Orkesterøvelse. Maleri av Pompeo Massani.

© Fine Art Images/Heritage/Getty

7 instrumenter som formet musikkens historie

Mennesket oppdaget tidlig at det ikke bare var stemmen som kunne frembringe toner. Benbiter og andre redskaper har ofte blitt formet til raffinerte musikkinstrumenter.

24. november 2017 av Tomas Blom

1. De eldste tonene kom gjennom hule ben

De eldste bevarte musikkinstrumentene er trolig fløyter av bein som er funnet diverse steder i Europa. De er fra senpaleolittisk tid – ca. 40 000 år siden – da homo sapiens var i ferd med å avløse neander­talerne. Ifølge ny forskning skal en liten fløyte av fuglebein funnet i Sør-Tyskland være den eldste. Den dateres til ca. 43 000 f.Kr.

Det fins to slags fløyter: kantfløyte, der tonen blåses an mot en kant i den ene enden (som når man blåser i en flaske) og spaltefløyten, der tonen dannes av en kant som er innfelt i fløyterøret, som blokkfløyte eller lergjøk. Panfløyten er flere sammenbuntede kantfløyter med ulik tonehøyde.

Den tverrfløyten som brukes i dag, er den yngste av alle fløyteslag. Den er kantblåst, men med munnstykket på siden. I begynnelsen hadde den bare ett gripehull og ble brukt i militær sammenheng. Musikanten spilte tromme med den andre hånden. Men instrumentet ble etter hvert foredlet og fikk en rekke klaffer som utvidet toneomfanget. Flere av våre største komponister har skrevet verker for tverrfløyte, som ble et moteinstrument på 1700-tallet.

Kong Fredrik II av Preussen – med tilnavnet «den store" – er en av historiens mest kjente fløytister. Han komponerte også, men ikke med samme hell.

2. Orgelets vei fra gladiator-arenaen

Den beskjedne panfløyten må betraktes som orgelets nærmeste forgjenger. Det skal ha kommet til Europa fra Kina på 300-­tallet f.Kr., og hundre år senere hører vi om et hydraulisk vannorgel som ble konstruert av Ktesibios fra Alexandria. Orgelet ble brukt av romerne for å forsterke dramatikken under gladiatorkampene.

Det tok tid før kirken ble fortrolig med dette «hedenske" instrumentet, men ved middelalderens slutt var det gjort. Kirkeorglene ble stadig mer avansert, med en mengde ­registre av forskjellige klangfarger som kunne skape lydeffekter, alt fra fuglesang til tordenvær. Det orgelet som Johann Sebastian Bach trakterte i Thomaskirken i Leipzig, krevde kraften fra 5–10 flittig tråkkende karer for å forsyne det med luft.

Etter hvert fikk man elektrisk kraft, og det åpnet nye muligheter for orgelet. I 1935 oppfant Laurens Hammond den formen for elorgel som fortsatt bærer hans navn. 

3. Harpens røtter er 5000 år gamle

Bibelen forteller om hvordan Israels kong Sauls melankoli letnet når han hørte toner fra gjetergutten Davids harpe. Det var dog antakelig ingen harpe, men en kinnor, et strengeinstrument av lyretypen, som David spilte på.

Det fantes flere varianter av denne typen lyrer, men i middelalderen ble disse mer eller mindre fortrengt av harpen. Begge strenge­instrumentene hadde trolig sitt opphav i bueharpen, som man vet eksisterte i Mesopotamia på 3000-tallet f.Kr. Den blir fremdeles spilt i Afrika. Der går den under navnet «adungu".

Den imponerende gullharpen som vi ser i dagens symfoniorkestre er annerledes enn middelalderversjonen. I utgangspunktet var den stemt uten halvtoner, men etter hvert ble den forsynt med stadig flere strenger. På begynnelsen av 1800-tallet kom pedalharpen. Den gjør det mulig å heve strengenes tonehøyde med foten. Dagens konsertharpe har 46 strenger og sju pedaler.

4. Cristofori oppfant pianoet

Pianoet er et av få instrumenter hvor navnet på oppfinneren er kjent. Han het Bartolomeo Cristofori og var instrumentreparatør hos Ferdinando de' Medici, arveprinsen av Toscana.

De klaverene som fantes på begynnelsen av 1700-tallet var stort sett spinetter og cembaloer. På dem frembringes tonene av et plekter som klimprer på strengene, eller en metalltunge som slår an. Det gjør det vanskelig å spille med dynamikk, det vil si skiftevis sterkt og svakt. Det var dette Cristofori klarte å få til i 1709, da han konstruerte instrumentet han kalte «un cimbalo piano et forte". Knepet var å la en filtkledd hammer stusse mot strengen når tangentene presses ned. Slik blir tonens styrke avhengig av den kraften man slår an tangenten med.

Pianoet har etter hvert blitt betraktet som virtuosinstrumentet framfor noe annet, helt fra lille Wolfgang Amadeus ble fraktet rundt i Europa og forbløffet kronede hoder med sin fingerferdighet, via Franz Liszt som fikk publikum til å besvime, og til dagens Lang Lang som tar gass i svingene med tungrockerne Metallica.

Pianoet hører imidlertid ikke bare hjemme i konsertsaler. Det har også funnet seg til rette i forlystelses­etablissementer som bordeller og kneiper
der jazzen ble født.

5. Gitaren ble utviklet fra vihuelaen

Gitaren er et utbredt og populært instrument, og det av en rekke grunner. Den er lett å transportere, og man får fort lyd i den sammenlignet med f.eks. en fiolin. Derimot må man øve masse hvis man vil oppnå virtuositet på dette instrumentet. Gitaren har også en interessant fortid rent sosialt sett.

Den «spanske" gitaren, som de fleste jo tenker på, ble utformet av Antonio de Torres så sent som på slutten av 1800-tallet. Blant forløperne finner vi middelalder-instrumentet gittern og den spanske vihuelaen.

Disse gitarens forgjengere ble spredt over verden av europeiske sjømenn på 1500-tallet. Den har også kjørt berg- og dalbane mellom samfunnsklassene. Fra å være avholdt i de aller høyeste hoffkretser på 1600- og 1700-tallet har den til tider blitt deklassert til «piginstrument". Tidlig på 1900-tallet begynte også Frelsesarmeen å bruke gitaren, noe som ikke økte intrumentets popularitet i mer verdslige sosiale lag.

Da rock’n’rollen slo gjennom på 50-tallet, fikk gitaren status som ungdomsikon. Det var mye takket være den elektriske varianten, som hadde kommet til i førtiårene.

Man finner instrumentet i de fleste tenkelige sjangre, hver av dem med sine virtuoser. Andrés Segovias mester­skap ga den en plass i klassisk musikk mens Django Reinhardt med flere gjorde den til et fornemt jazzinstrument. Innen rock og blues finner vi slike betydelige gitarister som B B King, Jimi Hendrix og Eric Clapton. De og andre har bidratt til å holde gitarens popularitet ved like.

6. Folkelige feler ble fioliner for virtuoser

Fra første stund var fiolinen, i likhet med forgjengerne fidelen og rebecen, et instrument som skulle akkompagnere under alle livets forhold – lenge før konsertsaler og «klassisk" musikk.
Den kom i ulike former og med varierende antall strenger. Først på midten av 1500-tallet får vi bilder av et instrument som er slående likt dagens fiolin. Og fiolinens sosiale anseelse vokste etter som den utviklet seg.

Andrea Amati kalles iblant «verdens første fiolin­maker" og hadde sitt verksted i Cremona på 1500-tallet. Det er visst noe spesielt med denne byen, for hundre år senere bygget Andrea Guarneri og Antonio Stradivari fantastiske instrumenter der. Noen av fiolinene deres finnes ennå og selges for skyhøye priser når de en sjelden gang er til salgs. Den hittil dyreste er en fiolin av Guarneri som ble solgt for 16 millioner dollar.

Fiolinen har hatt sine virtuoser. En av de første og største var Niccoló Paganini (1782–1840), som utviklet en spilleteknikk og et repertoar som begeistret publikum.

Det finnes en hel familie av fioliner i forskjellige størrelser. Interessante lokale varianter er den norske hardingfela og treskofiolinen fra Skåne. 

7. Trekkspillet – elsket og hatet

I 1822 konstruerte den 17-årige berlineren Friedrich Buschmann et instrument som ga lyd fra seg når man presset luft ut av en belg. Luften satte noen metalltunger i svingninger, og med knapper kunne man så bestemme hvilke som skulle gi lyd. Han kalte instrumentet ­handäloine, men det var utvilsomt trekkspillet han hadde oppfunnet.

Oppfinnelsen ble raskt patentert av et firma i Wien som kalte instrumentet accordion. Det ble fort populært, først i borgerlige stuer. Ikke lenge etter fikk det sitt store gjennombrudd i det industrialiserte Europa. Instrumentet ble spredt gjennom postordre­kataloger i billige én- og toraders varianter og begynte for alvor å konkurrere med spelemannsfela som akkompagnement til ­lørdagsdansen.

Dette vakte engstelse hos folkemusikkens venner. De så trekkspillet som en trussel mot «ordentlig" spelemannsmusikk. Den svenske komponisten Hugo Alfvén ville hugge i stykker alle trekkspill og kaste dem i grisehuset. Dette fiendskapet mot trekkspillet i mer «kulturelle" kretser har vært seiglivet. Folkets kjærlighet har derimot holdt seg.

Kanskje du er interessert i...