Biskoper i kamp 1940-45

Første verdenskrig var like ubevegelig som den var dødelig. Millioner ble meiet ned for få meters territoriell gevinst gjennom fire år, fulgt av nye...

2. februar 2015 av Jan Ingar Thon

Helt fra invasjonen i april 1940 prøvde okku­pantene å samarbeide med Den norske kirke. Nazistene håpet prestene ville støtte det nye regimet, men alle forsøk på samarbeid slo feil. I stedet ble prestene en del av motstandskampen.

Tekst: Jan Ingar Thon

Den norske kirke begynte for alvor kampen mot okkupasjonen tidlig i 1941. I et Hyrdebrev forfattet av blant andre biskop Eivind Berggrav rettet kirken harde angrep mot Quislings regjering. Kirken kritiserte blant annet NS-hirdens voldsbruk og opphevelsen av prestenes taushetsplikt.

Særlig det siste opprørte prestene. Uten taushetsplikt, kunne prestene tvinges til å bli angivere for okkupasjonsmakten. Prestene kalte det et «inngrep i livsnerven for kirkens gjerning.» Den 9. februar ble Hyrdebrevet lest opp i kirker over hele landet. Politiet forsøkte å forby brevet. Men det var for sent. Store deler av befolkningen var blitt kjent med innholdet. Forsøket på sensur ga bare Hyrdebrevet enda mer oppmerksomhet.

I april svarte Kirkedepartementet med et rundskriv til prestene. Her ble de oppfordret til å la det oppbyggelige i evangeliet stå i forgrunnen, slik at «kirkens gudstjeneste ikke berøres av den politiske spaltning som for tiden er et trist faktum i vårt land.» Så langt nøyde regjeringen seg med å advare prestene. Men neste år skulle kirkestriden bryte ut for alvor.

Tom kirke for Quisling

Året etter Hyrdebrevet ble Vidkun Quisling utropt til ministerpresident under Statsakten på Akershus slott 1. februar 1942. Quisling hadde ventet at tyskerne skulle overlate makten til ham. Men han havnet helt i skyggen av Josef Terboven.

Riksakten viste at tyskerne var Norges reelle makthavere. Quisling var bare en marionett. Samme dag var det planlagt en storslagen festgudstjeneste i Nidarosdomen. Der skulle Quisling hylles på samme måte som Norges heltekonger i middelalderen. Det var i hvert fall planen. Gudstjenesten i Nidarosdomen begynte klokken 11. Men kirken var nesten tom. De eneste som møtte opp var Hirden og medlemmer av NS. Det hjalp lite at alteret var flankert av NS’ norrøne solkors. Det var lite som minnet om Olav den Hellige og Norges stolte fortid.

Starten på kirkeopprør

NS-presten Peder Blessing Dahle strevde seg gjennom prekenen foran de tomme benkeradene. Utenfor kirken begynte en folkemengde å samle seg. De ventet på neste gudstjeneste. Den skulle begynne klokken 14 og ledes av den populære domprosten Arne Fjellbu. NS hadde opprinnelig avlyst denne gudstjenesten.

Men motstanden var så stor at de i stedet utsatte den. Da NS-gudstjenesten var over, ventet tusenvis av mennesker utenfor Nidarosdomen. For å hindre at nederlaget ble fullkomment, stengte politiet dørene til kirken klokken 1330.

Da Fjellbu begynte sin preken, var det også for slunkne benkerader. Men han hørte sangen utenfra. Tusenvis av mennesker sang fedrelandssalmen, «Vår Gud han er så fast en borg» og «Ja, vi elsker.» Gudstjenesten i Nidarosdomen ble starten på et bredt opprør fra Norges geistlige. 23. februar 1942 møttes biskopene i Oslo hvor alle nedla sine embeter. Sammen forfattet de et brev som ble lest opp fra prekestolene søndag 1. mars. I brevet stod det blant annet:

«Derfor melder jeg herved at jeg nedlegger bestyrelsen av mitt embete. Det vil si: Hva staten har overdratt meg, leverer jeg fra meg. Den åndelige gjerning og myndighet som er gitt meg ved ordinasjon foran Herrens alter, er fremdeles min ved Gud og ved rette.»

Prester ble suspendert

Myndighetene svarte med å suspendere prestene og gi dem meldeplikt for politiet. Quisling raste mot biskopene. Han kalte dem «små menn, moderne fariseere og baglerbisper.» De hadde skylden «for å ha ødelagt Norges frihet og selvstendighet og for å ha bragt uhyre materielle og moralske tap og lidelser over det norske folk.»

I mars begynte Quisling-regjeringen å gi prester sparken. I stedet ansatte de sine egne NS-prester. Igjen slo regjeringens handlinger tilbake på dem selv. NS-prestenes kirker stod nesten tomme. I stedet flokket folk seg til de lojale prestenes gudstjenester. Kirkebesøket i Norge var høyere enn på lenge våren 1942.

Borman grep inn

Den 12. april 1942 var kirkene ekstra fulle. Både menighetene og de oppsagte prestene trodde dette var deres siste gudstjeneste. Men dagen etter skrev avisene at prestene skulle fortsette i tjenesten. «Ingen får lov til å forlate sitt embete før han har fått behørig avskjed. De prester som ønsker å avslutte sin preste-gjerning må søke avskjed på vanlig vis.»

Dette var i virkeligheten et nytt nederlag for regjeringen Quisling. De ønsket å stille blant andre biskop Berggrav for retten for landsforræderi. Men et telegram fra Martin Borman, Hitlers nestkommanderende, ga ordre om det motsatte: Biskopen skulle løslates straks! Nazistene mente at nordmenn var et germansk folk som skulle behandles forsiktig og overtales til samarbeid. Den tyske ledelsen så med ublide øyne på Quislings forsøk på å leke Fører. Dessuten hadde nazistene i Tyskland selv møtt motstand fra kirkeledere på 1930-tallet.

På det tidspunktet var nazistene i ferd med å etablere sin makt og konflikten med kirken ble et stort problem. Motstanden blant prestene ble derfor slått brutalt ned. En rekke geistlige ble arrestert og sendt i konsentrasjonsleirer, der flere døde. Tyskerne ville for enhver pris unngå noe lignende i Norge.

Kirken går under jorden

På årsdagen for Riksakten i 1943 var prestene fortsatt like steile. De hadde organisert seg i Den midlertidige kirkeledelsen DMK, ledet av biskop Berggrav. I en tale kalte Quisling kirkekampen «en lovstridig og ukristelig aksjon av politiserende prester og legfolk. I stedet for å lese opp falske hyrdebrev, burde prestene i dag, hvis de er virkelige kristne og kjenner sin tid og sin hellige plikt, be i kirken om at Gud vil redde Norges folk fra bolsjevismens raseri.»

I mai 1943 ble prestene Ole Hallesby og Ludvig Hope sendt til fangeleiren Grini. DMK hadde vært forberedt på en slik situasjon og nå gikk de under jorden. Gjennom resten av krigen forsøkte myndighetene uten hell å avsløre og oppløse det underjordiske kirkenettverket. Biskop Berggrav ble satt i husarrest på en hytte utenfor Asker. Likevel opprettholdt han kontakten med motstandsbevegelsen. Han skrev også bøker som ble smuglet til Sverige og senere oversatt. Stadig flere prester ble også forvist både fra embeter og bosteder. De ble nærmest flyktninger i sitt eget land.

Men de store overgrepene fra myndighetene uteble. Det var nærmest en stillingskrig mellom okkupasjonsmakten og de opprørske prestene som varte krigen ut.

Knuste tysk ørn

Ved inngangen til 1945 forstod alle at krigen nærmet seg slutten. Tyskerne ble stadig mer desperate. Vinteren og våren 1945 ble det henrettet flere motstandsfolk enn noen gang under krigen. For å unngå noe lignende, flyktet biskop Berggrav fra husarresten 17. april 1945.

Okkupantene påstod at det var kommunister som hadde bortført biskopen. I virkeligheten hadde vaktene som passet Berggrav med vilje latt seg overmanne og binde. Resten av krigen var biskopen på frifot. Berggrav var også med da ledelsen for Hjemmefronten møttes på Slottet 12. mai 1945. Da biskopen gikk inn i møterommet, fikk han se en tysk ørn i porselen på en hylle. Han grep fatt i ørnen og knuste den mot gulvet. Slik markerte han på en håndfast måte at okkupasjonen og kirkens motstandskamp var over.

Kanskje du er interessert i...