Mer enn én forretningsmann har unngått å se suksesser som har ligget rett foran øynene på dem.

7 historiske finanstabber

Handelsmannen som ikke ville kjøpe Mona Lisa, bedriften som tvilte på telefonen og bank­krasjet som rystet Europa i middelalderen. Vi har funnet fram åtte av verdenshistoriens dårligste økonomiske beslutninger.

30. august 2017 av Karin Hoffner

Pippi Langstrømpe kom i 1945.

1. Refuserte  Pippi Langstrømpe

Vinteren 1941 lå sjuårige Karin i lungebetennelse hjemme i familie­leiligheten i Dala­gatan i Stockholm. Da ba hun moren om å fortelle et eventyr. Hendelsen ville neppe gått over i historien om ikke moren hadde vært Astrid Lindgren. Eventyret hun fortalte dreide seg om en bemerkelsesverdig ungjente som het Pippi Langstrømpe.

Tre år senere skrev Astrid ned historien om jenta med de røde flettene og sendte manuskriptet til forlaget Bonniers. Der var det delte meninger om teksten, og forlegger Gerard Bonnier måtte ta avgjørelsen selv. Han syntes fortellingen var for kontroversiell. Høsten 1944 mottok fru Lindgren et usignert refusjonsbrev i posten.

Men den fremtidige barnebokforfatteren ga ikke opp. Manuset ble i stedet sendt til det nystartede forlaget Rabén & Sjögren, som ga ut Pippi Langstrømpe året etter.

Men avisenes kritikere var ikke begeistret. Aftonbladets anmelder mente for eksempel at Pippi bare ville bli husket som «noe ubehagelig som krafser på sjelen".

I dag, sytti år senere, er boken oversatt til 90 ulike språk. Astrid Lindgren ble en av verdens mest suksessrike barnebokforfattere, og bøkene hennes har solgt i nesten 150 millioner eksemplarer.

Mona Lisa er i Louvre i Paris.

2. Nektet å betale for Mona Lisa

Renessansegeniet Leonardo da Vinci var allerede i ung alder en av Firenzes fremste kunstnere. I femtiårsalderen, etter en suksessrik karriere med oppdrag i blant annet Milano og Venezia, kom han tilbake til byen hvor karrieren ble innledet. Ifølge Leonardos venn, kunsthistoriker Giorgio Vasari, fikk han et oppdrag av forretningsmannen Francesco del Giocondo. Den formuende silkehandleren ville ha et portrett av sin kone Lisa og engasjerte den berømte maleren i 1503.

Men jobben trakk i langdrag. Da maleriet, senere kjent som Mona Lisa, var ferdig i 1507, var det slutt på Giocondos tålmodighet. Oppdragsgiveren nektet å betale for bildet, så Leonardo hadde det med seg da han flyttet til Frankrike i 1516. Der ble portrettet omsider kjøpt av kong Frans I. Siden har kunstverket tilhørt den fransk stat og alle kan i dag beskue det i museet Louvre. Motivet regnes som et av kunstverdenens mest kjente og reproduserte. Foran en utstilling i 1962 ble verket forsikret for 100 millioner dollar. Beløpet tilsvarer nærmere fem milliarder kroner i våre dagers penger. Dets italienske navn – La Gioconda – vitner fremdeles om maleriets opprinnelige oppdragsgiver.

Portugals konge Johan III (innfelt) takket nei til å finansiere Columbus' ekspedisjon for å finne en alternativ sjøvei til India.  

3. Gikk glipp av Amerikas skatter

Da Kristoffer Columbus ble født i Genova i 1451, var Europas handel med Asia meget omfattende. Eksklusive varer som silke, porselen og krydder var et lukrativt marked for alle som deltok i denne fjernhandelen. Men etter som etterspørselen økte, steg også prisene langs den klassiske Silkeveien. Makthaverne i flere europeiske land forsøkte derfor å finne en ny seilrute direkte til Asia.

På 1480-tallet begynte Columbus å studere gamle sjøkart og ble over­bevist om at den raskeste veien til India gikk vestover, rett over Atlanterhavet. Han utviklet en reiserute og begynte å lete etter noen til å finansiere prosjektet. Ettersom portugiserne lenge hadde lett etter en sjøvei til India, lot han først spørsmålet gå til Portugals kong Johan II. Men kongens eksperter frarådet ham å investere i den italienske sjøkapteinens ville planer. De hadde nemlig, ganske korrekt, skjønt at Columbus hadde feilberegnet avstandene.

Dermed gikk spørsmålet videre til det spanske kongeparet Ferdinand og Isabella, som valgte å støtte Columbus. Med tre skip krysset ekspedisjonen hans Atlanterhavet i 1492. Seilasen ga spanjolene et forsprang i koloniseringen av det for europeerne helt ukjente amerikanske kontinentet. På 1500-tallet strømmet rikdommene derfra til Spania i stedet for til Portugal.

William Orton (innfelt) så ikke forretningspotensialet i Alexander Graham Bells oppfinnelse.

4. Avfeide telefonen

På 1800-tallet ble det oppdaget flere viktige nyvinninger som gjorde det lettere å kommunisere. Telegrafmeldinger ble stadig vanligere fra midten av århundret, spesielt i USA.

Mange oppfinnere begynte også for alvor å interessere seg for muligheten av å overføre lyd. Det ble en kamp mellom flere aktører, men i 1876 greide den skotsk-kanadiske oppfinneren Alex­ander Graham Bell å ta patent på en oppfinnelse som han kalte telefon.

En av Bells sponsorer tok deretter kontakt med Western Union. Dette selskap­et hadde bygd den første telegraflinjen over det nordamerikanske kontinentet og dominerte telegrafindustrien stort. Western Union fikk tilbud om å overta Bells patent for 100 000 dollar. Men Western Union avslo tilbudet. Selskapets administrerende direktør William Orton skrev til Bell at han ikke kunne se at telefonen hadde kommersielle muligheter.

Orton skulle snart innse sin feil. Allerede i 1877 hadde telefonen slått gjennom på markedet, og Bells patent ble datidens mest verdifulle. Etter flere sammenslåinger og oppkjøp fikk Bells selskap navnet AT&T og ble et av det 20. århundrets største telekomselskaper.

Det gikk ikke like bra for Western Union. Etter som telegrafen tapte terreng, begynte selskapet å satse på økonomiske transaksjoner. I 1994 søkte Western Union om konkursbeskyttelse, men ble kjøpt opp av en konkurrent.

John Pemberton laget oppskriften til Coca-Cola. 

5. Mistet Coca-Cola-oppskriften

Kokabladenes oppkvikkende virkning hadde vært kjent blant Sør-Amerikas urinnvånere i lang tid da koka-vin kom på moten i andre halvdel av 1800-tallet. I 1885 skapte apotekeren John Pemberton fra Atlanta sørøst i USA en egen variant som inneholdt alkohol, kokablader og ekstrakt av kolabønner.
Drikken ble populær, men på grunn av alko­holforbudet i Atlanta måtte Pemberton forandre oppskriften. Ved å bytte ut alkohol med sukker ble koka-vinen omskapt til til Coca-Cola.

Pemberton lanserte drikken som et middel mot en rekke plager, blant annet utmattelse og dårlige nerver. En av byens handelsfyrster, Asa Candler, ble snart klar over den velsmakende drikkens potensial og investerte i den nystartede bedriften. Da apotekeren plutselig døde i 1888, ble det strid om rettig­hetene til Coca-Cola mellom Candler og Pembertons alkoholiserte sønn Charley. Den kampen vant Candler. Seks år senere døde Charley, antakelig av en overdose opium. Samme år begynte Candler å selge Coca-Cola på flaske, og drikken ble en kjempesuksess.

I dag er Coca-Cola Company en global bedrift med en omsetning på over 46 milliarder dollar i året.

Den britiske handelsflåten håpet på stor handel med Latin-Amerika.

© Bridgeman/IBL

6. Skapte den første aksjeboblen

Da det britiske South Sea Company ble grunnlagt i 1711, var tanken at selskapet skulle tjene penger på å handle med spanske kolonier i Sør-Amerika. Dette var under den spanske arvefølgekrigen. Storbritannia hadde gått med i denne konflikten. Til gjengjeld hadde britene blant annet fått forsikringer om at det ville bli mulig å få monopol på handelen med de spanske koloniene.

Men krigen ble en dyr affære for den britiske kronen. For å nedbetale den økende statsgjelden begynte man å selge andeler, aksjer, i selskapet South Sea Company. I begynnelsen sto invest­orene i kø. I noen år ble den hardt pressede britiske statskassen fylt med penger fra aksjehandelen.

I 1720 toppet hysteriet seg. I januar kostet en aksje i South Sea Company litt mer enn 100 pund. I august passerte kursen 1000 pund. Men hele økningen var basert på spekulasjon. Handelen med de spanske koloniene var fremdeles begrenset og knapt lønnsom. Til slutt begynte flere investorer å selge sine andeler i selskapet, noe som fort skapte stor uro. Høsten 1720 stupte aksjekursen, og eierne gikk på store tap. For første gang i historien ble et børskrakk sammenlignet med en boble som sprekker, og hendelsen ble kjent som South Sea-boblen.

USAs utenriks­minister William Seward ble hånet for beslutningen om å kjøpe Alaska.

7. Russland solgte Alaska 

Russland hadde kolonisert Sibir på 1500- og 1600-tallet. I 1741 ledet dansken Vitus Bering en russisk ekspedisjon til Alaska, og denne delen av Nord-Amerika ble deretter innlemmet i tsardømmet. Området ble først og fremst brukt av russiske pelsjegere.

På 1800-tallet ekspanderte både USA og den daværende britiske kolonien Canada fram til vestkysten av Nord-­Amerika. Tsaren mente Alaska ville bli vanskelig å forsvare i tilfelle krig. Prisen på pels falt, og området ble stadig mindre interessant. Derfor besluttet tsar Aleksander I å selge området til USA i 1867. Men det skulle på ingen måte vise seg å bli enkelt. Interessen for området i nord var mildest talt laber. Da den amerikanske Kongressen omsider godkjente Alaska-kjøpet for cirka 7 millioner dollar – til 4,74 dollar per kvadratkilometer – ble det kalt en dumhet i resten av landet. Kjøpet av Alaska ble lenge oppfattet som en dårlig butikk for USA. Det ble en annen låt i pipa da det ble oppdaget naturressurser som gull, olje og naturgass i området. I dag genererer Alaska hvert år milliardinntekter for statskassen. Siden 1959 har Alaska vært en av delstatene i USA.

Kanskje du er interessert i...