Hemmelig armé sloss mot tyskerne

Japanske soldater inntok Kinas hovedstad Nanjing i desember 1937. Det var starten på et forferdelig blodbad der omlag en kvart million mennesker ble...

11. november 2016 av Joakim Stormvall

Etter bare få ukers kamp brøt det franske forsvar­et sammen i møtet med den raske tyske invasjonen
i juni 1940. Men for hvert år som gikk, sluttet stadig flere seg til motstandsbevegelsen. Mange betalte
en høy pris for kampen mot nazistene.

Tekst Joachim Stormvall

Plutselig blir BBCs britiske kveldsnyheter avbrutt av en tørr engelsk stemme: «Eileen er gift med Joe. Jeg gjentar. Eileen er gift med Joe. Kompasset peker mot nord.” Deretter fortsetter nyhetene som vanlig.

Klokken er noen minutter over ni om kvelden den 5, juni 1944, og lyttere flest forstår ikke noe. Men for nesten en halv million franskmenn er dette signalet de har ventet på. Rundt om i det tyskokkuperte Frankrike begynner det å eksplodere. Broer raser sammen, dammer brister, jernbaneskinner brytes opp, olje-lagre begynner å brenne og telefonledninger faller i bakken.

Den hemmelige hæren har gått til kamp for å hjelpe de alliertes styrker å gå i land i Normandie. Motstandsbevegelsen var liten i begynnelsen av annen verdenskrig og stor mot slutten. Kanskje ikke så merkelig – mange franskmenn ble tatt på sengen da tyske tanks rullet gjennom den franske forsvarslinjen sommeren 1940.

To soner

Frankrike ble nå delt i to soner. I nord tok Tyskland full kontroll, i sør styrte en fransk marionettregjering fra kurstedet Vichy. Mennesker som hadde flykt-et fra de første kampene kom etter noen uker hjem til sine boliger og jobber, men det franske samfunnet var fundamentalt forandret.

Agnès Humbert, som arbeidet ved Musée de l’Homme i Paris, var en av de mange som hadde vondt for å finne seg i den omstillingen det nye totalitære styret medførte: sensur, forfølgelser og en generell begrensning av republikanske friheter og rettigheter.

Sammen med venner og kolleger startet hun en av de første motstandsgruppene i landet. De ga ut avisen Résistance i stensilform og delte den ut på metroen. En gang skjulte hun en flyktet polsk soldat.

Spionerte for britene

På samme tid gikk en mann inn til sjef-en sin i et konsulentselskap i Paris og leverte sin avskjedssøknad. Han het Michel Hollard og var lei av bedriftens samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. Han tok seg i stedet over den stengte grensen til det nøytrale Sveits, oppsøk–te den britiske ambassaden i Bern og spurte rett ut: Hvordan kan jeg være til hjelp?

To år senere dukket Michel Hollard opp i kjeledress på en byggetomt ved Rouen
i Nord-Frankrike. Han hadde fått et tips om uvanlige aktiviteter fra en av sine agenter i et nettverk av et hundretalls spioner, som han selv hadde skapt.

Stedet myldret av arbeidere som var opptatt med forskalinger og annet anleggsarbeid. Ingen tok notis av ham, men han merket seg en femti meter lang betongrampe.

Hollards nettverk fant ytterligere ca. hundre lignende anlegg rundt om i Nord-Frankrike. Alle var oppført av samme grunn – for å avfyre den tyske raketten V-1 mot Sør-England og London.

Michel skjulte opplysninger om rampenes beliggenhet i en vedkasse og gikk deretter gjennom skogen over grensen til Sveits – det siste stykket løp han med en tysk hundepatrulje i hælene. Kort tid etterpå bombet britene rampene.

De første motstandsgruppene befattet seg mest med propaganda og
oppfordringer til kamp mot okkupantene. Lignende bevegelser spredte seg over hele landet og vokste seg sterkere etter som tyskerne og Vichy-regimet trappet opp overgrepene mot den franske befolkningen.

Fransk politi pågrep jøder

Som i andre tyskokkuperte land gikk det verst ut over jødene. På noen dager i midten av juli 1942 ble nesten 13 000 jøder arrestert i Paris. En tredjedel av dem var barn, og et stort antall ble stuet sammen på sykkelstadionet Vélodrome d’Hiver før de ble sendt videre til konsentrasjonsleirer i Tyskland for å gasses i hjel. Fransk politi deltok også i raidet som var et klart bevis på hvor godt Vichy-regimets og Nazi-Tysklands politikk stemte overens.

Michel Hollards nettverk var et av mange som spionerte på de tyske styrk-ene og videreformidlet informasjonen til den franske eksilregjeringen som generalen Charles de Gaulle hadde dannet i London etter å ha flyktet i 1940. Der samarbeidet hans organisasjon Frie Frankrike med den britiske regjeringen og dens etterretningstjeneste. Tyskerne forsøkte å kvele slike tiltak, blant annet ved å henge opp plakater med navn på henrettede franske motstandsfolk. Men mye tyder på at slike aksjoner virket mot sin hensikt, for flere sluttet seg til opposisjonen.

Begge de gruppene som Agnès Humbert og Michel Hollard var med i, opererte fra Paris, men de hadde liten eller ingen kontakt med hverandre. Og slik så det ut: I de første årene av krigen var den franske motstandsbevegelsen et voksende antall grupperinger som ikke samarbeidet seg imellom. Den som endret dette het Jean Moulin.

Moulin samlet motstanden

Han er blitt kalt «Frankrikes første motstandsmann” og «den franske motstandsbevegelsens leder”. Som både Agnès Humbert og Michel Hollard var også Jean Moulin i førtiårsalderen da krigen begynte, men til forskjell fra dem var han en høytstående statstjenestemann. Og som prefekt i Chartres, en times biltur sørvestover fra Paris, sto han og ventet da invaderende militærkjøretøyer tordnet gjennom gatene, klar til å overgi byen.

Han ble hentet av tyske offiserer som forsøkte å få ham til å skrive under et dokument som la skylden for de tyske soldatenes overgrep på kvinner og barn på de senegalesiske styrkene som hadde slåss for den franske hæren. Dette nektet han å gjøre, til tross for langvarig og grov tortur.

Utdannet i England

Til slutt prøvde han å ta livet av seg ved hjelp av et barberblad. Men han overlevde og ble sluppet fri. Han fikk til og med fortsette som prefekt i Chartres fram til november samme år da han ble avskjediget sammen med mange andre folkevalgte som ikke samarbeidet fullt ut med tyskerne eller Vichy-regimet.

Moulin sluttet seg i stedet til den franske motstandsbevegelsen og handlet til å begynne med etter sitt eget hode. Han dro rundt i landet, snakket med representanter for ulike grupper, og deretter reiste han under falskt navn videre til Storbritannia og London.

Der møtte han general Charles de Gaulle, som etter den tyske invasjonen hadde flyktet til England og utnevnt seg selv til leder for «Det frie Frankrike”. Generalen ga ham i oppdrag å koordinere de franske motstandsbevegelsene.

Det var en komplisert oppgave. Mange av gruppene hadde svært ulike politiske mål og foretrakk å arbeide alene.

Jean Moulin, som var opplært i hui og hast av engelskmennene, fikk dekknavnet «Rex” og kom seg inn i Frankrike igjen med britisk fly og fallskjerm.

Halvannet år senere, den 27. mai 1943, ble det holdt et hemmelig møte i Paris for å samle motstanden under Conseil National de la Résistance, et nasjonalt råd med Jean Moulin som leder.

Den franske motstandsbevegelsens mål ble å føre krig for å gjeninnføre det franske folks friheter og rettigheter og beseire Nazi-Tyskland sammen med de allierte. Rådet underkjente Vichy-regimets legitimitet og ble enige om at den eneste tenkelige lederen for en midlertidig fransk regjering var general Charles de Gaulle.

Mishandlet til døde

Etter enda et halvår ble motstandsbeveg-elsens militære styrker samlet til ett under navnet Forces françaises de l’intérieur. Den var da på 100 000 mann. Men da var Jean Moulin død.

Han ble pågrepet i en av Lyons forsteder. Den lokale Gestapo-sjefen, Klaus Barbie, stormet et legekontor hvor flere motstandsledere holdt møte. To uker senere døde Jean Moulin, antakelig av hjertesvikt etter grov mishandling.

Klaus Barbie, som fikk økenavnet «slakteren i Lyon” etter sin hensynsløse jakt på motstandsfolk, jøder og andre «ikke-ønskede”, ble først pågrepet i 1983 og påsto da at Moulin hadde tatt livet av seg ved å kaste seg nedover en trapp. Moulins død betydde imidlertid ikke slutten på den organiserte motstandskampen. Tvert imot sluttet stadig flere seg til den franske motstandsbevegelsen.

Og da den kodede meldingen i radio-sendingen kom den
5. juni 1944 – dagen før D-dagen – var de klare.

De gjennomførte om–
-fattende sabotasje i forkant av den allierte invasjonen i Nord-Frankrike. Disse attentatene gjorde det vanskeligere for tyskerne å få sendt forsterkninger til steder hvor kampene raste. Da landgangen var overstått, vokste motstanden mot okkupasjonsmakten og den franske samarbeidsregjeringen i Vichy ytterligere.

Politifolk ble motstandsfolk

Paris ble lammet av streiker, og mange politifolk gikk over til motstandsbeveg-elsen. Den 24. juli hadde de allierte
befridd den franske hovedstaden. Den amerikanske generalen Dwight D Eisenhower sammenlignet betydningen av den franske motstandsbevegelsens innsats under frigjøringen av Frankrike med femten divisjoners militære styrke. Mange av disse motstandsfolkene hadde kommet i en åpen og meget farlig konfrontasjon med den tyske hæren.

For en gruppe maquisarder, militante motstandsfolk som hadde spredt seg i ulike store grupper i fjellområdene i Sør-Frankrike, gikk det galt. Fra sin høyborg i de franske alpene hadde de intensivert kampen mot tyskerne om våren og sommeren 1944.

Etter noen mindre konfrontasjoner ble den tusen mann sterke gruppen knust av tyske krigsfly og en overlegen bakkestyrke.

Ledet av britisk agent

Natten til den 30. april 1944 – et par måneder før den allierte framrykkingen i Nord-Frankrike – dalte en britisk agent som fikk kallenavnet «den hvite musen” ned i en skog sørøst i landet. Nancy Wake var hennes egentlige navn, og nede på bakken ventet en annen gruppe maquisarder. De alliertes etterretningstjenester bisto med penger, radiolinker og våpen som ble levert av agenter som sluttet seg til gruppene.

I de neste månedene skulle Nancy Wake utdanne over 7000 lokale motstandsfolk. Hun ble en myteomspunnet figur der hun i det ene øyeblikket flørtet seg forbi tyske veisperringer med pudrede kinn og rød leppestift, og i et
annet øyeblikk kunne drepe en tysk vakt med bare hendene.

Wake, som var født i New Zealand, hadde tidligere arbeidet med å organisere fluktveier ut av det okkuperte Frankrike og var lenge etterlyst av Gestapo, som utlovte en belønning på 5 millioner franc til den som avslørte henne. Men Wake fortsatte å lede motstandsgruppen sin. Den gjennomførte mange vellykkede angrep og påførte de tyske okkupantene store tap.

Havnet i fangeleir

Hvordan gikk det med motstandsfolkene Agnès Humbert og Michel Hollard? Som de fleste i hennes gruppe ble Agnès Humbert arrestert, men til forskjell fra sine mannlige kolleger, som ofte ble skutt, ble hun sendt til arbeidsleir i Tyskland. Der ble hun igjen etter krigen og hjalp den amerikanske hæren å fange nazister.

Michel Hollard gjennomførte i alt 49 reiser tur-retur over den fransk-sveitsiske grensen med opplyninger til britene før han ble pågrepet av tysk politi, noen måneder etter at rakettrampene ble bombet.

Etter å ha overlevd den tyske konsentrasjonsleiren Neuen-gamme ble han plukket opp fra et skip som drev omkring i Nordsjøen og fikk hjelp av Sveriges Røde Kors ved krigens slutt. Etter krigen fikk både Humbert og Hollard den franske utmerkelsen Croix de guerre. Hollard fikk også det britiske motstykket, Distinguished Service Order, samt et hurtigtog oppkalt etter seg i 2004.

Jean Moulin har fått en hel jernbanestasjon oppkalt etter seg, samt et stort antall skoler over hele Frankrike. Etter krigen ble han motstandshelten som overskygget alle andre. Siden 1964 har Moulins antatte levninger ligget gravlagt i Panthéon i Paris sammen med andre franske storheter som Rousseau, Voltaire og Victor Hugo.

Mange som var aktive i den franske motstandsbevegelsen  led samme skjebne som Humbert, Hollard og Moulin. De ble arrestert, torturert, stilt for retten eller ført rett fram for en eksekusjonspelotong.

Bare ved festningen Mont-Valérien utenfor Paris ble rundt ett tusen motstandsfolk skutt.

65 000 ble deportert

Omtrent 65 000 franske statsborgere ble deportert av den tyske okkupasjonsmakten etter å ha gjort seg skyldige i «politisk kriminalitet”. Bare halvparten av dem overlevde og kunne vende tilbake etter krigen.

Etterkrigstidens Frankrike ble bygget på motstandsbevegelsens grunn. Dels rent praktisk – mange nye politiske ledere ble rekruttert fra bevegelsen. Men også gjennom at den nye franske identiteten ble forbundet med motstandsfolkene i stedet for med samarbeidsregimet i Vichy.

Kanskje du er interessert i...