Den andre anbefalingen slo fast at erstatteren hans skulle være den rojalistiske høyremilitære Fazlollah Zahedi. Men ingen av disse dokumentene var lovlige. Den iranske grunnloven ga ikke sjahen denne makten, noe som innebar at Nassiri i praksis planla et statskupp. Han ankom Mossadeqs residens like før midnatt. Men Nassiri rakk knapt å gå ut av bilen før bevæpnede menn kom ut fra skyggene. Kuppmakerne hadde blitt avslørt og ble raskt pågrepet. Forsøket på statskupp så med andre ord ut til å ha blitt stanset før det kom ordentlig i gang. 

Da dette ble kjent, oppsto det en febrilsk aktivitet på flere steder i landet. Alle som hadde vært delaktig i planene forsøkte å finne ut hva de nå skulle gjøre. Sjahen selv forlot landet sammen med sin kone og skjulte seg på et luksushotell i Roma.

Nektet å gi opp

Samtidig, på et kontor ved den amerikanske ambassaden, fikk en CIA-agent ved navn Kermit Roosevelt jr. (president Theodore Roosevelts barnebarn) høre nyheten. Han hadde vært i konstant aktivitet i flere dager og knapt sovet – og nå så han fram til å feire den vellykkede slutten på operasjonen han hadde ledet.  

Iran nasjonaliserte oljeindustrien. Oljen var Irans viktigste eksportvare fra 1950-tallet.

Det var nemlig Kermit Roosevelt som hadde styrt statskuppet til minste detalj.

Da alt så ut til å ha gått i vasken, fikk han beskjed fra Washington om å forlate landet umiddelbart, før myndighetene klarte å finne ut nøyaktig hvor innblandet USA hadde vært i kuppforsøket.

Men Roosevelt sendte en melding tilbake om at han hadde be-
stemt seg for å være i Teheran noen dager til. Han mente at operasjonen ennå ikke var helt over. Kanskje kunne de lykkes med statskuppet likevel, hvis de bare handlet raskt og besluttsomt.

Tidlig demokrati

De dramatiske hendelsene var høydepunktet i de politiske spenningene som gradvis hadde vokst seg sterkere i landet. Iran var så tidlig som i 1907 blitt omgjort til et
konstitusjonelt mon-arki og fikk det som har blitt kalt Midtøstens første demokratiske grunnlov. Men det politiske klimaet fortsatte å være polarisert, mellom sjahens tilhengere og de som ønsket en sterkere stilling for det folkevalgte parlamentet, det såkalte majlis. I etter-

dønningene av annen verdenskrig hadde landet også stadig sterkere nasjonalistiske strømninger. Under krigen hadde Storbritannia og Sovjetunionen erobret landet, og britene sørget for å få kontroll over Irans oljekilder gjennom sel-
skapet Anglo-Iranian Oil Company, AIOC.

Etter noen turbulente år ble Mohammad Mossadeq valgt til landets stats-
minister i 1951. Han tilhørte en vel ansett familie og hadde jussutdannelse fra Frankrike og Sveits. Ved makten viste Mossadeq seg som en energisk og konfliktvillig politiker, som uten å nøle tvang igjennom en nasjonalisering av landets oljekilder. Dermed ble han et verdensberømt symbol for den antikoloniale stemningsbølgen som
feide over verden – og sterkt kritisert i Storbritannia.

Representanter for AIOC stevnet Mossadeqs Iran for den internasjonale domstolen i Haag, der Iran vant en sensasjonell seier. Domstolen slo fast at nasjonaliseringen av oljekildene hadde vært lovlig. De britiske sikkerhets-
tjenestene begynte derfor å planlegge et statskupp, noe som raskt fikk støtte fra statsminister Winston Churchill. Men britene kom til slutt frem til at en slik aksjon måtte ledes av verdens nye stormakt – USA.

En kommunistisk trussel

Da forslaget først ble lagt fram, ble det umiddelbart avvist av USAs president Harry S. Truman. Han hadde ikke noen sympati for britenes koloniale
interesser.

Men da Truman senere ble etterfulgt av den gamle generalen Dwight D. Eisenhower, prøvde britene på nytt. Denne gangen ble det hele presentert som et forsøk på å hindre at Iran ble en kommunistisk stat, alliert med

Sovjetunionen. Dette argumentet ble godt mottatt, ikke minst av brødrene John Foster og Allen Dulles, henholdsvis USAs utenriksminister og sjefen for CIA som raskt overtalte presidenten. Det var slik CIA fikk tilgang til én million dollar, spesielt øremerket for å avsette den demokratisk valgte statsministeren i Iran. 

På dette tidspunktet var Mohammad Mossadeq en presset mann. Han hadde satt i gang en rekke sosiale reformer som gikk tregt framover, først og fremst fordi landets økonomi var svært anstrengt som følge av den økonomiske boikotten Storbritannia hadde drevet frem. Samtidig var han sterkt presset fra flere hold, ikke minst fra det Moskva-styrte kommunistpartiet. I tillegg hadde han underveis mistet støtten fra det mektige religiøse lederskapet.

Kanskje var det derfor Kermit
Roosevelt var overbevist om at planen hans likevel kunne lykkes, til tross for fiaskoen 15. august. Han hadde brukt CIA-pengene sine til å betale for alle mulige former for propaganda mot Mossadeq, for dermed å nøre opp under de konfliktene som allerede fantes. Planen gikk ut på å skape en følelse av at landet var på vei ut i kaos, og at en militær intervensjon mot Mossadeq var den eneste redningen.

Bestakk opprørerne

Den 16. august 1953 ga Roosevelt seg ut i Teherans gater igjen, for å sette fart på sine betalte medarbeidere. De fleste av disse ante ikke at det var amerikanske penger som lå bak det meste som skjedde i Teheran disse dagene. Både kommunister, antikommunister og sjah-tilhengere skulle ut i gatene for å protestere og lage bråk, og dermed
destabilisere situasjonen og bane vei for et kupp.

Samtidig hadde stadig flere innen det militære begynt å ta stilling til kuppforsøket. Sjahens autoritet var stor, og da hans underskrevne ordre ble kjent sluttet stadig flere seg til opprøret. Mossadeq ble kort tid etter omringet, og åpne kamper brøt ut. Allerede på ettermiddagen samme dag ble det klart at kuppforsøket var på vei til å lykkes.

Kermit Roosevelt dro til huset til Fazlollah Zahedi – den militære lederen som var utpekt til å ta over som stats-
minister. Zahedi tok gledesstrålende imot CIA-agenten, som forklarte at alt nå gikk deres vei.

Men da en jublende folkemasse oppsøkte Zahedi, passet Roosevelt på å holde seg unna. Det ville ikke se bra ut om en amerikaner gikk side om side med den nye lederen. 

Muhammad Reza Shah Pahlavi flyktet til Roma men fikk der beskjed om at Mossadeq var styrtet.

© Federico Patellani/Picture Post/Getty

Sjahen kom tilbake

Allerede samme kveld kunne sjahen forlate Roma og dra tilbake til Teheran. Og samme kveld møttes Zahedi og 

Roosevelt igjen, for å skåle i champagne. De skålte for landets nye regjering, for sjahen, for Eisenhower og Churchill, og til slutt for seg selv. Statskuppet var et fullbyrdet faktum.

Mohammad Mossadeq ble satt i husarrest i hjembyen sin, der han ble værende til sin død 14 år senere. Sjahen av Iran, Reza Pahlavi, beholdt makten i 26 år, i stadig mer diktatoriske former – inntil en revolusjon feide ham av tronen i 1979 og ayatollah Khomeni tok makten. Det første de revolusjonære gjorde, var å storme USAs ambassade.

Kanskje du er interessert i...