© Sjöberg bild / Getty / IBL

8 yrker som forsvant

Mange yrker fra den førindustrielle tiden er i dag helt borte. Noen forsvant på grunn av tekniske framskritt, mens andre måtte vike for strengere arbeidsmiljølover. I dagens samfunn er det bare et fåtall personer som utfører den type arbeidsoppgaver som syssel­satte store grupper omkring år 1900.

25. januar 2018 av Sara Hjalmarsson

På begynnelsen av 1900-tallet delte engelske melkebud ut melk fra hand- eller hestetrukne kjerrer.

© Popperfoto/Getty

1. Melkebudet – forsvant da kjøledisken kom

På slutten av 1800-tallet ble melk en populær borddrikk i det nordvestlige Europa. Samtidig økte også behovet for morsmelk-erstatninger. Siden stadig flere mennesker flyttet inn til byene, ble det enklere dersom denne melken og også andre melkeprodukter kunne leveres til husholdningene av faste melkebud. Melken ble kjørt ut i kanner med hest og kjerre. Siden melk surner fort, ble slike leveranser av melk et daglig fenomen.

Etter hvert ble metallkannene byttet ut med mindre flasker av glass, og på begynnelsen av 1950-tallet ble hestevognene erstattet av lastebiler. Med tiden fikk butikkene egne kjøledisker, og mange av melkebudene mistet jobben. 

Henrettelse i Maastricht på 1600-tallet.

2. Bøddel – overflødig da straffene ble endret 

I middelalderen fikk dødsdømte fanger i de nordiske landene velge mellom å bli henrettet eller å bli en bøddel selv. Rekrutteringsmetoden var i bruk til den ble forbudt under opplysningstiden. Noen ganger anvendes begrepet skarpretter i stedet for bøddel, spesielt om bødler som halshogget ofrene med sverd. En slik straff var forbeholdt kriminelle med en adelig bakgrunn, da det ble oppfattet som en mer human henrettelse. Bøddelens tjener ble kalt racker. Han ordnet i stand retterstedet, plukket ned de hengte og gravde ned de henrettede på galgebakken.
I arbeidsinstruksen gikk det fram at han også hadde ansvaret for korporlig straff, bortkjøring av avfall og avliving av hester.

Bøddelyrket gikk ofte i arv. Den franske familien Sanson hadde for eksempel seks bødler mellom 1688 og 1847. Etter at annen verdenskrigs forbrytere var blitt henrettet, ble dødsstraffen avskaffet i mange land. Den siste dødsdommen i Norden ble fullbyrdet i Danmark i 1950. I dag er Hviterussland eneste land i Europa som har dødsstraff, mens den fortsatt eksisterer i USA, Asia og Midtøsten. 

Det ble brukt en spesiell hake av jern på et langt skaft for å dra stokkene i vann og på land.

© Keystone/Getty

3. Fløter – holdt ut lengst i Norge

Det klassiske bildet av en tømmerfløter er en stilig sjarmør som beviser sitt mot ved å seile på en tømmerstokk gjennom de sterke strømmene og som bruker fritiden til å drikke, spille kort og slåss. I virkeligheten var oppgaven med å transportere tømmer på vannveiene til gruver og sagbruk både slitsom og dårlig betalt. Det var ikke mye tid til å føre et utsvevende liv. Men tapperhet var nødvendig. Det var farlig å hoppe fra stokk til stokk, og enda mer risikofylt når store mengder av tømmer laget en propp som måtte sprenges vekk for at fløtingen kunne fortsette.

Tømmerfløting ble utviklet i Europa i middelalderen og økte sterkt i omfang på 1700-tallet da stadig flere sagbruk så dagens lys. Arbeidet gikk ofte i arv fra far til sønn, men blant fløterne fantes det også menn som var kommet vandrende fra fjerne trakter for å få jobb. Fra 1960-tallet begynte det å bli mer lønnsomt å frakte tømmeret med tog og lastebiler. I noen land, som i Canada og USA, satte økt miljøbevissthet en stopper for virksomheten. Fløtingen forårsaket nemlig store skader på naturen og ga også dårligere vilkår for fisk og mikroorganismer. Men her til lands fløtet vi faktisk tømmer helt fram til 2005.

I byene var telefonsentraler viktige arbeidsplasser.

© Sjöberg bild

4. Sentralborddamer kontrollerte det meste   

Fra omtrent 1870 har tusenvis av kvinner arbeidet som «sentralborddamer." Til å begynne med koblet de bare et fåtall abonnenter i nærområdet. Sentralborddamen kjente som regel både oppringer og mottaker, og siden operatøren kunne høre samtalene hendte det at hun la seg opp i det som ble diskutert.

I byene var operatørenes arbeidsmiljø noe annerledes. Telefonsentralenes lokaler var ofte store, med digre vinduer og høyt tak. Kvinnene satt langs veggene foran sentralbord med ledninger, brytere og blinkende lamper på rekke og rad. Vaktlederen, ofte en barsk eldre dame, hadde oppsikt over arbeidet.

At de fleste telefon-operatørene var kvinner skyldtes at de ikke krevde så høy lønn. De ble også ofte omtalt på en litt nedvurderende måte.

I takt med at antall abonnenter økte ble det mer og mer umulig å koble alle samtalene manuelt.
I 1892 ble den første automatiske telefonsentralen tatt i bruk i USA, men det skulle drøye til annen halvdel av 1900-tallet før den kom til Norden. 

Mary Smith skjøt erter mot vinduene for å vekke arbeiderne.

© Topphoto/TT

5. Vekker – tapte mot vekkerklokka

 Industrialiseringen førte masser av arbeidere inn i fabrikker. Dermed ble det viktigere å jobbe en viss tid enn å utføre et visst antall oppgaver.

I Storbritannia og Irland ansatte fabrikkeierne på 1800-tallet spesielle personer som for noen pence i uka skulle vekke de sovende slik at de kom seg på jobb i tide. Metodene de brukte varierte etter hvordan arbeiderne bodde. Noen ganger slo vekkerne på døra med en stokk, andre ganger kunne de bruke en lang pinne for å nå opp til vinduene i overetasjene. Det hendte også at de slo på en skifertavle der kunden hadde angitt klokkeslettet han ville bli vekket. Men all slags verktøy med langt skaft var brukbart. Ikke minst var skaftene som ble benyttet til å slukke byens gasslamper anvendelige.

Det var først og fremst eldre menn som gikk rundt som byens «vekkere" . Men det fantes også noen kvinner, som britiske Mary Smith, kjent for å vekke sine kunder gjennom å blåse erter på ruten.

Rottefanger i New York slipper sin ilder.

© Library of congress

6. Rottefanger med ilder

Det var rottefangere i de fleste av Europas byer allerede i middelalderen. Jobben deres var viktig, etter som de reduserte faren for smittespredning og sykdommer. I tillegg hindret de at rotter ødela matlagrene. De ble dog ofte bitt selv, og rammet av infeksjoner.

Det sies at noen rottefangere faktisk avlet dyrene for å skaffe jobber til seg selv. Til hjelp i arbeidet hadde de feller, små hunder eller tamme ildere.

Rottefangeren Ike Matthews skrev mot slutten av 1800-tallet en bok om sine 25 år i yrket. Der fortalte han at han en gang krabbet over gulvet med to stea­rinlys i hendene. Med seg hadde han sin spesialtrente ilder. Da han så hvordan ilderen hogg tennene i en rotte, regnet han med at oppdraget var fullført. Tre uker senere måtte han vende tilbake fordi huseieren klaget over at rotteliket som ilderen hadde etterlatt hadde begynt å stinke.

I våre samfunn tar man livet av rotter ved hjelp av mekaniske eller elektroniske feller som settes opp av selskaper som har alle mulige slags skadedyr i sin «portefølje".

Foreleserne leste alt fra dagsaviser til romaner.

7. Foreleserne var for radikale

Midt på 1800-tallet var all sigarproduksjon et håndverk. Det var imidlertid kjedelig arbeid, og på Cuba – der noen av verdens mest berømte sigarmerker ble laget – begynte arbeiderne å hyre inn personer som kunne lese høyt for dem under arbeidsdagen. Disse fabrikk-foreleserne høytleste fra aviser, tidsskrifter og romaner. Dermed ble sigararbeiderne i Cubas fabrikker utdannet også innenfor politikk og samtidslitteratur.

Charles Dickens, Émile Zola, Karl Marx og Mark Twain ble kjente navn i fattige familier der få kunne lese eller skrive. I tillegg fikk arbeiderne kjennskap til radikale tidsskrifter som var finansiert av fagforeninger og bidrag fra arbeidere. Etter hvert emigrerte mange sigararbeidere til USA, og tok med seg tradisjonen dit. De hyret inn forelesere som var velutdannet, flerspråklige og som ble lønnet av arbeiderne selv. De leste ofte høyt gjennom hele dagsskiftet.

Ettersom fabrikkarbeidernes jobb var både slitsom og lavtlønt, begynte misnøyen å vokse. Høytlesingen om streiker og opprør økte arbeidernes vilje til å protestere, og i 1931 dannet sigararbeiderne i Tampa, Florida, en kommunistisk fagforening. Under en demonstrasjon på årsdagen for den russiske revolu-sjonen ble de angrepet av en borgerverngruppe som var delvis organisert av Ku Klux Klan. Noen av arbeiderne ble fengslet etter bråket, men ingen av deres motstandere ble det. Arbeidsgiverne la skylda for aksjonen på arbeidsplassforeleserne, og de ble avskjediget. Da gikk sigararbeiderne ut i en streik som varte i flere uker. Men foreleserne kom aldri tilbake. Heretter måtte sigararbeiderne høre på radio i stedet. 

Munnskjenk som prøvesmaker vin.

© Getty

8. Munnskjenk risikerte livet hver dag

Å være munnskjenk var både et tillitsverv – og livsfarlig. Munnskjenken hadde blant annet ansvaret for all mat og drikke som ble servert ved kongelige hoff, hos fyrster og blant stormenn. Hans oppgave var å sørge for at ingen ble forgiftet. Tittelen fantes allerede i Romerriket, i Mesopotamia og i det antikke Egypt og Iran. Yrket blir også omtalt i Bibelen, der den persiske kongen Artaxerxes gir sin munnskjenk Nehemja lov til å vende tilbake til Jerusalem for å bli stattholder der. På grunn av den stadige frykten for komplotter og intriger måtte en hersker ha full tillit til sin munnskjenk. Den nære relasjonen til personer i høye embeter ga ofte munnskjenken stor innflytelse og høy lønn. I den greske mytologien var Hebe, ungdommens gudinne, munnskjenk for de greske gudene på Olympus. Også Adolf Hitler hadde sin egen munnskjenk.

Kanskje du er interessert i...