Detalj fra et bilde i den egyptiske dødeboken. Gudene Tot (lengst til venstre) og Osiris (på tronen).

Egypts åtte viktigste guder

Egypterne tilba hundrevis av guder. Disse lå bak alle livets hendelser og var avgjørende for det som skjedde etter døden. De hadde form av katter, sjakaler, fugler og andre dyr. Her er de åtte viktigste!

13. oktober 2017 av Sara Griberg

I oldtidens Egypt var det herskernes ansvar at gudene fikk den oppmerksomhet de krevde for at landet skulle blomstre. Faraoen bekostet derfor byggingen av praktfulle templer. Presteskapet håndterte de mange og intrikate ritualene, mens vanlige mennesker bare hadde tilgang til templenes forgårder.

Gudene var til stede i folks liv hele året. I hjemmene fantes det enkle gudebilder som man henvendte seg til i bønn og med offergaver. Man søkte også gudenes beskyttelse i form av amuletter og magiske besvergelser.

En annen viktig del av religionen var hvordan man forberedte seg på døden og hva som skjedde i livet etter det.

Nildalen kontra ørkenen

Verdensbildet var nært knyttet til naturen. Sol, måne, falker og krokodiller ble gitt guddommelige og magiske egenskaper.

Motsetningen mellom Nildalens fruktbare jord og den tørre, karrige ørkenen gjennomsyret alle religiøse forestillinger. Det grønne symboliserte livet og tørken døden.

Den oldtidsegyptiske kulturen varte i ca. 3000 år, og i løpet av den tiden ble både guder og riter forandret. Noen guder ble blandet med hverandre. Mange av de egyptiske gudene ble fortsatt dyrket i romertiden, og noen av dem påvirket også den tidlige kristendommen.

Her er de åtte viktigste av de hundrevis av gudene som egypterne tilba.

Den egyptiske solguden Re styr solbåten.

Re styrte solbåten både dag og natt. 

© Sjöberg bild

1. Re – verdens skaper

Solguden Re (også Ra) ble regnet som verdens skaper. I begynnelsen ble han hovedsakelig tilbedt i Heliopolis («Solbyen" på gresk), i utkanten av dagens Kairo. Re reiste hver dag
i båt over himmelhvelvingen og ga varme og liv til menneskene og jorden. Om natten reiste han tilbake blant åndene i den mørke underverdenen og kom hver morgen fram igjen med soloppgangen i øst.

Under Det nye riket (cirka 1550–1070 f. Kr.) da Teben (nå Luxor) ble hovedstad for hele riket, smeltet Re sammen med den viktigste guddommen i Teben, Amun, og ble kalt Amun-Re. Han ble ofte fremstilt som en vær, og i hans viktigste tempel, Karnak i Luxor, har man i senere år avdekket en flere kilometer lang prosesjonsvei omkranset av sfinkser med værhoder.

Den egyptiske guden Thot med ibishuvud på relief.

Tot (til venstre) er ofte avbildet med et hode fra fuglen ibis, og noen ganger som en bavian.

2. Thot – guddommelig budbærer

Tot var visdommens og skrivernes gud. Da den døde ble stilt til rette for sine handlinger i livet, var det Tot som nedtegnet domsavsigelsen over menneskets liv. Tot fungerte også som budbærer mellom guder og mennesker, og grekerne identifiserte ham derfor med sin gud Hermes.

Skrivekunsten ble regnet som hellig i Egypt, og den som kjente hieroglyfenes hemmeligheter hadde høy status. I et bevart brev ber en lærling om å bli dyktig
i sitt fag: «Kom til meg Tot, hellige ibisfugl, du den guden som er elsket av Hermopolos, de ni gudenes skriver. Kom til meg, gjør meg dyktig i ditt embete, for ditt embete er det fornemste av alle. Man ser at den som utmerker seg i det blir utnevnt til fyrste."

Den egyptiske guden Anubis.

Anubis avbildet som sjakal eller menneske med sjakalhode.

© Thinkstock

3. Anubis veier de dødes hjerter

Det var guden Anubis som styrte balsameringsprosessen. Prestene som forberedte den døde før jordfestelsen hadde ofte sjakalmasker for ansiktet. Iført disse Anubis-maskene utførte de den viktige «munnåpningsseremonien", der man mente de blåste liv i mumien.

Når den døde siden skulle dømmes av Osiris, under­verdenens hersker, veide Anubis hjertet på en skålvekt. I den andre skålen lå sannhetens fjær. Var hjertet for tungt – hvis de onde gjerningene veide mer enn de gode – sto uhyret Ammit, «slukeren", klar under vekten for å fortære den døde.

På den annen side kunne den avdøde hvis hjerte veide mindre enn fjæren, se fram til et godt og lykkelig liv etter dette.

Tempeltjuren Apis i templet i Memfis.

Tempeloksen ble betraktet som et orakel.

© AKG/TT

4. Apis ble ofret hvert 25. år

Okseguden Apis hadde sin viktigste helligdom i byen Memfis og ble betraktet som en åpenbaring av guden Ptah.
Apis ble representert av en virkelig, levende, svart okse som hadde sitt rikt utsmykkede fjøs i Ptahs tempel. I oksens levetid skjemte prestene den bort med delikatesser og tolket dens oppførsel som orakelsvar.

Hvert tjuefemte år ble Apis-oksen ofret og erstattet med en nøye utvalgt ungkalv. Folket sørget over den døde oksen, den ble mumifisert og fikk en rituell begravelse. I 1851 fant den franske egyptologen Auguste Mariette et gravanlegg som ble kalt Serapeion, der det lå rader av bevarte oksemumier i enorme sarkofager.

Statyett av den egyptiska guden Isis med sonen Horus i knät. Bakom bild ur De dödas bok med Thot.

Isis med sønnen Horus på fanget.I bakgrunnen ser vi guden Tot med sitt skriveutstyr.

5. Isis – forbilde for Maria

Isis ble dyrket som en beskyttende moder-gudinne. Hun var gift med Osiris og avbildes ofte med deres sønn Horus på fanget. Siden hver farao ble regnet som en levende inkarnasjon av guden Horus, ble Isis også betraktet som herskerens guddommelige mor.

Flere myter er bevart hvor Isis benytter seg av magi og magiske trylleformularer for å lure sine motstandere og for å hjelpe mennesker i nød. Hun kunne også forandre utseende.

Etter den greske og romerske erobringen av Egypt spredte Isis-kulten seg over hele middelhavsverdenen. Det kanskje best bevarte av alle Isis-templene er funnet i den romerske byen Pompeii. Isis var særlig populær blant kvinner: man henvendte seg til henne med bønner som gjaldt sykdom og fødsel.
Da kristendommen ble en etablert religion mener man at det vanlige bildet av Isis med sønnen Horus på fanget har fungert som et forbilde for den kristne kulten rundt jomfru Maria og Jesus­barnet.

De egyptiska gudarna Isis och Osiris med sonen Horus.

Horus var Isis’ og Osiris’ eneste sønn. 

6. Horus viser seg i hver farao

Horus representerte egenskaper som mot og styrke. Han fungerte også som kongedynastiets beskytter. Hver ny farao som besteg tronen ble betraktet som «den levende Horus".

Ifølge myten ville Horus hevne seg på sin onkel Seth som hadde drept hans far, Osiris. I slaget ble det venstre øyet hans skadet, og fra denne legenden nedstammer bruken av en ofte brukt amulett – «Horus’ øye" – som er vanlig blant egyptere den dag i dag.

En annen legende forteller historien om hvordan barnet Horus blir bitt av en slange og hvordan Isis, moren hans, redder ham ved hjelp av list og magiske trylleformularer. Derfor brukte man ofte Horus’ navn i forskjellige besvergelser for å beskytte barn mot ulykker av forskjellig slag.

Osiris’ grønne hud symboliserer gjenfødelse

© DeAgostini/Getty

7. Osiris hersker i dødsriket

Ifølge myten var Osiris sønn av Nut og Geb – himmelen og jorden – og var en av de viktigste gudene.

Han giftet seg med sin søster, Isis, og paret slo seg ned i den frodiggrønne Nildalen. Broren Seth og hans kone Neftys måtte nøye seg med den golde ørkenen. Ikke uventet ble Seth misunnelig på Osiris og drepte ham. Deretter stykket han opp brorens kropp og spredte de forskjellige kroppsdelene ut over hele landet.

Den sønderknuste Isis greide å samle sammen alle delene med unntak av forplantningsorganet. Likevel ble hun gravid etter å ha omfavnet sin sammensatte mann. Resultatet av denne uplettede unnfangelsen ble sønnen Horus. Men etter å ha vært død kunne ikke Osiris gå tilbake til et liv blant de levende. Han ble i stedet herskeren over dødsriket.

Den egyptiska fruktbarhetsguden Bastet i form av en katt-statyett.

Bastet avbildet som løve eller katt, eller som menneske med løve- eller kattehode.

8. Bastet – fruktbarhetens gud

Under Det gamle og Det mellomste riket (ca. 3000–1550 f.Kr.), ble Bastet avbildet som en rasende løvegudinne. Sen­ere ble hun forbundet med glede, kjærlighetens gleder og vin og ble avbildet som en katt, eller en kvinne med et kattehode. Bastet hadde sitt tempel i byen Bubastis i Nildeltaet hvor arkeologer har funnet en stor gravplass med tusenvis av mumifiserte katter.

På 400-tallet f.Kr. fortalte den greske historikeren Herodot at han hadde sett båter fullastet med pilegrimer på vei til den årlige festivalen i Bubastis. Når båtene passerte landsbyer langs Nilen, ropte kvinnene om bord uanstendigheter og blottla sine genitalia for tilskuerne på land. Enkelte forskere mener at hensikten kan ha vært at man dermed «tiltrakk seg" fruktbarhet fra kvinnene på stranden. Ifølge Herodot gikk det med mer vin i Bubastis på en enkelt festivaluke enn i hele Egypt resten av året.

Kanskje du er interessert i...